Jeg dro på en rundreise til Italia med en gruppe pensjonister. Jeg forventet ikke noe stort bare noen fine dager med sightseeing, noen bilder til albumet og noen suvenirer til barnebarna. Jeg ønsket bare et avbrekk fra hverdagen, fra ensomheten som hadde vokst seg tyngre de siste årene.
Jeg trodde Roma, Firenze og Venezia bare skulle bli enda noen punkter på listen over steder jeg har sett. Men der, i skyggen av Colosseum, møtte jeg en mann som fikk meg til å føle meg ung igjen.
Jeg stod under de massive buene, målløs over størrelsen og historien. Guiden pratet om gladiatorer, men jeg forsvant inn i egne tanker, langt borte fra folkemengden. Plutselig hørte jeg en stemme ved siden av meg: “Lurer på om gladiatorene også klaget på varmen, slik som vi gjør nå.”
Jeg snudde meg og så ham høy, med sølvgrått hår og et lunt smil. Blikket hans var kjent, men likevel nytt. Han hadde på seg en enkel skjorte og en solhatt, men så på meg som om vi var alene i hele Roma.
Vi begynte å prate. Han het Einar, var enkemann og hadde vært pensjonist noen år. Han hadde reist alene, fordi som han sa “det blir aldri et perfekt tidspunkt for å se Roma. Nå eller aldri.”
Samtalen fløt lett, latteren satt løst, det føltes som vi hadde kjent hverandre lenge. Vi drakk kaffe under Colosseums skygge, delte inntrykk, og jeg kjente plutselig at det var lenge siden noen hadde vist meg slik oppmerksomhet.
De neste dagene føltes alt annerledes. Vi satt ved siden av hverandre i bussen, spiste lunsj sammen, forsvant inn i turiststrømmen og fant hverandre med blikket. Det var uskyldig, men også spennende, som hemmeligheter bare vi to kjente til.
Om kvelden, når de andre i gruppen spilte kort eller så på TV, sto vi på hotellbalkongen, så ut over det lysende italienske bylandskapet og snakket om alt barn, fortiden og hvordan det er å plutselig kjenne hjertet hoppe over et slag.
Jeg følte meg som tenåring igjen. Begynte å pynte meg, sminke meg, le mer. De andre damene i gruppen så på meg med smil noen vennlige, noen litt misunnelige. Jeg kjente at jeg fant tilbake til meg selv, til den delen som hadde gått tapt i rutine og ensomhet.
Men jo nærmere hjemreisen kom, desto mer kjente jeg på spørsmålet: Hva nå? Han bodde flere hundre kilometer unna. Han hadde sitt liv, jeg mitt. Vi delte en uke, et unntak fra hverdagen. Holder det til å tenke på noe mer?
Den siste dagen tok vi en spasertur gjennom Roma, bare oss to. Vi satte oss på Spansketrappen, spiste gelato og var stille. Etter en stund sa han: “Vet du jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så bra. Men jeg er redd, for hva skjer når vi kommer hjem? Kanskje dette bare var en ferieflørt. Du har ditt, jeg har mitt. Kanskje det ikke varer lenger enn flyturen hjem til Norge.”
Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. I meg kjempet to krefter: ønsket om å tro at dette kunne bli noe ekte og redd for at det bare var en flyktig illusjon, som forsvinner med siste fly hjem til Oslo.
Vi sa farvel på flyplassen. En klem som varte et øyeblikk for lenge, et blikk hvor både avskjeden og håpet lå skjult. Vi byttet telefonnumre, men ingen turte å si: “La oss treffes igjen.”
Nå, når jeg tenker tilbake på turen, vet jeg ikke hva jeg skal føle. Det kjennes som en drøm intens, vakker, men skjør. Kanskje Einar hadde rett, kanskje var det bare en illusjon. Men kanskje det er feigt å ikke finne ut om livet har gitt meg en ny sjanse.
Jeg spør meg selv tør jeg risikere et rolig, ordnet liv for et følelsesutbrudd som overrasket meg fullstendig? Var det bare et lite eventyr i italiensk sol, eller kanskje starten på en historie jeg ikke kjenner slutten på? For hjertet slår litt raskere bare jeg tenker på ham, selv om fornuften sier at det er galskap.
Kanskje er det derfor jeg forteller dette, for å spørre: Har man rett til å åpne seg for noe nytt etter femti, seksti, eller enda senere? Skal jeg la det være et vakkert sommerminne, eller våge å se hvor følelsene kan føre meg heretter?
