Mari lå på sofaen og stirret i taket. Urolige tanker holdt henne våken hvordan kunne hun klare å sove når jenta hennes var syk? Hvorfor måtte hun egentlig sende henne til barnehagen denne uka… Hun hadde kanskje unngått alt dette om hun bare fikk bli hjemme noen dager til. Hjertet hennes sank, det føltes som det ikke var luft igjen i rommet. Hun reiste seg forsiktig, gikk til vinduet. Over boligfeltet hang et tungt, grått skylag. Det hadde regnet lett i flere dager nå, sånn typisk høstregn som bare trekker energien ut av folk. Mari sukket tungt. I senga rørte lille Ingrid på seg, stønnet og begynte å hoste kraftig. Uten å nøle var moren der og kjente på den brennvarme panna hennes. Selv uten febermåler visste hun at det var høy feber igjen. Hun fant frem termometeret og satte det under armen til Ingrid.
Fører! Førti grader, hva gjør jeg nå, tenkte hun fortvilet for seg selv.
Ingrid slo opp øynene.
Mamma, jeg har det så varmt…
Jeg vet, lille venn, det er ikke rart du synes det, svarte Mari og la et vått håndkle på pannen hennes, samtidig som hun prøvde å være rolig.
Simen våknet også, satte seg opp i senga og så bekymret ut. Mari begynte å gjøre klar enda en dose febernedsettende. Men temperaturen sank ikke. Da morgengryet kom, blinket blålysene fra ambulansen i oppkjørselen, og Mari og Ingrid ble kjørt inn til sykehuset.
En varm og omsorgsfull sykepleier klappet Mari lett på hånden, stakk en nål inn i den lille armen til Ingrid og begynte å sette inn drypp.
Ikke vær redd, vi skal nok hjelpe henne. Det kommer til å gå fint, sa hun lavt.
Mari nøt et lite lettelsens sukk. Etter hvert følte Ingrid seg bedre. Hun åpnet øynene og ba om vann. Da snudde Mari seg og oppdaget at hun ble iakttatt av et par enorme, blå øyne fra nabosengen. Den lille jenta så ut som hun kunne brekke med et vindkast, håret var lyst, bustete og altfor lenge siden det hadde sett en børste. Hun hadde på seg hullete strømpebukser og en utvasket t-skjorte, skoene sto under senga i blå plastovertrekk.
Hei, sa Mari smilende.
Hei… Kom dere inn i natt? spurte jenta.
Ja, det ble visst slik, svarte Mari. Og du da, hva heter du?
Jeg heter Liv.
Hvor lenge har du vært her, Liv?
Lenge. Jeg blir nok skrevet ut på fredag, tror jeg.
Det er fortsatt noen dager til, det, sa Mari. Er mammaen din her?
Nei, mamma døde da jeg var liten. Og pappa… han… han begynte å drikke og døde han også. Da ble jeg sendt til barnehjemmet.
Hun sukket og trakk dynen tettere rundt seg.
Men jeg liker meg bedre her. De voksne er hyggelige, og ingen av de store ungene plager meg.
Liv satte på seg skoene.
Jeg tror det er frokost snart. Vil dere at jeg skal hente til dere?
Nei, vennen min, det går fint. Jeg fikser selv, smilte Mari.
Akkurat idet liv forsvant ut døra, kjente Mari et stikk i hjertet av medfølelse. En annen kvinne på rommet så etter Liv, og sa lavt, nesten til seg selv: «Snill og blid jente, men med mye uflaks.»
Da ringte mobilen til Mari.
Hei, mamma. Hvordan går det med Ingrid nå? spurte moren hennes.
Vi er på sykehus, mamma. Ingrid fikk høy feber igjen. Men hun har det bedre nå, tror de det er bronkitt. Hun sover litt.
Morens stemme var trist: «Å, stakkars vesle gullungen min. Hvilket sykehus er dere på? Jeg kommer straks. Hva skal jeg ta med?»
Mamma, jeg glemte tøflene mine, og Ingrid trenger pysjen sin den rosa. Og så, mamma… her er ei barnehjemsjente. Kan du ta med litt sjampo og såpe? Og… har du fortsatt noen klær etter niesa mi? Ta med ett par tynne trøyer, en morgenkåpe, noen tights, og så viktigst: innesko, sånn størrelse seks år!
Det ordner jeg, svarte moren bestemt.
Neste morgen var Ingrid mye friskere og lo og lekte med Liv. Mari snek seg ut i gangen og snakket lavt med en sykepleier:
Du, får Liv besøk av noen?
Nei, svarte sykepleieren litt trist. De kommer fra barnehjemmet og henter henne når hun skal skrives ut.
Kan hun bade? spurte Mari.
Ja, og det hadde hun sikkert hatt godt av. Vi rekker dessverre ikke alt, svarte sykepleieren og smilte sørgmodig.
Samme kveld lå det en lykkelig og nybadet Liv, i en flott pysj og splitter nye, rosa tøfler med broderte hunder på, og støvsugde etter hvert smule av glede. Alt hun hadde fått av Mari la hun varsomt under puten, tøflene dro hun forsiktig under madrassen.
Hvorfor gjemmer du tingene dine, Liv? spurte Mari, oppriktig nysgjerrig.
Så ingen stjeler dem…
Mari sukket tungt.
Da lyset ble slukket den natta, lukket Liv øynene og drømte om å gå hånd i hånd nedover ei solfylt gate hun, Ingrid og «tante Mari». Hun tenkte på hvordan det ville være å ha en mamma og pappa noen som strøk henne over hodet, kysset henne god natt og pakket henne inn i en varm pysj. En pappa som løftet henne til taket mens hun lo. Bare de kunne bli en ordentlig familie… Hun tenkte hun kunne hjelpe til hjemme, vaske, leke med Ingrid, lære bokstaver og tall. Alt, bare hun fikk noen som virkelig var glad i henne.
Hun sukket. I barnehjemmet ble hun ikke slått, men de voksne ropte mye, og de andre barna ertet og stjal både mat og klær. En dag hadde hun veltet en grøttallerken på kjøkkenet, og da fikk hun sitte i det mørke, kalde kottet helt til kvelden. Viktor hadde snikende sagt: «Nå får du kose deg med rottene!» Liv var så redd for rotter, og hun gråt og frøs helt til hun sovnet på gulvet. Det var da hun ble syk, og kom hit til sykehuset.
Bare tanken på det fikk tårene til å renne. Hun lå og hikstet stille, da hun kjente en varm hånd stryke henne forsiktig over hodet.
Tante Mari…?
Ja, vennen min. Ikke gråt, det ordner seg. Du skal få det bra, sa Mari og ga henne en trygg klem.
Hvis du bare var mammaen min…
Det trillet tårer nedover Maris kinn. I det øyeblikket bestemte hun seg, helt og fullt ikke med hodet, men med hjertet. Hun trengte bare å snakke med resten av familien.
Moren hennes forstod med en gang og støttet henne gladelig. Svigermoren, som selv vokste opp uten foreldre, var også med. Men Simen var mer skeptisk.
Er du gal, Mari? Skjønner du ikke at dette er for resten av livet? spurte han.
Jo, og jeg vet at jeg aldri får ro i sjela om jeg ikke gjør noe!
Han så bort.
Jeg vil møte henne, sa han etter hvert.
Selvsagt, svarte Mari.
Da kvelden kom, gikk de sammen ut i korridoren. Simen løftet Ingrid opp og kysset henne på panna.
Du er gullet mitt som jeg har savna deg!
Så snudde han seg mot Liv. Mari presenterte henne: «Se her, Liv det er Simen, mannen min.»
Liv så opp på ham og hilste sjenert: «Hei…»
Hei, det er hyggelig å hilse på deg, svarte Simen, og noe skar gjennom hjertet hans. Han så på Mari med blanke øyne og nikket bare.
Et par måneder senere parkerte en bil foran barnevernsinstitusjonen der Liv bodde. Mari og Simen steg ut, og i vinduet presset barna seg spent mot glasset.
Liv, kom, de har kommet for å hente deg!
Liv løp ut til sine nye foreldre, hjertet hoppet av glede.
Hei Liv! Vi er her for å hente deg hjem.
Det spinkle hjertet hennes var som en tromme av lykke «Ja, mamma!» ropte hun og kastet seg i armene på Mari.
