Siden den dagen da det kjæreste ble tatt fra Tassen, går han ikke lenger inn i hundehuset sitt. Nå sover han rett på den nakne bakken. Han spiser nesten ingenting. Bryr seg ikke lenger om sin eneste venn som er igjen, Sigurd
En ny november er her. Det blir kaldere for hver dag som går, himmelen er ofte dekket av tunge grå skyer, og folk hutrer innpakket i varme ullkåper og tykke skjerf. Vinden bærer smaken av vinter, og Tassen forstår snart kommer snøen.
«Lurer på når noen fyller hundehuset mitt med varmt høy?» tenker han mens han ligger strekt ut på den kalde, våte bakken. «Pelsen min holder meg gående, men om natten kryper kulda helt inn til margen»
Han ser sløvt på sjåførene på lageret, som løfter kasser inn og ut av store lastebiler med tung diesellukt. Ingen bryr seg om den gamle vakthunden.
Ligger du her for å slappe av, du da? kommer det fra vakten som akkurat kommer ut fra vakthytta for å ta seg en røyk. De har ansatt deg for å passe lageret, ikke for å ligge der som en sofaslask. Æsj!
Han spytter surt i snøen og går. Han heter Sverre, og har aldri vært noe glad i Tassen, ikke engang da han var valp uten annen grunn enn at han ikke likte ham.
Kort etter ruller en mørkegrønn bil inn på området. Tassen spretter opp på beina med en gang.
Hei, kamerat, sier en mann med lue og grå stubb og et smil i stemmen. Jeg kommer for å gjøre det litt varmere for deg.
Det er Sigurd, Tassen sin beste og snilleste vakt. Sigurd har alltid et vennlig klapp og noe ekstra godt på lur. Også i dag, på fridagen sin, har han tenkt på Tassen: Han har tatt med høy i bilen så ikke hunden skal fryse i vinterkulda.
Sigurd fyller hundehuset med friskt, lunt høy, før han henter en skål med varm grøt og kjøtt fra bilen. Han blir stående til Tassen har spist opp, tar med den tomme skålen for å vaske den, og vinker farvel.
Nå er Tassen igjen alene. Det er greit at natta snart kommer når han drømmer, kjenner han ikke på den vonde ensomheten som har blitt hans evige følgesvenn.
Da det har blitt skikkelig mørkt, tusler han mot hundehuset. Han skal akkurat til å krype inn, men stopper brått.
To smaragdgrønne øyne skinner inne i høyet. Et truende hvess hører han.
Med sedvanlig mildhet ser Tassen på uventet gjest. Rett foran ham sitter en mager, svart katt med store, skremte øyne. Blikket sier tydelig:
«Ikke rør. Jeg tuller ikke!»
Likevel kjenner Tassen en glede vokse inni seg.
«Det er trangt her, men vi får sikkert plass begge to,» tenker han optimistisk.
Han tar et steg nærmere, og straks flyr en skarp labb gjennom lufta.
«Fsssss!» freser katten, selv om Tassen bare ville dele plassen.
«Greit. Jeg kan sove ute i natt,» sier Tassen stilt for seg selv, og legger seg utenfor inngangen til huset sitt.
Morgenen etter våkner han tidlig sulten som alltid. Han snur hodet mot huset og ser at katten ligger og sover søtt.
«Så søt hun er!»
Sverre kommer ut fra vakthytta, ser stram ut i fjeset, og kaster noen tørre brødskalker mot Tassen. Valker går i svingen, og maten er langt fra det han egentlig skal spise. Sverre bryr seg aldri med å gi noe ordentlig. Etter slike måltider hender det ofte at Tassen får vondt i magen. Men det er ingen å klage til.
Da Tassen skal snuse på skalkene, kjenner han plutselig en annen lukt.
Katten! Hun sitter like ved, gnager på pølseskinn og later som det er den mest naturlige ting i verden.
Tassen synes det er fint å dele særlig med en så tynn katt.
Katten stivner straks hun merker blikket hans, klar igjen til angrep. Men Tassen bare tygger rolig på brødet og betrakter henne nysgjerrig.
«Er hun sint? Kanskje hun også vil ha brød?» undrer han, og legger bort sitt stykke, litt småflau.
Hele dagen følger de med på hverandre. Katten mistenksom og på vakt. Tassen vennlig og interessert.
Da skumringen faller på, kaster Sverre igjen matrester mot Tassen. Katten kaster seg over dem.
Hva er dette for noe trollskap! roper Sverre overrasket, og jager etter katten. Forbaska trollkatt! Kom deg vekk!
Katten suser, men i stedet for å rømme, søker hun ly bak Tassen. Først blir han litt satt ut, men skjønner fort tegninga. Han viser tenner og strammer nakkehårene.
Sverre rynker på nesen, gidder ikke mer ubehag, og forsvinner. Den nye nattevakten som kommer etterpå, legger ikke merke til dyrene i det hele tatt.
Katten sender Tassen et forsiktig, takknemlig blikk. Tassen tenker:
«Trollkatt Er det et navn? Det får vel bli navnet hennes da.»
Snart blir det sprengkaldt. Trollkatt legger seg igjen i høyet. Tassen vil ikke forstyrre, men myser inn likevel.
Katten møter de skyldige hundeøynene, overrasket over hvor mild en hund kan være Men hun flytter seg litt på seg, så han får plass ved siden av. De sover sammen, tett inntil. Aldri før har han sovet så godt.
Siden blir Tassen og Trollkatt uatskillelige. De spiser sammen, sover sammen og «snakker» sammen på sitt eget språk.
Da Sigurd første gang ser katten ligge tett inntil Tassen, tror han nesten ikke sine egne øyne: Så liten og svak og likevel trygg sammen med vakthunden.
Men snart forstår han dyr også kjenner kjærlighet. Og kjærlighet kjenner ingen størrelse.
Sigurd tar ansvar for Trollkatt: han tar henne med til veterinæren, greier ut floker, gir henne mat. Etter et par uker blomstrer hun opp.
Den eneste som forstyrrer freden, er Sverre. Han overbeviser seg selv om at svarte katter betyr ulykke, og bestemmer seg for å bli kvitt henne.
En kveld prøver han å forgifte henne, men Tassen kjenner straks den rare lukten og rekker å stoppe henne han er alltid på vakt.
En spesielt iskald natt ligger Tassen og Trollkatt sammen. Tassen slikker en ny rift i kattens pels hun havner stadig i trøbbel.
Plutselig løper begge nesene. Det lukter brent
Tassen stormer ut og bjeffer av full hals. Brann! Lageret brenner!
Sverre løper forvirret rundt, skjeller ut og leter febrilsk etter mobilen, men finner den ikke.
Trollkatt jamrer. Sverre snur seg der borte, ved telefonen, sitter katten.
Forbanna trollkatt! roper han og dytter henne hardt. Men han får tak i telefonen og ringer brannvesenet.
Tassen løper etter Trollkatt, som halter bort fra røyken. Sammen blir de sittende i buskene mens brannen slukkes.
Da flammene er borte, gir Sverre katten et hatfullt blikk før han går.
Neste kveld hører Tassen samtaler ved porten:
Alt er bare ulykke etter at den katten dukka opp. Sett henne bare, blikket hennes ren trollkatt! mener Sverre.
Hva vil du gjøre da? spør noen utålmodig.
Kaste henne i skogen og bli ferdig.
Tassen stivner. Hjertet hamrer. Han legger seg tett inntil Trollkatt.
Er du gal? Hun kommer til å dø der ute! protesterer Sigurd.
Det bryr jeg meg ikke om, svarer Sverre. Brann er da ille nok!
Svarte katter gir ulykke, sier en annen.
Ingen tar henne noen steder. Dette er bare tull, avfeier Sigurd og går.
Morgenen etter våkner Tassen, strekker seg, gjesper. Han vil snuse etter Trollkatt slik han pleier.
Men hun er borte.
Han roter gjennom høyet ingenting. Han kaster seg ut, løper forvirret rundt, smågisper.
Bak vakthytta ser han noe svart. Han spurter dit.
Det er bare en søppelsekk, blåst av vinden.
Døren smeller opp.
Hva vil du? Leter du etter venninna di? sier Sverre med en giftig stemme. Hun er her ikke lenger. Nå lager hun trøbbel et annet sted.
Tassen stirrer opp, søker etter noe annet i ordene hans.
Egentlig Hun gjør nok ikke stort mer. Om et par dager er hun død i skogen, hvis ikke allerede.
Tassen lager ikke en lyd. Til og med sorgen setter seg fast og kommer seg ikke ut.
De første snøfnuggene faller. Store, tunge daler sakte ned på hunden som ikke rører seg.
Fra den dagen det kjæreste ble tatt fra ham, nekter Tassen å gå inn i huset sitt. Han sover på jorda, spiser så vidt, og bryr seg ikke engang om Sigurd.
Tassen, nå er hun på et sted der hun har det bra, jeg lover deg. Hun har det godt og varmt. Tror du meg? spør Sigurd, sitter ved siden av, stryker hunden varsomt.
«Jeg vil også dit. Til mitt gode sted. Til min Trollkatt. Kan jeg få komme dit også, vær så snill?»
Tidligere på morgenen hørte Tassen stemmer fra fremmede folk. De stod i nærheten, pratet om ham som om han ikke var noe mer enn en avleggs ting. At han er blitt gammel, ikke til særlig nytte. At lageret trenger en ny, ung vakt og at denne snart er overflødig
Hvordan samtalen sluttet husker ikke Tassen. Han bryr seg ikke. Alt annet har mistet betydning.
Snøen laver fortsatt ned. Kaldt, hvitt dekker rygg, snute, poter. Hundekroppen skjules sakte av et mykt, hvitt teppe. Han lukker øynene sakte.
«Hva om jeg aldri åpner dem igjen? Kanskje jeg aldri vil åpne dem mer » er det siste som streifer gjennom hodet på en sliten, frossen hund.
Alt blir stille. Tassen kjenner nesten ikke kroppen mer, lukter ikke, fryser ikke. Så, i det mørket senker seg, hører han en velkjent stemme:
Våkn opp, venn. Kom, vi skal dra.
Alt blir uklart etter det: Den varme bilen til Sigurd, et mykt sete, en humpete vei, fremmende, men gode lukter gjennom vinduet.
Sorgen har gjort Tassen svak og syk, og snart sover han tungt på baksetet, mens lav musikk strømmer fra radioen
Flere timer går før de stopper. Sigurd hjelper Tassen ut og støtter ham helt til huset.
Du skal bo med meg, gamle venn.
Tassen bryr seg egentlig ikke lenger. Men han vil ikke såre snille Sigurd, så han kaster seg ut i det med et stivt forsøk på glede. Det blir klønete, men Sigurd forstår likevel hvordan det er.
Ikke noe å bekymre seg for, kom inn, nå skal du se alt blir bedre, lover Sigurd og åpner døra.
I det de trår inn, reiser Tassen seg brått. Lukten Den kjenner han bedre enn noen annen. Det kan ikke ta feil!
Tankene bekreftes straks.
Fra vinduskarmen hopper en liten, svart skygge og løper mot ham. Før katten er helt fremme, vet Tassen: Det er henne. Hans Trollkatt.
Jeg sa jo hun var på et godt sted, sier Sigurd med et smil. Tror du virkelig jeg ville latt de hullete folka sende kattungen din ut i skogen?
Men katta og hunden bryr seg ikke om menneskene akkurat nå de har mye å fortelle hverandre!
Da de endelig har snakket ferdig på sitt eget språk og legger seg til hvile sammen, tenker Tassen: Hva betyr egentlig ordet «Trollkatt»?
Han vil så gjerne spørre, men lar det være. Det spiller ingen rolle. «Trollkatt er vennen min. Og det er alt som betyr noe.»I løpet av kvelden finner Tassen og Trollkatt sin faste plass foran ovnen, kjærtegnet av varmen og hverandres nære pust. Sigurd rusler stille omkring i rommet, lar dem være i fred, men smiler for seg selv stolt over at to forlatte sjeler fant veien hjem.
Snart drømmer Tassen med labbene rykkende, og i drømmen springer han over blomsterenger med Trollkatt ved sin side, akkurat som de alltid har gjort bare friere, lettere, og lykkelige.
Utenfor blåser vinden kaldt, og snøen dekker verden i stillhet. Men inne i huset er det varmt, trygt, og fullt av liv og for første gang på lenge vet Tassen at han hører hjemme.
En vennlig hale slår mot gulvet. En myk pote stryker mot snuten hans. Ingen flere netter på isete jord, ingen flere tap. Bare to venner, ett hjem, og en ny begynnelse som varsler at lykken aldri er lenger unna enn den som venter på deg ved døren, eller ligger ved siden av deg når du trenger det aller mest.
Og bak ovnens glød leker små skygger på veggen, og to hjerter banker sammen, aldri mer alene.
