«Jeg går til en ung kvinne», erklærte bestefar på 65, mens han pakket kofferten, men en time senere kom han gråtende hjem.
Jeg går til en ung kvinne! ropte bestefar, Tore Hansen, 65 år, mens han presset et rutete ullpledd ned i den altfor fulle kofferten.
Han sa det som om han annonserte en reise til Mars eller hadde oppdaget et nytt kontinent. Høyt, dramatisk, som om det skulle skape en eksplosjon.
Men eksplosjonen uteble.
Kona hans, Inger Lise, sto uanfektet ved strykebrettet og strøk Tore sin beste skjorte. Damplukten la seg over kjøkkenet, med et susende lite hvess.
Jeg hører deg, Tore, svarte hun rolig uten å se opp. La du med ullunderbukser? Det er november, og hun kommer neppe til å passe på nyrene dine.
Tore stivnet med et par ullsokker i hånden. Han hadde forberedt seg på alt knuste kopper, et lite hjerteinfarkt, bønner om å bli eller trusler om å ringe barna.
Han var ikke forberedt på et nøkternt spørsmål om underbukser.
Hva har det med underbukser å gjøre, Inger?! jamret han, mens ansiktet flammer av frustrasjon. Jeg snakker om kjærlighet, om et nytt liv, om renessanse!
Endelig fikk han presset pleddet ned, trykket lokket igjen og slet med glidelåsen. Kofferten knirket sørgmodig, akkurat som leddene hans, men den lukket seg.
Og alt du snakker om er underbukser! Det er typisk deg, alltid så jordnær, så kjedelig! Men der ute der er det lidenskap! Energi!
Har denne energien et navn? spurte Inger Lise og hang skjorta pent på kleshengeren og rakte ham den. Eller står hun bare som «Snuppa» på mobilen?
Hun heter Aurora! Tore rettet ryggen stolt mens han tok imot skjorta. Og hun er ikke bare en kvinne, hun er en muse!
Inger Lise humret. Hun visste at den eneste poesien Tore brød seg om, var skåltaler i bursdager.
Aurora, du. Vakkert. Hvor gammel er denne musa di?
Tjueåtte! skjøt Tore ut, og så på henne med et trassig blikk.
Inger så lenge og dypt på ham, på samme måte man ser på et gammelt, men kjært skap når døra plutselig faller av.
Tore, sa hun mykt, men det lå stål bak ordene. Du er sekstifem. Du får kink i ryggen bare av å sitte for lenge på do, og levera di tåler ikke annet enn mild husmannskost.
Hun sukket.
Hva skal du gjøre sammen med tjueåtte år gamle Aurora da? Lese dikt?
Ikke ditt problem! glefset Tore, grep kofferten og satte snuten mot døra. Vi skal reise! Gå turer under måneskinnet! Leve livet! Jeg er fortsatt sprek!
Han prøvde å løfte kofferten, men den var tung. Smertene i ryggen kom, men Tore bet tennene sammen så ikke Inger skulle merke noe.
Man viser ikke svakhet for eks-kona. Nesten-eks-kona, mente Tore.
Ikke glem blodtrykksmedisinen, sjarmøren, ropte Inger etter ham mens hun strøk et putevar. De ligger øverst i kommoden. Og salven til leddene.
Jeg trenger ikke medisiner! løy han, selv om hjertet dunket vilt. Hos henne føler jeg meg som tretti! Det er det, Inger. Adjø. Leiligheten får du, jeg er storhjertet.
Takk, forsørgeren min, nikket hun. Legg nøklene på kommoden. Og ta med søpla når du først skal ut.
Det knakk noe i Tore. Ingen drama, ingen bønn. Bare «ta med søpla».
Han tok plastposen ved døra, rette ryggen og gikk ut på trappeavsatsen. Døra klikket stille igjen bak ham.
Det luktet gammel katt og stekt potet fra naboen oppe i oppgangen. Kofferten dro i armen, ryggen verket, og mobilen vibrerte i lomma.
Det var sikkert Aurora, som ventet på sin ridder.
Han trykket på heisknappen og plukket mobilen frem mens han ventet. Hjertet kriblet. Melding i appen: «Kjære, kommer du snart? Jeg har reservert bord til oss. Forresten, en liten hendelse »
Tore leste nøye: «Mamma trenger 5000 kroner til medisiner, og jeg har nådd grensen på kontoen. Kan du overføre? Jeg gir deg pengene tilbake når vi møtes!»
Han ble mistenksom. 5000 kroner. Rart. I går var det 3000 til taxi. Dagen før 2000 for internett. Uken før hadde han sendt 10 000 for «inspirasjonskurs».
Heisen kom. Tore slepte kofferten inn, trykket på 1. etasje. I speilet stod en gråhåret mann i caps med rødt ansikt og usikkert blikk.
«Jeg går til en ung kvinne», tenkte Tore, men det manglet plutselig helt helteglansen.
Ute regnet det smått og vinden rev de siste bladene av trærne. Tore halte kofferten med seg til bussholdeplassen. Aurora bodde helt ute på Fornebu.
Han satte seg på den våte benken under tak, dro frem mobilen og skulle overføre pengene. Fingrene var stive og kalde. Han logget på nettbanken.
Saldo: 4800 kroner. Pensjonen kom ikke før om en uke.
Pokker, mumlet han.
Han tastet: «Aurora, kjære, jeg har ikke nok på konto akkurat nå. Jeg kommer, og tar med kontanter, har noen i en boks hjemme.»
Svaret kom med en gang: himlende-emojien. Så: «Tore, kan du ikke låne av noen? Mamma er syk! Hvis du elsker meg, finner du en løsning!»
«Tore». Ikke bestefar, ikke kjære, bare «Tore». Som om han var nabokatta.
Det vridde seg noe ubehagelig i brystet. Ikke kjærlighet, men en klissete mistanke.
Han husket plutselig at han aldri hadde snakket med Aurora på video. Kameraet var alltid «ødelagt», internettet «dårlig». Men profilbildene hennes var modell-perfekte.
Han bestemte seg for å ringe henne, bare høre stemmen. Satt på nummeret lange tuteganger, ingen svarte.
Så melding: «Jeg kan ikke snakke, jeg gråter!»
Tore satt på benken og holdt kofferten. Biler suste forbi og sprutet søle opp på beina hans.
Han hakket av kulde, uansett høstjakka og finskjorta. Ryggen verket så han hadde lyst til å skrike.
Aurora, hvisket han, og prøvde navnet. Det smakte plast.
Mobilen vibrerte igjen: «Har du overført? Hvis ikke, trenger du ikke komme. Jeg vil ikke ha en mann som ikke kan fikse selv de enkleste ting.»
Tore stirret på skjermen. Bokstavene danset.
Han tenkte på Inger Lise. Hvordan hun hadde smurt ryggen hans i går kveld, da han hadde vondt. Hvordan hun laget dampede fiskekaker, som han egentlig hatet, men spiste fordi leveren trengte det.
Hvordan hun alltid visste hvor sokkene hans lå, bedre enn han selv.
«Jeg vil ikke ha en mann »
Han så for seg seg selv i Auroras leilighet. Fremmed sofa, fremmed lukt, fremmede regler. Med krav om å være «imponerende». Og betale, betale, betale for å få være med ungdommen.
Så tenkte han på ryggen om den streiket der, ville Aurora smøre ham inn, eller bare si «æsj» og gå sin vei?
Tore reiste seg tungt, knærne knakte. Han kikket på bussen som kjørte mot Fornebu, men ble stående.
Bussen forsvant og dynket ham i eksos.
Han sto der et øyeblikk og så på den våte, tomme veien. Så snudde han og halte kofferten sin hjemover.
Tilbakeveien føltes endeløs. Heisen var selvfølgelig ute av drift. Han måtte dra kofferten opp til tredje etasje.
For hver etasje måtte han stoppe, puste tungt og tørke panna. Hjertet dunket ikke lenger av kjærlighet, men ren anstrengelse.
Han stoppet utenfor døra til leiligheten. Satt kofferten ned og ringte på. Stillhet. Ingen åpnet.
Han ble grepet av panikk hva om hun hadde dratt? Hva om hun var virkelig fornærmet? Kanskje hun til og med hadde byttet lås?
Han hadde jo dumt nok lagt igjen nøklene på kommoden! Han ringte igjen, lenge.
Inger! ropte han hest. Inger, slipp meg inn!
Låsen klikket. På dørstokken sto Inger Lise, like rolig, med morgenkåpe.
Tore sto foran henne våt, møkkete og med capsen gjennomvåt i hånden. Tårene trillet nedover kinnene.
Ekte tårer, bitre tårer over egen dumskap og alderdom som ikke brakte visdom, men tåpelige drømmer.
Jeg , begynte han, stemmen bristet. Jeg, Inger Det var bussen og regnet og jeg tenkte
Han klarte ikke fortelle sannheten at Aurora viste seg som en ensom skruppelløs pengejeger. Det var for ydmykende.
Inger så på ham, så på kofferten, og sukket.
Tok du med søpla, da? spurte hun.
Tore så på den ledige hånden. Poser var borte den hadde han glemt på benken.
Glemte det hvisket han og sank sammen.
Inger ristet på hodet og gikk til side, slapp ham inn.
Kom, Romeo. Teen blir kald. Vask hendene først, du ser ikke ut.
Han dro kofferten med inn, lukten av hjemme slo imot ham ren klesvask og litt medisiner.
Den beste lukten i verden.
Tore gikk inn på badet, og en sliten, gammel mann så tilbake på ham i speilet. Han skylte ansiktet med kaldt vann, vasket bort tårer og skam.
Da han kom ut på kjøkkenet, helte Inger opp te i hans største kopp. Dampede fiskekaker stod på bordet.
Inger, sa han lavt og satte seg. Tilgi meg. Dum, gammel tulling Gikk meg vill.
Spis, svarte hun kort uten å snu seg. Det blir kaldt.
Men seriøst. Hvilken Aurora? Hvilken muse? Jeg… Uten deg hadde jeg vel ikke funnet bankpapirene engang.
Øverste skuff i kommoden, svarte hun på automatikk og satte seg. Tore, jeg ber deg, ikke start dette tullet på nytt. Du har kommet hjem, bra.
Han tygde blasse fiskekaken den smakte bedre enn noen restaurantrett.
Hun der Aurora Jeg fant faktisk ut at hun røyker! Skjønner du? Og banner!
Inger hevet øyenbrynene over brillene, små glimt i blikket hun forsøkte skjule.
Makan, sa hun alvorlig. Skjønner du måtte gå fra henne, du som er så fin på det.
Ja! Tore ble litt modigere. Jeg sa: «Unge frøken, ditt ordforråd matcher ikke utseendet». Og hun…
Han viftet med hånda.
Uansett, jeg innså at det var tomt. Tomt i sjela.
Fint du skjønte det på busstoppet, ikke hos advokaten, nikket hun.
Hun gikk, fant frem salven og satte den foran ham.
Ryggen er vel ikke god etter du dro deg rundt på kofferten?
Han rødmet.
Litt.
Kom hit, så smører jeg inn.
Han tok av skjorta, stønnet og følte de trygge, kjente hendene til kona på ryggen. Hun masserte salven inn, bestemt og varm.
Det sved samtidig som det helte.
Inger mumlet han mot bordet.
Ja?
Du visste jeg kom tilbake, ikke sant?
Selvfølgelig visste jeg det.
Hvorfor?
Hun klappet ham på skulderen; en vennlig markering på at hun var ferdig.
Du hadde verken truser, sokker eller medisiner i kofferten.
Hun smilte litt i munnviken.
Men du fikk med deg pleddet og min gamle vinterkåpe jeg ba deg levere til renseriet.
Tore stivnet, snudde seg sakte.
Vinterkåpa?
Kåpa. Så du stappa den ned i dag morges. Trodde du jeg ikke la merke til noe? Du er jo blind som en føflekk uten briller.
De ble stille. Tore tenkte; han hadde dratt mot «det nye livet» med kona si kåpe og et pledd.
Plutselig begynte han å le. Først svak, så høylytt, latteren gled over i hoste, så igjen i latter.
Inger så på ham, et smil brøt frem i munnviken.
Du forblåste, gamle stokk, sa hun vennlig. Nå, reisekongen. Spis opp. I morgen skal vi ut på hytta, får du både frisk luft og trim du kan bære glass ned i kjelleren.
Vi reiser, vennen, smilte Tore og tørket lattertårer.
Mobilen summet igjen. Tore tok den frem, så på skjermen. «Aurora: Hvor er du?? Mamma dør!! Kan du Vippse tusen?!»
Han trykket bestemt på «Blokker». Så på «Slett chat». La telefonen på bordet med skjermen ned.
Inger, kanskje vi dropper glassene? foreslo han, så på henne med et nytt blikk. Kanskje vi bare griller pølser? Jeg lager marinade. Med løk, slik du liker.
Inger så overrasket ut Tore hadde ikke rørt grillen på ti år.
Pølser? spurte hun. Og leveren, da?
Til hekken med leveren, svarte han. Vi lever bare én gang.
Han tok hånden hennes, ru og arbeidsskadet som den var, og kysset den klønete, men ærlig.
Takk for at du slapp meg inn, Inger.
Hun trakk hånda til seg, ikke skarpt, bare stille.
Spis, Don Juan. Maten din blir kald.
Utenfor ble regnet kraftigere, vinden slo greinene mot ruta, men kjøkkenet var varmt og lyst. Skjorta hang på stolen, det luktet damp og kamfersalve og te.
Den duften var bedre enn alle parfymer.
Tore så mot kona og tenkte at tjueåtte år javisst, det er fint.
Men hvem andre vet at han kan ende med å pakke feil kåpe og likevel få lov til å komme hjem igjen?
Inger? ropte han.
Nå da?
Jeg skal faktisk levere kåpa på renseriet. I morgen.
Gjør det, svarte hun. Men pakk ut kofferten først. Og ta ut pleddet jeg fryser på beina.
Tore nikket og tok en stor bit av fiskekaken.
Livet gikk videre, og pokker heller det var slett ikke så verst.
Moralen? Noen ganger søker vi spennende eventyr, men lykken finnes ofte i menneskene som nettopp kjenner oss aller best.
