Ingrid, kan du gå i butikken og kjøpe litt brød? Blikket til mamma på førtifem var uklart, og hun klarte ikke å fokusere på den tynne, syv år gamle jenta som nesten slukte navnet brød med blikket.
Ja, mamma…
Jeg stod lydig og ventet på pengene. For dem solgte fru Ragnhild, den vennlige damen i nærbutikken som alltid var åpen, et ferskt brød til meg, ofte med et sukk eller et medfølende blikk. Noen ganger, når jeg så ekstra sulten ut, smøg hun en liten sjokolade eller et par karameller i den hånden jeg gjemte i lomma.
Stakkars unge, oppvokst i det hjemmet der. For en søt jente disse alkisene klarer å frambringe, kunne jeg høre fru Ragnhild mumle bak disken mens hun nippet til den samme koppen med pulverkaffe hver dag.
Jeg løp alt jeg kunne hjem, og forsøkte å ikke la lukten av den sprø brødskorpen gjøre meg svimete. Hvis jeg var snill, rev mamma alltid av en skorpe til meg, sammen med et par fete makrell i tomat på toppen. Makrellen dryppet av oljen som trengte inn i brødet. Jeg spiste sakte, smakte på hver bit, for i kveld ble det ikke annen middag det forstod jeg lett av mengden tomflasker i gangen. Jeg måtte dessuten snike meg ut etterpå helst uten at noen så meg, ellers kunne jeg få juling igjen. Sist pappa slo til meg, dundret hodet i to dager, og blodet rant fra nesen lenge etterpå.
Jeg gikk ut av oppgangen, med siste fjerdedel av brødbiten og en hel fisk. Ute var det stille, selv om det var en mild vårkveld i Oslo. Det var få ute, musikk kunne anes langt borte, og to sjokoladebiter ventet spent i jakkelomma på meg. Alt føltes så godt. Jeg hadde ikke engang lyst til å gå hjem og hvis jeg ble sulten, kunne jeg sikkert svinge innom butikken. Fru Ragnhild inviterte meg gjerne inn på kaffe med melk og sukker hvis hun så jeg hadde en dårlig dag. Jeg ruslet langs blokka og så inn i de lyse vinduene, drømte om én venninne, noen å dele hemmelighetene mine med, eller å gå ved min side på kveldsstien når jeg ikke ville hjem. Da jeg plutselig hørte en svak, klagende lyd fra buskene ved søppelkassene.
Forsiktig løftet jeg på noen møkkete filler og så en liten stripete kattunge i en gammel skoeske. Han pep svakt. Jeg strakte hånden frem, han snuste litt, og straks han kjente lukten av makrell, slikket han fingrene mine uten å nøle. Jeg måtte le av den fløyelsmyke tungen.
Er du sulten, lille venn? Se hva jeg har! Jeg la forsiktig hele fisken foran ham og hev brødskorpa i munnen selv.
Der, spis, du trenger det.
Kattungen kastet seg over fisken, laget små, fornøyde lyder, og hveste litt når jeg prøvde å klappe ham.
Ikke vær redd, slapp av. Du må ikke spise for fort, det kan gjøre vondt det vet jeg alt om, sa jeg og smilte.
Hva om du blir med meg hjem? Jeg kan kalle deg Stripe, og vi skal alltid dele maten, sa jeg og løftet den lette bylten, la ham mykt inn under jakka.
De gule gatelyktene skinte som mai-honning på fortauet der jeg gikk, pratende lavt med den lille pusemunnen som tittet opp fra jakken min.
***
Det var stille hjemme. Bare tomme flasker, skitne asjetter og en overfylt askebeger sto igjen i kjøkkenet. Varmtvannsberederen suste, og klokken tikket sorgløst. Jeg satt meg på stolen, satte Stripe på bordet. Han snuste skeptisk på et tomt glass.
Fy, Stripe, ikke drikk sånn det er ekle greier. Hvis du begynner med det, kan vi aldri være venner, sa jeg, og klemte ham godt inntil ansiktet mitt, mens han malte trøstende og la potene på nesa mi. Han sa med blikket sitt: Ikke vær redd, vi er her sammen!
Den natten sov jeg uvanlig godt. Noe godt drømte jeg, kanskje om bananis og kirsebærboller Stripe kurret under dyna, og jeg var trygg.
Morgenen etter begynte tragedien. Pappa brølte da han så kattungen, og krevde at den der ikke fikk sette sine bein i huset igjen. Mamma lå med et vått håndkle på hodet og ba bare lavt om at jeg skulle få vekk katta.
Med Stripe i armene, tårene salte og vonde i halsen, satte jeg meg på trappa. Jeg visste ikke hvor jeg kunne la ham bli å sette igjen min beste venn ved søpla var utenkelig. Hikstende dro jeg tilbake til butikken, forklarte sjanglende alt til fru Ragnhild. Jeg tryglet henne om å ta ham inn, lovte at jeg hver dag ville besøke, gi mat og passe på ham. Hun kunne ikke si nei. Stripe fikk bo på bakrommet, på en gammelt, fillete genser og et plastspann fra remuladen.
Hele våren og sommeren løp jeg til Stripe. Jeg brøt av et hjørne fra brødet jeg hadde kjøpt, og hjemme fikk jeg stadig kjeft for at det manglet. Men hva gjorde det, når jeg hadde fått en ekte venn? Timene sammen fløy når jeg visket hemmeligheter inn i kattens loddne øre. Stripe lå på de spinkle knærne mine og malte, øynene smale og lykkelige. Ragnhild og kollegaen Oda beundret ham en dag:
Har du sett maken! For et blikk! Helt eventyrlig katt, lo de, og studerte de lilla øynene som alltid så ut til å forstå alt.
Da høsten kom, var Stripe en ordentlig flott hannkatt stor, fluffig og med øyne som dypt hav. Mange ville gjerne ta ham med seg hjem, men han holdt seg unna alle, ventet bare på meg.
En dag var jeg borte i flere dager. Jeg kom ikke etter brød, ikke innom Stripe. Ragnhild ble redd for at jeg var blitt syk. Da jeg til slutt kom, var jeg enda blekere enn vanlig, med mørke blåmerker på kinnene og en stygg skorpe på leppa. Spørsmål unnlot jeg med et kort:
Snublet.
Bak butikken krøp jeg sammen mot Stripe og gråt ut alt jeg hadde i fanget til pelsen hans. Jeg sovnet der, tett inntil min trofaste venn.
Ragnhild la et slitt teppe over meg og ringte politibetjent Jens fra nabolaget. Han sa bare trist: Det er vanskelig å bevise vi får ikke gjort stort, og jeg har ikke lyst å bry meg med det greiene der. Ragnhild gråt av hjelpeløshet, hun hadde ingen egne barn og hadde mange ganger tenkt at hun ønsket seg en jente som meg.
Stripe snuste urolig rundt sofaen, og forsvant til slutt. Jeg sov gjennom hele natta i butikken, og ingen hjemme spurte etter meg morgenen etter. Ragnhild ga meg søt te og smørbrød til frokost, så fikk jeg og Oda passe på butikken mens hun ordnet noe viktig.
Men allerede utenfor blokka ble hun stoppet av Jens.
Hvor skal du hen? Vi har et drap her, så hold deg unna nå. Har du sett lille Ingrid Aas i natt?
Ingrid? Hvem er drept? spurte Ragnhild skremt.
Foreldrene hennes, vi leter etter jenta nå. Kanskje noen tok henne med seg.
Nei, hun sov hos meg i bakrommet, hun har det fint, men hvem har gjort dette?
Ingen vet, vel de folka drakk og kuttet hverandre antageligvis. Du, kan du ha henne hos deg litt? Til vi finner slektningene hennes, så hun slipper barnehjem. Kanskje dukker det opp en oldemor fra Toten.
Selvfølgelig, svarte Ragnhild, med hjertet hamrende av lettelse og lykke. Hun syntes ikke synd på foreldrene bare på meg. Hun løp lykkelig tilbake til butikken.
De hvisket sammen på bakrommet, og bestemte at jeg ikke skulle vite hva som hadde skjedd. Jeg fikk bare høre at mamma har gitt lov til å bo hos Ragnhild litt til. Jeg hoppet av glede spurte til og med om jeg kunne få opplæring i kassen.
Siden så jeg aldri Stripe mer. Jeg lette rundt søppelkassene, ropte det fineste ropet mitt, men katten kom ikke. Maten hans sto urørt i hjørnet.
Ragnhild tok vare på meg, urolig for at noen skulle komme og hente meg. Hun prøvde til slutt å søke om å bli fosterforelder, men fikk nei enslig, nattarbeid, usterke vilkår ifølge saksbehandleren. Hun gikk knust hjem, men prøvde igjen litt senere. Slik gikk to måneder. Jeg ble vant med å bo hos henne, lærte å steke egg, å lese, og vasket butikken for å glede henne.
Da første snø falt, på bursdagen min 3. november, fylte jeg åtte år. Jeg blåste ut parafinlysene på den hjemmebakte honningkaken, snudde meg til Ragnhild og sa:
Jeg ønsker bare at vi alltid skal bo sammen, og at du blir mammaen min! så klemte jeg henne hardt.
Det samme ønsker jeg, Ingridsnupp, hvisket hun, rørt.
Det banket plutselig på døra. Ingen var ventet, så Ragnhild ble overrasket over å se en velkledd, ung mann på trappa.
God kveld, jeg kommer fra barnevernet i Oslo. Fikk inn papirene dine, Ragnhild, og måtte bare komme og hilse, han hilste varmt.
Kom inn, vi hadde ikke ventet noen, sa hun og ledet ham til kjøkkenet.
Vil du ha te? Ragnhild, se, vi har fått tropisk frukt-te! Det har du sikkert aldri smakt, sa jeg stolt og satte koppen foran ham.
Er det din kake? smilte han.
Ja! Jeg er åtte år nå. Til høsten skal jeg begynne i andre klasse, svarte jeg.
Skole er viktig. Men si, hvordan har du det her? han nøt teen, jeg svarte spent at jeg hadde det kjempefint nå.
Vi pratet lenge, spiste sammen, og jeg følte meg trygg. Ragnhild satt lent over bordet, hendene hvilte mot kinnet. Hun så lykkelig ut, med god grunn.
Jeg må gå, sa saksbehandleren til slutt. Han ga Ragnhild en bunke ark.
Disse tar du med til tingretten i morgen, så ordner vi resten. Ikke vær nervøs, du får all hjelp. Dette blir en formalitet så kan du hente Ingrid hjem til deg for godt.
Hente? Ragnhild fikk ikke frem et ord, jeg kastet meg rundt halsen hans, lukket øynene og hvisket mange små takk. Ragnhild hvisket: “Tusen takk!” mens gledestårene trillet.
Ta godt vare på henne, sa saksbehandleren idet han gikk. I døråpningen snudde han seg blikket hans var som Stripes dype lilla øyne, varme og altfor forståelsesfulle.
