Det er påbudt å være lykkelig
Pappa forlot oss og dro til en annen dame da lille Ingrid var fire år gammel. Han dro rett etter nyttår, kikket på datteren sin i gangen og sa bare «unnskyld» før han lukket døra bak seg.
Mamma tok det tilsynelatende med knusende ro, nesten som om det bare var slik det måtte være. Hverken moren hennes, tanten eller bestemoren hennes hadde noen gang hatt et langvarig forhold. Men et par uker senere, drakk mamma opp all Paracet og sovetabletter hun fant i huset den natten og sovnet stille inn for godt.
Neste morgen prøvde Ingrid lenge og høylytt å vekke mamma. Til slutt spiste hun i det minste noe hun rotet frem i kjøleskapet, og gikk så tilbake for å vekke henne en gang til. Da hun til slutt ble sliten, krøp hun opp ved siden av mamma og duppet av.
En januardag varer ikke lenge. Det hadde allerede begynt å skumre da jenta åpnet øynene igjen. Hun våknet av at hun frøs, dro dynen tettere rundt seg og klamret seg hardt inntil mammas kropp men det ble egentlig bare kaldere. Først da forstod Ingrid at denne iskalde kulden kom nettopp fra mamma. Tårene brant som chili over ansiktet.
Plutselig gikk inngangsdøra opp i gangen. Ingrid sprang som en orkan ut dit det var tante Ragnhild, mammas lillesøster.
Ingrid, er du hjemme. Men hvor er mamma? Jeg har ringt henne hele dagen, hvorfor svarer hun ikke? Nå har jeg blitt ordentlig bekymret!
Ingrid grep tak i kanten på tantes ullkåpe og dro henne med seg. Hun stirret på Ragnhild med store, tårerennende øyne, pekte febrilsk mot soverommet og prøvde å rope. Men det kom ikke en lyd: Munnen var vidåpen, ansiktet vrengte seg, tårer og snørr rant, men stemmen var borte.
Ragnhild hadde aldri klart å få egne barn, så ektemannen pakket sakene og dro etter fem års ekteskap. Niesen sin hadde hun alltid elsket, og ble nesten som en ekstra mor. Dermed tok hun selvsagt over omsorgen for Ingrid så fort tragedien skjedde. Jenta fikk all kjærlighet, men uansett behandling og opptrening i over tre år, kom stemmen aldri tilbake.
Denne vinteren slo kulda inn med en gang det var tid for å feire Kyndelsmesse, snøen knaste under støvlene. Ingrid og venninnene rullet rundt hele dagen i Frognerparken, laget en hel skokk med snømenn, veltet seg i snøfonner og lagde snøengler.
Nå må vi dra hjem, ropte tante fra benken. Se på deg, alle klærne står rett ut av snø, og vottene dine er som isklumper. Vi stopper innom Rema 1000 og kjøper melk og pasta på vei hjem også!
Folk gikk inn og ut på butikken, dørene åpnet og lukket, men en rødbrun katt satt urokkelig ved siden av inngangspartiet. Katten så lurt ut, øynene halvveis lukket, som om den ikke brydde seg om noe men flyttet ustanselig på forpotene så de ikke skulle fryse fast. Ingrid satte seg på huk rett ved siden av den. Hun vinket til Ragnhild at hun måtte handle alene.
Ja, ja, jeg skal være lynrask, men du rører deg ikke fra flekken!
Jenta strøk katten langsomt over ryggen, og katten strakte seg, krummet og malte fornøyd. Ingrid la armene rundt katten og presset kinnet inntil den varme nakken. Plutselig rant det varme tårer nedover kinnene hennes, og katten begynte å slikke dem, snufset og slikket mer.
Hjelpe meg, hva driver du med da? Den er jo skitten og sikkert full av lopper, utbrøt Ragnhild.
Hun dro Ingrid opp og mot bilen. Jenta forsøkte å vri seg løs, men Ragnhild fikk henne resolutt inn på baksetet og satte seg bak rattet.
Katten jogget etter, satte seg rett utenfor bilen og sendte et langt mjau inn til Ingrid.
Det er ikke greit, hvis jeg forlater ham nå, så dør han sikkert! hvisket Ingrid gjennom tårer mot ruta.
Sa du noe nå?! Si det en gang til, tryglet Ragnhild med grøtete stemme.
Vi kan ikke forlate ham. Han dør uten meg! ropte niesa rett i ansiktet hennes.
Ragnhild spratt ut av bilen, fanget katten i armene, og satte seg på baksetet sammen med Ingrid. Den rødlige katten klorte seg fast i kåpen av ren skrekk, men da han fikk øye på Ingrid, hoppet han rett på fanget hennes og lå helt stille.
Hvis du vil ha den katten, så skal du få den. Du kunne jo bare ha sagt fra, jeg hadde funnet deg en for lenge siden, sa Ragnhild og smilte for første gang på veldig lenge akkurat som om alt skulle ordne seg.
