Fra hat til kjærlighet
Eirik hatet hunder. Helt siden den gangen han som liten, rund og rødhåret førsteklassing med briller og sekk full av bøker og kladdebøker, ble omringet av en flokk løshunder på tomta bak blokkene.
Lederen av flokken slank, svart med brune tegninger rundt snuten stirret Eirik rett inn i øynene. Gutten både gråt og tryglet, delte til og med ut brødskivene med salami han ikke hadde rukket å spise på skolen, men hundene lot seg ikke rikke.
Hver gang Eirik prøvde å snike seg bort eller snu seg, løftet lederen overleppa og viste fram gule, spisse tenner, mens et lavt, truende knurr fylte lufta.
I mer enn to timer holdt de gutten fange. Plutselig dreide lederen på det ene øret, spisset sansene og sprang lydløst mot skogen. Hele gjengen fulgte på i rekke, rett inn blant trærne.
Eirik tørket tårene, klemte sekken hardt, og løp hjemover det han kunne.
Men han kom aldri hjem. Den gamle trevillaen hvor han bodde sammen med familien og noen få naboer, sto i brann. Gassovnen hadde eksplodert.
I brannen døde bestefar faren til Eiriks pappa, som han alltid kalte «bestefarn min». Bestefar hadde en gang vært sjømann; værbitt og saltsprøytet. Helt hvitt skjegg og barter, som han bare barberte vekk en gang i året alltid etter nyttår. Senere lot han skjegget vokse, flettet det i en snodig flette og festet det med en fargerik strikk, eller slang hele greia bak øret så Eirik lo.
Gutten stamma lenge etter at bestefar døde og etter hundemøtet.
Flere år gikk. Nå var Eirik blitt tynn og lang, hadde byttet de rare brillene ut med linser, og gikk i sjuende. En dag sa han seg villig til å følge klassens peneste jente hjem Ingrid Skaug. Sondre, gutten som alltid var rampete og dårlig på skolen, hadde et øye til Ingrid, og hele skolen var litt redd ham. Men Eirik, han våget å gå ved siden av henne, selv om han visste Sondre ikke likte det.
Det var da hunden plutselig dukket opp foran dem en diger krabat, som med knurring og stive bein presset Eirik vekk fra Ingrid. Han rygget irriterende lydig mot presset fra bikkja. Så snart Ingrid forsvant bak hjørnet på sitt eget hus, dabbet også hundens trussel av, og den smatt inn på en annen plenen.
Eirik trakk pusten dypt og gikk hjem.
Dagen etter fikk han en lapp i timen:
Ikke følg etter meg. I går ville Sondre banke deg. Unnskyld.
Det ble aldri noe vennskap med Ingrid, og hatet mot hunder vokste bare hos Eirik.
Årene gikk, Eirik vokste til. Han tok en god utdannelse, startet sitt eget firma og ble forretningsmann. Karrieren gikk strålende, inntektene tikket inn i norske kroner, og det gode nettverket vokste. Snart fikk han også familien på plass. Vakre Ingrid, nå med etternavnet Skaug, ble hans kone. De fikk en fantastisk sønn Mikkel, oppkalt etter elskede bestefar.
Den lille krabaten på åtte måneder sa ikke mange ord, men når de gikk tur i vogna, lyste han alltid opp og ropte til hundene de møtte:
Voff, voff!
En søndag gikk Eirik og trillet Mikkel i parken. Han fortalte sønnen om småfuglene de la solsikkefrø til på fuglebrettet. Om ekorna, hvorav en modig kar våget seg ned fra grantreet for å ta en nøtt rett fra hånden hans.
Det var på tide å gå hjem. Utenfor parken styrte Eirik vognen mot fotgjengerovergangen. Han ventet på grønt og så, da lyset byttet, trillet han ut på gata.
Ut fra intet kom en gal dachs! Den bjeffet vilt og hoppet foran vogna, sperret veien. Det var så voldsomt at Eirik nesten trodde stemmebåndene til bikkja skulle ryke.
Akkurat da suste en bil rett forbi, bare et hårstrå unna vogna. Bilen dundret over gresset på den andre siden og krasjet inn i en lyktestolpe.
Noen ungdommer spratt ut av bilen og forsvant ropende bortover.
Eirik kjente hjertet dundre så hardt i brystet at han trodde alle på fortauet måtte høre det.
Hunden var borte, folk stimlet sammen rundt bilen. En eldre kar tok ham forsiktig i albuen.
Gikk det bra? Traff ikke bilen vogna? Ansiktet hans var hvitt av skrekk.
Eirik ristet på hodet, klarte bare å mumle. Vogna var hel, guttungen uskadd. Alt i orden.
Han gikk hjemover husket knapt veien. Til Ingrid sa han ingenting, hvorfor gjøre henne urolig når det gikk så bra? Men denne gangen kjente han noe nytt inni seg. En takknemlighet overfor den lille dachshunden, som hadde reddet sønnen hans fra en alvorlig ulykke.
Hele kvelden var Eirik stille, minnene fra alle hundemøtene sto for ham, og han innså: dyrene var aldri ute etter å skremme eller true ham. De hadde faktisk beskyttet ham, på sitt vis. Ingrid la merke til hans sinn, men hun spurte aldri.
Utpå kvelden tok de hele familien ut for å få seg en kveldstur i gårdsplassen. Ved en benk sto det en folkemengde. Eirik hørte noen si:
Hva skal vi gjøre nå? Hvem vil ha den, da?
Han kikket over skulderen til en nabo og så en pappeske på benken. Og oppi der en liten valp. Den manglet øyne, sannsynligvis født sånn. Folk hvisket stille. Ingrid hadde ruslet litt foran med vogna, ventet.
Skal man gjøre? sa ei.
Burde vært avliva, stakkars.
Nei, jeg kunne aldri tatt imot en slik … hvisket en annen.
Eirik gikk nærmere. Den lille i boksen hadde sjokoladebrun pels og pep mens den lette etter noen å kjenne lukta av. Ingen mamma i nærheten, bare fremmede.
Han ble stående, før han med en ro helt utenom seg selv tok av skjerfet fra halsen selv om det bare var vår og lufta kald.
Han løftet valpen varsomt opp, og han så at bakbeina også var skeive.
Noen bak ham gispet, kanskje noen gråt.
Eirik tullet omsorgsfullt skjerfet rundt den lille kroppen og la den oppå armen, som et spedbarn. Så sa han lavt:
Nå er vel min tur, lille venn. Kom, så skal du få møte mammaen vår. Hun er god og snill og jeg er helt sikker på at det er litt melk til deg i kjøleskapet.
Eirik ruslet bort til den unge, fine kvinnen ved siden av barnevognen, og hun så på ham med kjærlige øyne…
