«Du har løs hud!» Mannen min, som har rundet seksti år, nappet meg skamløst i siden foran gjestene. Jeg hentet speilet og viste hva som hang hos ham.
Sigrid, hva er det der, da? Leif, som allerede var godt i gang med sitt tredje glass hjemmelaget akevitt, rakte plutselig hånden ut og knep meg merkbart og eiendomsrettslig i sideflesket.
Rett over linningen på skjørtet mitt, der stoffet strammet seg litt når jeg satt.
Han gjorde det mens alle så på, høyt og uten fnugg av blygsel.
Leif, slutt da, jeg forsøkte forsiktig å dytte hånden hans vekk, litt som å fjerne en irriterende høstflue, men han ga seg ikke.
De korte, tykke fingrene hans, ikke helt ulike for små medisterpølser, knep til igjen og sendte ikke bare smerte, men en ubehagelig, brennende ydmykelse gjennom magen min.
Se her! ropte han til naboen vår, Gunnar, som satt tvers over bordet og akkurat hadde siktet seg inn på silden med gaflen. Jeg sier jo til Sigrid: «Slutt å spise boller på senga om kvelden!» Men hun sier bare: «Det er alderen, hormonene.»
Leif lo hjertelig, og det store magetrollet hans svaiet i takt med latteren, så knappene på finklærne hans sto i fare for å gå, de også.
Hvilke hormoner? Det er bare latmannsviruset! konkluderte han og kastet et tilfreds blikk rundt på bordet.
Nå holder du kjeft, hveste jeg mellom tennene, mens kinn og hals fikk svikterød glød.
Gunnar humret nervøst, studerte potetsalaten med dyp interesse, som om den inneholdt kunstverk.
Hans kone, Ingrid, så vekk og justerte servietten, som om ingenting foregikk.
Hva da «hold kjeft»? Leif hadde nå fått smaken på å være midtpunkt, blikket hans var liksom ekstra varmende mot meg. Kan man ikke si sannheten lengre? Du har jo løs hud, Sigrid!
Han trykket pekefingeren inn i magen min igjen, nesten som om han testet om deig var ferdig hevet.
Her, ser du, den henger jo i en valk, fortsatte han sin folkopplysende monolog, akkurat som rynkene til en mopsvalp. Ikke veldig vakkert, Sigrid.
Stillheten i stua var tung og klebrig, bare kjøleskapsmotoren fra kjøkkenet fylte rommet.
Jeg gjør jo dette for din skyld, la han til på småbelærende vis og lente seg tilbake med hendene over brystet. En kvinne bør passe på utseendet så mannen har noe pent å se på, det er livets lov.
Jeg så på ham.
Nøye, nesten som om jeg så ham ordentlig for første gang på tretti år.
Seksogseksti år gammel.
En mage som lå som en tordensky over bukselinningen.
En ekstra hake som gikk sømløst over i nakke og deretter svaiet videre som et jordras ned til hengende skuldre, helt uten kontur.
En blank, svett isse i lyset fra lampa, som en skive brunost smeltet på vaffel.
Så det handler om å være pen i øynene? spurte jeg rolig, overraskende rolig til meg selv.
Noe i meg slo om, som en bryter. Skamfølelsen og det evige, tålmodige hensynet var borte.
Bare klarhet var igjen.
Så klart! brølte Leif og slo seg tilfreds på brystet så det gav gjenklang. Se på meg! Jeg holder da formen!
Hvilken form, Leif? spurte jeg, blikket mitt viket ikke.
Mannens form! Han rettet ryggen så mye han kunne, trener hver dag, ti minutter med manualer, sier han og trakk (med stort besvær) inn magen.
Men magen bare protesterte litt, dirret i avsky, og landet hardnakket tilbake på plass over beltespenna.
Mannfolk skal vær som ørn, ikke som potetsekk, avsluttet han sin lekse.
En ørn, sier du? Jeg reiste meg forsiktig fra bordet.
Hva nå, fornærmet? ropte han etter meg og skjenket mer akevitt til seg selv. Sant skal sies, Sigrid! Må slanke deg, ikke snu ryggen til!
Jeg gikk ut i gangen, mellom lukt av gamle sko og skinnjakker.
På veggen hang vårt gamle familiespeil i solid, oval treramme. Det hadde sett oss begge unge og spenstige.
Bestemt tok jeg det ned fra kroken. Sikkert fem kilo, rammen skar i hendene, men jeg følte ingen tyngde.
Jeg returnerte til stua, holdt speilet som et skjold, eller som en dom ingen kunne anke.
Alle stivnet, Ingrid satt fast med åpen munn og en syltynn agurkbit i kjeften.
Leif, reis deg, sa jeg lavt, men ingen trosset stemmen min.
Hva nå? Han så oppriktig forvirret ut, men forskrekkelsen i blikket mitt fikk ham til å avstå fra moro. Skal vi danse?
Nei, svarte jeg og gikk helt inntil ham. Han luktet løk og sprit. Nå skal vi beundre ørnen.
Jeg presset speilet opp til nesa hans. Han skvatt.
Ta imot.
Han tok automatisk tak i rammen, hendene hans skalv litt av tyngden.
Sigrid, hva holder du på med nå da? stemmen hans var ikke like selvsikker lenger.
Se, sa jeg hardt, som en matmor manerer kattungen. Se skikkelig.
Han stirret forvirret på sitt eget speilbilde, ørlite ustøtt.
Ja, ser meg, hva så?
Senk blikket, jeg pekte rett i glasset, der skjorten hans dampet mot kroppen. Ser du det?
Hva da? Han sto hardnakket.
DU har løs hud, Leif! Jeg sa det høyt og tydelig, i hans egen tone. Ikke bare henger den, men ligger!
Sigrid! Han ville sette speilet fra seg, fjeset ble dyp rød.
Hold nå! Jeg presset under rammen, Se her, ovenfor beltet er det stenharde magemuskler?
Gunnar laget en merkelig gryntelyd, hostet i hånden for å skjule latter.
Nei, kjære, det er livbøye, fortsatte jeg ubønnhørlig. I tilfelle vi skulle drukne i vårt eget spekk.
Leif var nå så rød i toppen at jeg fryktet han skulle eksplodere.
Og det der? Jeg pekte på sidene hans, som bulte betenkelig ut av buksene. Ørne-vinger? Eller grevinnehenget til julegrisen?
Hold opp! freser han og prøvde å snu bort, Du ydmyker meg foran folk!
La dem se! Jeg hevet stemmen, druknet hans. Du skulle jo ha sannhet, du som er banebryter for estetisk moral her i huset!
Jeg trakk meg ett skritt tilbake.
Da la oss vurdere din estetikk, sa jeg. Snu deg mot dagslyset.
Nei, det gjør jeg ikke mumlet han, men tystnet.
Snu deg! ropte jeg så bestikket klirret på bordet.
Underlig tvunget, så han vekk, snudde seg halvt utover rommet.
Speilet viste profilen hans langt fra antikkens idealer.
Og nakken.
Snarere mangelen på den.
Ser du tredobbelfolden der bak? spurte jeg iskaldt, som en lege på pasientbesøk. Det der er ikke ørn, Leif. Det er en mops, stamtavle og det hele.
Ingrid prøvde å skjule latteren i servietten, hele skuldrene ristet.
Og her, under haka? fortsatte jeg nådeløst. Er det struma? Lagrer du mat der, som pelikanen?
Jeg er da mann! pep han svakt, argumentet holdt knapt som en våt tepose. Det er annerledes!
Å! Er det annerledes? Jeg lo kort og kaldt. Så én valk etter to barn og tretti år ved grytene er skam og latskap?
Jeg bøyde meg inntil ham, så rett i øynene hans:
Men når DU som ikke har løftet mer enn fjernkontrollen de siste ti årene forvandler deg til en skjelvende ribberull, er du «mannfolk på topp»?
Brått rev jeg speilet ut av hendene hans, som tydelig var slitne.
Han sto der, rådvill, skjorten sprengt øverste knapp hadde resignert og rullet under bordet.
Alt mannevondt og «ørn»-stoltheten hans var borte. Nå sto det bare en aldrende, godt voksen mann foran meg som plutselig innså at keiseren var naken.
Og ganske så oppblåst.
Sett deg, sa jeg og lente speilet mot kommoden. Og SPIS!
Han dumpet tungt ned så stolen knirket faretruende.
Og fra nå av vil jeg ikke høre ett ord om figuren min, sa jeg, ordnet sveisen foran speilet.
Lavt la jeg til:
Ellers henger jeg speilet rett foran plassen din, så du kan se på pelikanen mens du spiser.
Gunnar lo så tårene trillet, uten å legge bånd på seg.
Leif stakk gaffelen mot en liten syltet sopp. Tygget sakte, stirret ned i tallerkenen, prøvde å krympe.
Lufta i rommet var endelig lett, som når noen åpner vinduet etter en lang dag med sur lutefisk.
Jeg tok tilbake husmorplassen min.
Tok kakespaden og skar meg et ekstra stort, syndig stykke Napoleonskake.
Samme som jeg hadde bakt i går, og egentllig skulle la stå, «for ikke å bli tykkere».
Kremen rant, kakelaget knaste.
Sigrid, send meg et stykke også, ba Ingrid lavt og skjøv tallerkenen frem. Til helvete med dietten. Vi lever bare én gang!
Og meg, blunket Gunnar, og helte opp solbærsaft. Jeg tror jeg kjenner vingene gro, bedre med litt polstring.
Leif så opp et sekund.
Han så på meg med en ny, urolig respekt.
Så på kaken.
Kastet et blikk mot speilet, som sto og minnet ham om hans nederlag.
I hjørnet av speilet så jeg bena hans: to sokker én svart, én mørkeblå, nesten lilla.
Hjemmeørn, du liksom.
Unnskyld, Sigrid, mumlet han, øynene aldri vekk fra duken. Det var bare dumt sagt.
Spis, Leif, spis, svarte jeg og tok en solid bit av kaka. Du trenger energien.
Han løftet øyebrynet spørrende.
Til treningen. Du er jo sportsmannen i huset, smålo jeg.
Kvelden gikk, praten gikk som vanlig om priser, hytta og været.
Men noe hadde endret seg, ubalanser var jevnet ut.
Min «perfekte» hjemmekritiker var blitt bare menneske med sine svakheter, frykter, og mange folder.
Kaken smakte nydelig.
Den beste jeg har spist på tjue år.
Speilet har siden blitt stående i stua.
Leif går forbi og trekker alltid inn magen, retter ryggen umerkelig.
Han har aldri én gang mer nevnt min «løse hud».
Kanskje er han redd for å vekke pelikanen.
Og jeg har forstått det er ingen som har rett til å dømme kroppen min, aller minst han som sover på puten ved siden av meg. Ingen.
