Midt på natten skar ringetonen gjennom stillheten som en kniv.
Datter, det brenner. Vi har brann, huset står i flammer, hikstet moren, mens lyden av knitrende ild, rop og kaotisk støy fylte røret.
Søvnen var som blåst bort.
Mors hus lå femten kilometer utenfor Drammen. Stort, men langt fra nytt. Byen vokste stadig, småbrukene ble fortært av forstedene. Ingrid forsøkte å huske hvor gammelt huset egentlig var hvor mange år det hadde bak seg.
Det var oldefaren som reiste det første huset, farfaren bygde på en sommeretasje, og siden kom det isolasjon, og andreetasjen ble varmt og lunt. Også i lengden ekspanderte huset, en veranda ble bygget mot hagen. Huset så solid ut, men skinnet bedrog. Om vinteren var det iskaldt, om sommeren rått.
Sakte men sikkert hadde huset råtnet, brutt sammen bit for bit. Alle visste det. Det var på tide å rive, men mor var sta ingen riving, kun oppussing. Hun var husholdets overhode, mannen var død, avgjørelsen var hennes.
Penger finnes til oppussing, ikke til å bygge nytt, sukket hun.
Mamma, hvorfor vil du ha et stort hus? Du klarer fint et mindre. Nå kan man få prosjekter med to etasjer til greie priser, og du får mer plass til dine kjære blomster, forsøkte Ingrid å overtale.
Ingrid, du skjønner ikke, sa broren, Sigurd, dette er slektsgården. Alt må bevares. En skikkelig oppussing, så blir det som nytt.
Sigurd var alltid på mors side, og mor på hans. Ingrids råd traff veggen hver gang, selv om hun egentlig ville det beste for alle.
Ingrid begynte å skjønne spillet. Når enda et av Sigurds prosjekter, alltid velsignet av mor, havarerte, trakk Ingrid bare på skuldrene det var deres valg.
Oppussing, sier du? Ja vel.
Datter, vi trenger litt hjelp fra deg, hvis vi mangler litt. Jeg har penger, jeg solgte leiligheten til søsteren min som jeg arvet. Hva skal vi med noe så langt unna?
Du solgte leiligheten i Oslo? For å pusse opp dette huset? Det ville holdt til mer enn ett nytt hus!
Halvparten var min, det var ikke nok. Resten gikk til hennes sønn.
Så du tvang nevøen til å selge og kastet han ut?
Han kjøpte ut min halvdel. Jeg solgte billig, men de hadde ikke mer.
Mamma! Du mangler ingenting, og det gjør ikke vi heller, du kunne bare
Gi det bort? Jeg har min egen familie.
Kanskje du har rett. Gjør som dere vil. Trenger dere ingenting fra meg, så reiser jeg.
En måned gikk før telefonen igjen rev dem ut av natten. Huset brant. Ingrid og ektemannen Henrik kom til et nedbrent skall. Ingenting å redde.
Ingrid, vi kan la din mor bo i den ettromsleiligheten min i Konnerud, en nylig fraflyttet utleiebolig.
Jeg har tenkt på det, men den tilhører deg.
Vårt, kjære. Alt er vårt. Din mor trenger hjelp. Vi klarer oss uten leieinntekten fra én leilighet, vi har jo to til, og bor i den tredje.
Men det er jo din leilighet
Du må ikke tenke sånn. La henne få bo der. Vi hjelper henne med å kjøpe det hun trenger.
Mor ble flyttet inn, fikk møbler og utstyr. En ettermiddag dukket Ingrid opp uventet, med matvarer og for å se til mor. En TV sto i stua den samme som de hadde gitt på jubileet, og kaffelukt fylte rommet.
Mamma, du sa alt brant opp. Dette er jo TV-en vi ga deg! Og kaffen lever kaffemaskinen fortsatt?
Tror du jeg stjeler? Vi flyttet alt ut før oppussingen. Veggene var bare murer. Jeg sa det var brann på grunn av forsikringen. Hva så? Møblene er hos Sigurd.
Han har jo kjøpt leilighet, mangler skap og sofaer. Her er det, det trenger de. Jeg har flyttet mine ting tilbake også. Der trengs ikke mine gamle laken.
Sigurd har kjøpt leilighet? Med hva?
Aner ikke! Han har nå gjort det, jeg spør ikke.
Ingrid skjønte mor skjulte noe. Hun visste at mor alltid hadde prioritert Sigurd.
Sigurd var alltid uheldig. Han mislyktes i alt, alle lurte ham. Men Ingrid følte seg alltid som den som ble lurt her også måtte noe ulme under overflaten.
Hva skjer med ruinene? Det er en god tomt, og du har både penger og forsikring.
Hva skulle jeg der? Alt er borte, tomta selger jeg. Tak over hodet har jeg. Det er fint å ha en rik datter. Men stakkars sønn, alltid gjeld, alltid problemer
Vil du ikke kjøpe deg egen leilighet for pengene?
Hva med denne? Vil dere kaste ut deres egen mor?
Denne leiligheten er Henriks.
Dere lider ingen nød!
Kanskje vi burde gjenreise huset bygge nytt, moderne. Alle naboene har jo rene eventyrhus.
Nei, jeg har bestemt meg. Tomta skal selges. Sånn er skjebnen. Huset gikk i arv på farsiden, men Sigurd vil ikke ha ansvar. Han vil bare bo i byen.
Jeg skal ikke mase.
Henrik, mamma vil selge tomta.
Det er hennes sak. Men jeg hadde heller bygget hus der. Jeg likte alltid det stedet. Faren din pleide å sitte under den gamle lindetreet der.
Jeg syntes nesten synd på det treet da det døde. Det føltes som et tegn.
Kanskje vi skal bygge hus selv? Barna ville elsket det.
Jeg ville gjerne bodd der, vi har jo alltid drømt om eget hus. Barna vokser til, vi får kanskje barnebarn etter hvert.
Du drømmer virkelig stort, du.
Hvorfor ikke? Kanskje mor vil bo der til slutt også.
Vi bygger, men tomta er hennes. Vil du gjøre det rett, kjøp tomta.
Men det er jo din mor!
Derfor må alt være på stell lovlig og tydelig, så hun ikke kan angre senere. Du glemmer min uheldige bror.
Jeg skal ordne det. Hun vil snart legge ut tomta for salg. Eller kanskje spørre henne?
Nei, hun vil ikke. Hun vil vri seg unna.
Da kjøper vi bare
Hvorfor kommer dere ikke rett til meg?
Du trenger jo pengene, mamma. Nå kan du kjøpe deg en fin leilighet.
Mor svarte ikke, og kjøpte aldri noen leilighet. Pengene gikk til Sigurd, som slet med boliglånet.
Forsikringen utbetalte aldri. Brannen kom ikke tilfeldig, alt var allerede fjernet, huset ble påtent. De fikk aldri det de håpet på.
Mor kom på besøk.
Dere har det flott, så romslig. Hos Sigurd er det trangt, barna vokser, de trenger egne rom, men de har bare to.
Jeg sa det til dem. De ville ikke høre. De burde kjøpt stort fra start. Og huset var jo bra, jeg angret på at jeg ikke ville bygge nytt.
Mamma, jeg tilbød deg å bygge, lenge før brannen. Huset ville vært annerledes, men det ville vært trygt og lunt. Vi ville hjulpet deg.
Du tilbød. Jeg foreslår nå at dere flytter tilbake til byen, jeg gir dere leiligheten tilbake, og flytter inn her selv. Kanskje Sigurd også vil. Huset skal følge mannslinjen, så det skal tilfalle Sigurd til sist.
Er du alvorlig? Vi har bygget huset, og det skal arves etter mannslinjen? Hadde det gamle huset overlevd, ville Sigurd solgt det uansett.
Det er hans rett. Sånn har det alltid vært, i generasjoner.
Generasjoner? Huset var åtti år gammelt, hvilke generasjoner?
Ingen grunn til å krangle. Når skal vi bytte?
Bytte huset vårt mot en leilighet? Hva snakker du om, mamma? Du er kun folkeregistrert der og det kunne vi latt være.
Vi skjønner jo at du aldri kommer til å kjøpe, du har allerede gitt alt til Sigurd. Men arven går nå en annen vei. Ikke til Sigurd.
Dere har nok. Han har aldri lykken med seg!
Ikke lykkes? Pengene fra leiligheten i Oslo gikk til ham. Hadde det vært forsikring, hadde det gått til ham. Alt far etterlot til ham, kontanter og bil. Jeg er ikke rik vi har jobbet og slitt for vårt!
Det er ikke hans feil at han er så godtroende, han blir lurt!
Lurt? Det er alltid jeg som blir lurt, det er alt. Dette er vårt hjem, vår tomt, alt er kjøpt og betalt. Sigurd får ikke bo her, men du er alltid velkommen på besøk.
Senere kom fetteren Eirik fra Oslo på besøk.
Måtte se hvordan de fattige slektningene har det! Tante sa alle knapt klarte seg, at dere trengte penger. Men se på dette huset!
Sa mamma det?
Jeg måtte ta opp lån, men er endelig ferdig med det nå. Jeg har med øredobbene mor bad meg gi deg.
Resten Tante hevdet under begravelsen at alt gullet skulle til henne. Jeg klarte å skjule skrinet mitt. Hun lette.
Jeg trodde henne ikke den gangen, men nå tar jeg dem hit selv. Disse øredobbene er til deg, fra mamma, personlig.
Bra du tok vare på dem. Ellers hadde Sigurd fått alt. Det hjelper ingenting det er vi som jobber oss slitne, mens han blir båret frem.
Ikke gi henne noe tilbake, selg det om du vil, du trenger det mer. Mamma løy, jeg lover deg.
Er det sant? Fortell meg mer
Jeg skal fortelle alt.
Mor kommer sjelden på besøk, beina verker. Sigurd har aldri tid han blir lurt gang på gang. Ingrid og Henrik lever rolig og lykkelig, barna trives. Eirik besøker dem ofte. Livet går videre, og alle smir sin egen lykke, slik de kan.
