Gode hensikter
Tove! Endelig! Jeg har vært så bekymret, helt tullete! Margrete åpnet døra og klemte søsteren sin hardt. Jeg vet ikke opp ned på noen ting, hodet spinner rundt!
Slapp helt av, svarte den sindige og runde Tove, som majestetisk kom inn i gangen som en vikingskute. Er hun hjemme?
Nei! Tok med seg ungene i morges og dro! Margrete vridde hendene. Hun hører jo ikke på noen. KJÆRLIGHET, sier hun!
Tja, hva skal jeg si, Margot? Du slapp for mye opp og nå er det grining? Sett deg, så forteller du, så finner vi ut av dette sammen.
Tove marsjerte rett inn på kjøkkenet, satte seg tungvint ved bordet og skulte bort på Margrete som begynte å lage te.
Skvett varmtvann først i kjelen, da! Jeg har lært deg dette siden Norge fikk selvstendighet, men det nytter visst ikke…
Margrete skvatt, sølte vannet, brant seg på fingrene og dro fort i øreflippen.
Altså, du er like hendig som et troll uten staver! Gi hit! Sett deg, ellers ender du på legevakta i dag.
Tove skyflet henne bort og ordnet te på mesterlig vis. Nå! Start fortellingen! Og ikke utelat det minste. Hvem er denne typen egentlig, og hva tror Linnea at hun driver med?
Margrete grep tekoppen. Hva kunne hun si til søsteren? Hun visste ikke helt selv hvorfor denne situasjonen uroet henne så enormt. Mannen som Linnea, hennes yngste, hadde trukket med hjem, virket jo egentlig ganske ålreit. Ikke en fyllefant, ingen brysom atferd, høflig og ordentlig, hadde eget firma (riktignok bare et bilverksted, men jobb er jobb). Han skrudde til krana på kjøkkenet som til og med rørleggeren hadde gitt opp på. Men Margrete var blitt vant til at Linnea alltid var neste problem det hadde Tove sagt i alle år. Hun trengte noe mer håndfast enn bare et godt inntrykk for å tro på datterens valg.
Og hvordan traff de hverandre? Hvor mange ganger skjer det at en mann fra bilbransjen lapper sammen bilen til en tilfeldig småbarnsmor i sprengkulde helt gratis liksom? Det er Norge, ikke eventyrland! Han kom attpåtil innom en uke seinere for å sjekke at ungene ikke var blitt forkjøla av alt styret, og at bilen fortsatt gikk. Det hadde gått et halvt år, og han holdt fortsatt på.
Mens Margrete brettet ut alt for søsteren, ventet hun dommen for til Tove hadde hun alltid hatt mer tillit enn til seg selv. Siden de var små, hang Margrete i skjørtene hennes. Pappa døde tidlig, så det var mor og Tove som dro lasset med å oppdra to jenter.
Tove, du er så stor nå kan hjelpe meg! sukket mor, idet hun flettet Margretes tynne hår og hastet på jobb.
Det var åtte år mellom søstrene. Da mor skjønte at enda en unge lå i magen, gapskrattet hun først deretter kom engstelsen for alvor. Hvordan skulle hun makte alt? Men pappa og Tove sa i kor: Vi klarer det!
Margrete ble født veik og puslete, og hadde mye sykdom i starten. Hele tiden var det Tove som passet på, ga vitaminer til klokken og passet på søvn og rutiner. For å være ærlig, var det kun Tove som orket å presse i lillesøstra melk selv om hun hylte:
Jeg HATER melk! Det er SNERK på den!
Ikke vær så pirkete. Alt for helsa!
Og melk gikk ned, tårer eller ikke. Legenes spådommer slo heldigvis til, og takket være Toves omsorg gikk det bedre etter et par år. Margrete ble nesten som alle andre, bare med et ekstra drag av dorskhet.
Sånn gikk dagene, søstrene vokste, og etter hvert giftet Tove seg og ble sjefen på sitt eget oppussingsteam. Damen fikk snekret firma, studier på si, og holdt resten av slekta i ørene på frivillig basis. Det var arbeidsfolk som var etterspurt “jentene til Tove” tok alt fra muring til tapetsering, og Margrete fikk en liten ettroms ikke langt unna, etter foreldrene delte leiligheten.
Supert! Du er nærme. Og ingen ruling rundt der, jeg fikser alt, sa Tove og kom med snekkerbuksa, klar til kamp.
Margrete giftet seg også, selv om Tove mistrivdes med svoger-Espen. Han brukte år på å plise Tove og vant faktisk til slutt. God mann, trygg på barna, og Margrete fikk ha det hun aldri hadde trodd en mann, to døtre og fiskeboller på torsdager. Men Tove fnyste av hvor mye han klenget på jentene:
Han lager kosedyr av dem! Litt motstand kunne ikke skadet, altså. De blir ikke til folk om de skal sitte på fanget for alltid!
Margrete bare nikket og lot Tove styre på. Da så brått Espen omkom i en bilulykke, raste alt. Da satt jentene sammenklemt rundt mamma og lyttet på gråten hennes om natten. Margrete var liksom bare en skygge og det var igjen Tove som måtte ta affære.
HVA driver du med?! Du har mistet mannen din, men du kan ikke sitte og forsvinne fra døtrene dine! Skjerp deg!
Margrete kom seg da omsider, og takket være jentenes kjærlighet og Toves verbale spark bak, begynte hun å smile igjen, om så bare ymtet til et gjesp.
Jentene var hele vidunderet. Friske, smarte og diametrale motsetninger Siv lik mor, lys og anonym, Lene som far temperament som en brannbil og liv og humør overalt.
Hold ekstra øye med Lene, sa Tove. En sånn har du ikke oversikt over…
Jentene gikk i samme klasse, Lene heiv seg på alt, Siv tasset etter i hennes kjølvann og Margrete var lykkelig til Espen døde. Etter det hendte det igjen at alt stoppet opp.
Så, mot slutten av ungdomsskolen, ble begge døtrene forelsket samtidig. Siv var rask med å droppe gutteflørten Tove sin tordentale holdt mer enn nok mens Lene kjørte på.
Jeg elsker ham!
Jada, kjærlighet og sånn, men tror du han kan slå inn et eneste spiker? Begynner dere å rote rundt allerede?
Hva vi gjør er IKKE din business, svarte Lene tørt til tanten. Klarere kunne hun neppe fått sagt at hun var lei av innblanding.
Men Lene satte krav. Da gutten ville ha det gøy, sa hun: Elsker du meg, så gifter vi oss.
Og sannelig, året etter ble det bryllup. Margrete gråt gjennom hele festen, og Tove himlet med øynene:
Måtte dere virkelig gifte dere så tidlig? Hva var det som brant sånn?
Lenes første barn kom ikke før to år seinere, akkurat da hun var ferdig med studiene og med solid innsats både fra mor, søster og svigerfar, grisejobbet hun seg gjennom regnskapsstudiene og landet en stilling i svigerfarens firma.
Livet rullet, pengene kom, og Margrete så med stolthet på hvordan hun hadde fått til fine unger. Men ikke tro at problemene tok slutt! Mens Lena og ektemann var i gang med karriere og to gutter, begynte plutselig mannen å summe mer enn han burde. Ja, du skjønner sidesprang.
Lene fikk vite det fra den andre kvinnen, som la ut om babyen hun ventet. Lene lo, tørket tåren med ytterkanten av genseren og svarte:
Og det skal jeg bry meg om hvorfor?
Raskt kom det til skilsmisse, fordeling av alt fra hytta på Hvaler til arvede teskjeer, barnebidrag og hele pakka. Svigerfaren snakket henne pent ut av jobben han måtte jo tenke på familien og hun ristet på skuldrene, lo tørt og sa:
Ring om dere vil treffe barnebarna.
Gamle besteforeldre fortsatte å skjemme bort gutta, om enn med en viss skyldfølelse.
Margrete passet gutta mens Lene stabbet rundt og lette ny jobb og fikk høre Tove gnåle om barneoppdragelse:
Hvorfor er hun aldri hjemme, hun drar sent og kommer sent!
Ja, men hun jobber jo, og får god lønn, svarte Margrete forsiktig.
Men det er jo deg de ungene får morsrollen av. Neste gang kommer hun med ny mann, og du står der som dagmamma på fulltid!
Og jada, så engang banker Leon på døra og kaoset er selvsagt et faktum.
Nå må jeg få orden på hu der Lene! To barn og så skal hun finne kjærligheten igjen? Kanskje han bare er ute etter leiligheten og bilen, kanskje en reinspikka lykkejeger? Sjekk han!
Margrete forsøkte å argumentere, men Tove tok styringen ringte, sammenkalte familieråd og satte Lene på skolebenken:
Fortsatt sånn, må vi vurdere omsorgsovertakelse, sa Tove og stirret så alvorlig at Margrete blodrødt måtte gripe etter hjertet.
Og da falt Margrete sammen på gulvet. Lene kastet seg over telefonen, ambulansen kom, og morgenen etter samlet familien seg på sykehuset. Tove tuslet bort til Lene, tydelig redusert etter nattens drama.
Unnskyld for at jeg gikk for langt, mumlet hun.
Det holder, tante Tove, sa Lene med et lite smil. Hovedsaken er at mamma blir frisk igjen.
Heldigvis gikk det bra med Margrete, og søstrene fikk ryddet opp. Og for en gangs skyld skulle Margrete nekte å høre et eneste ord til kritikk mot døtrene sine. Tove ga seg ikke på første forsøk hun var seig som gammel seigmann, men måtte innse at hun ikke kunne holde hele slekta på stram line livet ut.
Og på bryllupet til Lene og Leon sang Tove først skål! og ga verdens største klem til niesen sin, med et ekstra Unnskyld! på kjøpet.
Livet ruller videre, folk havner der de skal og det meste ordner seg på et vis. Til sist var det Lene og Leon som tok seg av Tove da alderen og helsen tok henne. Leon kjørte henne til legene, gikk med rullator og sto på, og Lene holdt hånda til siste slutt. Og helt på tampen, med svak stemme sa Tove:
Mannfolk med stort M der, Lene. Hold godt på ham! Forstått?
Forstått! smilte Lene, og nikket.
Det siste ordet Tove noen gang sa, var: Takk.
