Du, jeg må bare fortelle deg noe som har tynget meg i det siste. For et halvt år siden flyttet jeg moren min inn hos oss. Hun er jo eldgammel nå, 83 år gammel, og etter at pappa døde har det vært tøft for henne å bo alene på småbruket sitt ute på landet. Barna våre har flyttet ut og bor for seg selv, så det er bare meg og Unni igjen i vår toroms leilighet her i Oslo. Jeg tenkte det ikke skulle være noe problem å ha mamma boende hos oss, vet du.
I starten sa ikke Unni så mye, men etter bare en uke kunne jeg merke at hun begynte å bli irritert på mamma. Hun begynte å komme med sånne småstikk:
Hør, la henne spise etter oss i stedet.
Hvorfor det? spurte jeg.
Det er bare enklere. Hele matlysten min forsvinner når jeg ser henne tygge uten tenner. Jeg klarer bare ikke.
Men Unni, vi blir jo alle gamle til slutt.
Det er noe annet, svarte hun bare.
I tillegg var Unni litt plaget av at mamma sliter med magen og noen netter snorker skikkelig høyt. Hun ville ikke ha mamma på kjøkkenet, og etter hvert nektet hun henne å gå ut av rommet sitt omtrent. En dag sa hun rett ut til meg:
Jeg trodde ikke hun skulle bo her så lenge. Jeg klarer ikke mer.
Men hva foreslår du da?
Kan du ikke sende henne tilbake til bygda?
Men Unni, hun klarer seg ikke alene!
Det er mange som har det sånn! Hva skal jeg gjøre i min egen leilighetføle meg som en fremmed? Tåle slevring og lukt hver dag?
Jeg visste virkelig ikke hva jeg skulle gjøre. Så her om dagen kom jeg hjem, og der satt mamma klar i gangen med kofferten pakket.
Mamma, hva gjør du?
Kan du kjøre meg til eldrehjemmet, gutten min?
Hvorfor det, mamma? Hvorfor det nå?
Jeg vil ikke at dere skal krangle på grunn av meg.
Hun prøver å overbevise meg, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg. Jeg klarer ikke tanken på å ha henne på gamlehjem. Kanskje jeg bare skulle sagt opp jobben og flyttet med henne tilbake til bygda? Hva skal jeg gjøre, da?
