Etter at min nye mann flyttet inn hos oss, ble min 15 år gamle sønn helt innesluttet, han sluttet til og med å sette seg til middagsbordet sammen med oss. En dag sa han plutselig: “Mamma, jeg er redd for ham. Jeg klarer ikke å bo under samme tak som ham, fordi han”
Anders, som min mann heter, var hos oss første gang en fredag. Jeg våknet til duften av nytraktet kaffe. På kjøkkenet sto han og stekte egg, som om han alltid hadde bodd der. Han smilte, kysset meg på kinnet og sa at han var vant til å stå opp tidlig. Alt virket naturlig.
Etter noen minutter kom sønnen min, Henrik, ut av rommet sitt. Da han så Anders, nikket han bare og helte seg et glass appelsinjuice som han drakk stående borte ved vinduet. Han satte seg aldri ved bordet sammen med oss. Jeg tenkte at det sikkert bare var tenåringshumøret hans. De færreste femtenåringer er særlig blide om morgenen.
Jeg er førtifire år gammel, har vært skilt lenge og jobber som regnskapsfører. Anders er førti-ni og underviser, også han skilt. Vi møttes via felles venner, skrev meldinger i lang tid før vi begynte å treffe hverandre ordentlig. Han var rolig, hadde ingen uvaner. Etter åtte år som alenemor følte jeg endelig at jeg ikke bare var mamma, men også en kvinne igjen sammen med ham.
De første månedene kom Anders bare når Henrik ikke var hjemme. Etter hvert bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle skjule noe. Sønnen min begynte å bli voksen, og måtte forstå at moren hans har sitt eget liv. Jeg lot dem hilse og bli kjent. Det gikk høflig og uten dramatikk. Jeg trodde alt var i orden.
Men litt etter litt begynte det å dukke opp uvanlige småting som jeg ikke ville koble sammen.
Henrik sluttet å spise frokost de dagene Anders hadde overnattet. Han sa at han ikke var sulten. Han ble oftere igjen etter fotballtrening og tilbrakte nesten alle helgene hos mormoren. Jeg tenkte bare at det var flott han var aktiv og hjalp familien. Jeg trodde det bare var tilfeldig.
Fire måneder etter at vi hadde blitt sammen, begynte Anders å overnatte oftere. Jeg vendte meg til tanken på at han skulle flytte inn for godt. En kveld sov han over midt i uka. Morgenen etter ble det stille på kjøkkenet da Henrik plutselig sto og så på Anders. Han ble bare stående i døråpningen før han snudde og forsvant inn på rommet sitt igjen.
Jeg fulgte etter ham. Han satt på senga og stirret tomt foran seg.
Jeg spurte hva som var galt. Da svarte han lavt:
Mamma, jeg er redd for ham. Jeg klarer ikke å bo i samme hus som ham.
Det gjorde vondt langt inn i hjertet. Jeg spurte hvorfor han sa det og hva som hadde skjedd.
Han løftet blikket og sa:
Etter at min nye mann flyttet inn, har jeg mistet sønnen min. Han trekker seg unna, vil ikke sitte med oss, og en dag sa han plutselig: “Mamma, jeg er redd ham. Jeg klarer ikke bo her sånn”
Mamma, du må velge. Enten ham, eller meg.
Det jeg fikk vite om Anders sjokkerte meg, og samme dag ba jeg ham flytte ut.
Først da så jeg alt jeg hadde oversett. Jeg hadde bare tenkt på min egen lykke og ikke sett Henriks uro.
Han sa at han snart skal flytte inn for godt, sa Henrik dempet.
Og så? spurte jeg, og prøvde å holde meg rolig.
At vi må få litt orden. Skikkelig orden.
Jeg skjønte ikke først hva han mente.
Hva slags orden?
En der jeg ikke er til bry, sa han og smilte, men det var ikke et glad smil. Han mener det skal kun være én mann i huset, at alt snart forandres.
Det gikk kaldt nedover ryggen min.
Sa han det rett ut?
Ja, han sa «Du må venne deg til det. Mamma og jeg bygger en familie sammen. Du er snart voksen». Og Henrik nølte.
Og hva mer?
At det kanskje er bedre jeg bor hos mormor, hvis det ikke passer meg her.
Den kvelden ventet jeg på at Anders skulle komme hjem.
Sa du til min sønn at han må venne seg til deg? spurte jeg rett ut.
Han trakk pusten.
Jeg satte bare noen grenser. Forstår du, hvis jeg flytter inn, må ting fungere mer voksent. Jeg ønsker meg en ordentlig familie.
Og hva er min sønn for deg?
Han er jo snart voksen. Han vil uansett flytte hjemmefra. Vi må også tenke på framtiden. Kanskje vi får et barn sammen etter hvert.
Jeg så på ham, og plutselig forsto jeg at han mente det han sa. Han var iskald og rolig.
Mener du at jeg må velge?
Han trakk på skuldrene:
Jeg vil bare at du vet hva du vil.
Den natten sov jeg nesten ikke. Om morgenen satt jeg på sengekanten til Henrik.
Jeg har allerede valgt, sa jeg. Du skal aldri føle deg som et fremmedelement i ditt eget hjem.
Den dagen pakket Anders tingene sine og dro.
