I gamle dager husker jeg at Even stekte opp poteter, og åpnet et glass med syltede agurker. Det hadde nå gått et år siden hans kjære Åse forlot livet. Plutselig banket det på døren. «Der er du jo,» smilte han, da han så naboen Ingrid stå på dørstokken. Han inviterte henne innenfor, og de satte seg til bords. De satt lenge i stillhet, og mintes Åse sammen. Så, uten forvarsel, tok Even frem en konvolutt fra lommen.
«Ingrid, denne konvolutten ga Åse meg før hun gikk bort,» forklarte Even forsiktig, og rakte den til Ingrid. «Men det er jo til deg?» undret Ingrid, forvirret. «Les, så forstår du,» sa Even lavt.
Svigersønnen til Ingrid, Tor, hadde lovet å hente henne fra hytta tidlig lørdag morgen. Det var synd å forlate stedet, men det var sent i oktober. Vannet var allerede stengt, og det var på tide å dra hjem.
«Ing-ri-iid! Ingrid Olsen, er du hjemme?» ropte hyttenaboen Even Pedersen, og banket på døren.
«Kom inn, Even, jeg er her ennå. Pakker sammen sakene mine, Tor kommer og henter meg om to dager, sier han. Han blir nok matlei igjen, for jeg har vel fått altfor mye med meg. Men hva kan man gjøre? Det er jo nesten bare poteter og syltetøy. Barnebarna får alltid med seg litt hjem. Det ble et usedvanlig godt epleår i år. Jeg har syltet agurker, laget plommesyltetøy, alt mulig. Jeg kunne jo ikke la det ligge igjen. Tross alt gjør jeg det for familien jeg trenger ikke så mye selv.»
«Ja, sånn er det, Ingrid. Jeg har også planer om å dra snart, men venter litt lenger. Det er så vakkert her om høsten. Åse elsket denne årstiden. Forresten, husker du hvordan vi pleide å feire slutten på hyttesesongen sammen? Den gangen din mann, Sigurd, levde, og barna var små. Nå vokser gresset høyt overalt, men før var det ryddig og pent. De unge epletrærne så ut som om de aldri skulle bli store. Ja, det var tider, Ingrid. I dag er det ett år siden Åse døde. Vi burde minnes henne. Jeg har stekt poteter og vil gjerne at du kommer over jeg har også noe jeg vil snakke med deg om.»
«Selvfølgelig, Even. Her, ta med deg noen syltede agurker. Jeg kommer om en halvtime, må bare pakke sammen ferdig.»
Familiene hadde holdt sammen i tiår. De hjalp hverandre med å bygge hyttene, plante trær, og satt sammen ved lange bord. Somrene var alltid fylt med latter og samhold. Ingrid hadde hatt barnebarna hos seg hele sommeren, så hun rakk sjelden å føle seg alene, selv om Sigurd døde for sju år siden. Even og Åse var alltid hennes nærmeste naboer nei, hadde vært, for Åse gikk bort forrige høst. Hun hadde vært så stolt over at hun hadde gått ned i vekt, og så ut som en modell. Men etter det var ingenting det samme. Even fant ikke ro, han gravde i hagen uten mål og mening for hvem skulle plante nå, når Åse var borte? Ofte hørte man ham mekke i uthuset, og han bannet og slet. Ingrid fikk knapt barnebarna sine på besøk, de var i leir eller med foreldrene på sjøen. Så hun visste knapt hvem hun plantet for lenger, men det ga alltid litt trøst å holde seg opptatt.
Ingrid sukket tungt, tok på seg en genser, og gikk over til Even, som ventet på henne. Bordet var dekket: stekte poteter, tomater og de syltede agurkene hun hadde med.
«Sett deg, Ingridsen,» sa Even stille. «I morgen kommer barna mine, men i kveld vil jeg at vi to minnes Åse sammen. Se her, jeg har funnet noen gamle bilder av oss alle. Her planter Sigurd det første kirsebærtreet sammen med deg. Og her er vi i skogen, se så fulle kurver og her lager vi mat på bålet, og Åse myser mot ilden.» Even skjenket dem hver sin dram. «For oss. For Åse, og for Sigurd.» Stillheten hvilte over stua, bare knasingen av agurk brøt den. Even tok plutselig konvolutten fram.
«Ikke bli forundret nå, Ingrid, men hør på meg. Forrige høst forsvant Åse så fort. Vi dro hit i august, og deretter gikk det bare nedover. Men hun holdt motet oppe, hun var sterk. Vi satt sammen og mintes hele vårt liv det var som å leve det en gang til. Vi så gamle, gode filmer og snakket om alt mulig. Én dag ba Åse meg love henne noe. Even, sa hun, lov meg at du gjør det jeg ber deg om, uten innvendinger. Dette er mitt siste ønske, min vilje. Så ga hun meg denne konvolutten. Kan du tenke deg hun skrev det spesielt, hun visste jo at jeg ikke ville kaste den. Her, les.»
«Men denne er jo til deg»
«Les bare, du forstår.»
Ingrid brettet ut arket, og klarte med ett å kjenne igjen Åses håndskrift:
«Even, min kjære. Jeg må gå før deg, men livet må gå videre. Lev for oss begge! Jeg ber deg om å være lykkelig. Det betyr ikke at du skal glemme meg. Det gjør vondt å tenke på at alt tar slutt, men jeg vil ikke se deg ha det vondt fra hvor enn jeg er. Ikke vær redd for å være glad igjen vi elsket livet, du og jeg. Og om du en dag møter noen, så vit at jeg ønsker deg det beste. Jeg mener faktisk at jeg håper det er Ingrid, jeg har alltid tenkt at dere passer sammen. Hun er en god kvinne, og hun vil forstå. Be henne bo sammen med deg det er det beste for dere begge. Ikke gi opp, Even, fortsett å leve. Din Åse.»
Ingrid leste brevet en gang, og så igjen. Hun så bort på Even i lang tid.
«Jeg lovte Åse at jeg skulle gjøre slik hun ba meg,» sa Even, nervøst. «Derfor forteller jeg deg dette, men valget er ditt. Ingrid, la oss prøve. Vår vennskap har holdt gjennom så mye, og det er ikke synd i det. Å leve og glede seg over hver dag er en velsignelse å resignere er en synd. Vær min kone, Ingrid, og jeg lover du vil aldri angre.»
Ingrid ble stum. Det kom så uventet. Hun så på Even og visste i sitt hjerte at det var rett.
«Even, jeg vil tenke på det. Jeg sier til Tor at jeg må bli her en uke til.»
Slik ble de enige. Even fulgte henne hjem den kvelden.
Den natten fikk ikke Ingrid sove. Det var et vanskelig valg, hele livet sveipet forbi øynene hennes. Til morgengryen drømte hun om Sigurd. Han sto der og lo: «Hva har du å tenke på? Alt går lettere når man er to. Si ja til Even, det er bare rett. Jeg unner deg det, virkelig.»
Neste sommer rev Ingrid og Even ned gjerdet mellom hyttene sine. Nå var det dobbelt så mange barnebarn å leke på gårdsplassen. Even laget huske til ungene, og Ingrid plantet alt mulig i hagen det var mer enn nok for familien. Barnebarna fikk egne små grønnsaksbed, og de voksne barna kom på besøk i helgene, glade for at foreldrene deres hadde selskap og støttet hverandre.
Kanskje finnes det dem som dømmer, men Åse og Sigurd så ned fra oven og smilte. De etterlot seg en siste vilje: å være lykkelige. Og slik gikk livet videre, tross alt.
