Kast ham ut på gata. Fant nabokatten under snøen og eieren nektet å redde ham
Jeg minnes alltid med et vemod mitt forhold til nabokatten Peder. Jeg har aldri hatt noe imot katter, men denne store, kraftige stripete luringen klarte en gang å virkelig sette tålmodigheten min på prøve.
Dette er en fortelling om hvor viktig det er å beholde medfølelsen uansett hvilke prøvelser en står ovenfor.
Den sommeren ble Peder vant til å bruke andres kjøkkenhager som sitt private toalett. Gang på gang tok jeg ham på fersken i min lille grønnsakshage: Han gravde alvorlig i jorda som en arkeolog på utgraving. Jeg satte etter ham med et rop, men han bare luntet av sted uten å ense meg. Hytta vår var liten, men ganske solid, arvet etter bestemoren min, og den lå på et flott sted i utkanten av Drammen, ikke langt fra byen.
Gikk du bare et stykke bort fra veien, var du midt i landsbygda. Men gikk du til busstoppet ved hovedveien, ja, da var veien kort tilbake til byen. Da bestemoren levde, elsket jeg å komme hit. Etter at hun gikk bort, dro jeg fortsatt ofte hit i helgene: tok med venninner, fyrte opp badstua, grillet pølser, og plukket bær i skogen. På en times tid kunne vi fylle en kurv med kantareller. Stillheten, luften, plassen alt man kan ønske seg for å koble av. I samme grend bodde også min kusine, Unni, datter av mammas bror. Barndommens bestevenn. Hageflekken, elva vi kjedet oss aldri.
Jeg sådde alltid litt reddiker og salat, og litt vårløk. Ikke mye, men min egen lille åker. Og nettopp den ødela nabokatten. Jeg klaget til Peders eier, tante Grete, men hun hevet bare øyenbrynene og fnyste: «Hva skal jeg gjøre? Sitte vakt på katta, kanskje? Kast et vedskjul på ham hvis du får tak in!»
Slike harde ord hadde sine grunner: Peder hadde vært katten til Gretes avdøde mann, Arne. Tante Grete selv erklærte stadig: «Katter kunne jeg aldri tenkt meg!», og hun har alltid vært utpreget hundemenneske. Men etter ektemannen gikk bort, ble Peder igjen hos henne uten at hun egentlig ønsket det.
Peder klarte seg for det meste selv, var en råtass på å fange mus, og det gikk rykter om at han hentet fisk fra elva. Før i tiden fulgte han alltid matfar på fisketur. Han krevde bare et tak over hodet og en varm ovn å varme seg ved.
Mine metoder for å temme ham var mange: Jeg prøvde å snakke med ham, lokke ham med rester fra byen, ja, til og med fore ham litt i håp om å gjøre ham tam. Men Peder snudde bare ryggen til bymat, og på vennlige ord glante han bare mistenksomt på meg fra avstand, aldri nærmere enn fem meter.
En sommerdag spylte jeg ham med iskaldt vann fra hageslangen. En annen dag tok jeg med en fløyte ut for å luke ugress, og med dommerens iver jog jeg etter ham mellom bedene, mens jeg blåste som gal. Etterpå lo jeg så tårene trillet, mens jeg lå på bakken og husket blikket Peder sendte meg fra toppen av gjerdet: «Dette var ikke i avtalen. Slikt gjør man da ikke!» Han forsvant med halen stolt i været.
Tante Grete overvåket våre bataljer fra nabotomta og smålo for seg selv. Hennes gamle ærgjerrighet hadde gått i oppfyllelse for hun var nå blitt ordentlig hundeeier. Datteren hennes hadde tatt med seg en liten papillon, Bamse, på ferie, så hun hadde mer enn nok å gjøre. Min egen grønnsaks-plage løste jeg ved å kjøre inn tre sekker med flis og lagde et eget hjørne i hagen, gjengrodd av brennesle.
Peder satte pris på offeret han holdt seg til fliskroken da han måtte gjøre sitt fornødne. Jeg pustet lettet ut. Men så merket jeg at han vaktsomt fulgte med på meg: fra buskene, fra taket, ja, selv gjennom gjerdesprekkene. En kveld var jeg i ferd med å henge ut tøy, og idet jeg åpnet døra, stirret to lysende øyne på meg gjennom mørket. Hele bygda kunne nok høre skriket mitt. Jeg behandlet Peder helst formelt aldri visste jeg hvor han ville dukke opp.
Til høsten bodde jeg fortsatt litt på bestemors gamle sted, før studiene krevde at jeg returnerte til byen, og jeg besøkte bare i helgene.
Så, en kald helgemorgen så jeg en dump på baktrappa, dekket av rim og snø. Der satt Peder. Vinteren hadde pyntet ham med istapper på værhårene. Han reiste seg ikke, rørte ikke på halen, bare satt tungt og så overgitt ut. Da jeg børstet snøen av ham, reagerte han ikke. Jeg strøk over pelsen, og så at han prøvde å mjaue, men ikke klarte en lyd.
Jeg løftet ham opp og bar ham inn. Svøpte ham i pledd, tinte opp nesen hans med et varmt håndkle. Han protesterte ikke, han hadde ikke mer krefter igjen. Jeg la varmeflasker rundt ham, og så trasket jeg over til tante Grete.
Hun var like ubarmhjertig: «Han får bo i uthuset. Han har tissa over hele huset mitt. Og på trappa kommer han ikke inn igjen!» Det viste seg at Peder begynte å markere etter at Bamse kom til huset, og noen ganger angrep han til og med hunden. Hun jagde ham til uthuset for roens skyld.
Sommeren tålte han, men vinteren i den trekkfulle skjulet, uten isolasjon, ble for tøff. Jeg ba henne innstendig: han hadde alltid jaktet for dem, nå var det bare snø og is. Men tante Grete svarte kaldt: «Han får tørrfôr i ei skål drikk snø hvis han er tørst! Han overlever nok. Kast ham ut hvis du vil!»
På vei hjem slo det meg: han kom ikke til min dør tilfeldig. Han lette etter redning. Da han ga opp eierens barmhjertighet, gikk han til hun han hadde kjempet med hele sommeren.
Jeg ringte rundt til venner, spurte om noen trengte en katt. Ingen ville ha ham. Unni foreslo å sette ham i fjøset sammen med kua og grisene varmere enn utendørs, men inn kunne hun ikke ta ham, for de hadde allerede katt og kattunge.
Imens begynte Peder, etter å ha fått varmen, å strekke seg og rusle rundt i rommet. Han la seg rolig foran meg, så rett inn i øynene mine det var som om han skjønte at hans skjebne stod på spill. Jeg sukket og ringte mor. Hun hadde aldri latt dyr komme over dørstokken, men kanskje tanken på at Arne engang hjalp bestemoren min, fikk henne til å mykne. Hun husket hvordan han pleide å dele fersk fisk med alle, og hvordan Peder satt trofast ved hans side. Hun felte til og med en tåre for ham, denne utstøtte, aldrende katten.
Det riktige svaret gav seg selv.
Jeg dro til matbutikken i bygda, kjøpte en stor plastkasse med håndtak, og installerte Peder forsiktig i den før ferden gikk til Drammen. For ham begynte nå et nytt liv.
