Du, jeg må fortelle deg om noe som skjedde forrige ukehelt ærlig, det sitter fortsatt i meg. Det var en så utrolig kald ettermiddag i Oslo, og jeg løp som alltid altfor seint til noe jeg egentlig hadde lovet å rekke. Du vet jo hvor dårlig jeg er på å komme tidsnok, det er jo samme greia hver gang! Denne gangen var det Mari, hun ventet på meg på restaurant, og hun har aldri hatt tålmodighet når det gjelder venting, så jeg stresset skikkelig.
Jeg nærmet meg bussholdeplassen i Torggata, og bussen min var rett rundt hjørnet. Jeg sjekket mobilen: allerede nesten ti minutter for seint. Og jeg visste akkurat hvilket strengt blikk Mari kom til å gi meg senere. Litt stresset prøvde jeg å presse meg gjennom folkemengden. Men så føltes det som om noe stoppet alledet vrimlet av folk som sneglet seg forbi noe, flere så bort, noen trakk seg unna med et surt drag over ansiktet. Da så jeg den.
Der, midt på fortauet ved benken, lå det en stor gyllenbrun hund. Hele pelsen var tovet og skitten, ribbeina stakk ut så det gjorde vondt å se på. Øynene var lukket, og jeg lurte på om hun fortsatt pustet. Under henne lå en bitteliten valp, mørk og liten, krøllet sammen og trykket inn under magen hennes, nesten som under et teppe. Jeg skjønte med en gang at hunden brukte det lille hun hadde igjen av krefter på å holde valpen varm beskytte den mot kulda.
Bak meg var det noen som ropte utålmodig, «Kan je’ få komme forbi snart, eller?» Og flere gikk forbi bare med et nikk, som om dette bare var et stykke søppel på gata. Jeg klarte ikke bevege meg. Jeg ble bare stående og stirre.
Bussen kom. Dørene åpnet seg med et hves, og sjåføren stønnet: «Skal du være med, eller skal jeg bare kjøre, eller?» Jeg kikket på klokka, så på bussen, så på hunden igjen.
«Nei, jeg blir her,» hvisket jeg og rygget vekk fra køen som presset på bakfra.
De andre slang seg på bussen, dørene lukket, og vips var jeg alene igjen på holdeplassen sammen med hunden og valpen. Jeg satte meg ned på huk og prøvde forsiktig å snakke til henne.
«Hei vennen, hold ut litt til da»
Hun løftet såvidt hodet og så rett på meg med et blikk jeg aldri kommer til å glemme. De øynene–det var som å se rett inn i et menneskes sorg og håpløshet. Valpen pep svakt under henne.
Jeg svelget, dro frem mobilen og ringte Mari.
«Hei, hvor blir du av?» kom det nesten bjeffende i det hun svarte.
«Mari, jeg blir litt forsinka. Her er en hund Hun holder på å dø. Med en valp. Jeg kan ikke bare gå forbi.»
«Nei du tuller?! For en løshund?! Jeg har jo allerede bestilt mat!»
«Jeg skjønner, men»
«Ikke noe men! Ring Dyrebeskyttelsen eller noe, og kom deg hit! Jeg sitter ikke her alene!»
Så la hun på.
Jeg stakk mobilen ned i lomma, kikket på hunden og valpen, og så jogget jeg bort til nærmeste REMA. Jeg kjøpte rundstykke og litt kjøttpølse og kom tilbake på et blunk. Jeg prøvde å lokke i henne maten.
Det var knapt at hun rørte på seg. Valpen pep enda mer. Jeg begynte å få helt panikk hvordan skulle jeg få hjulpet dem? Da hørte jeg en myk stemme bak meg:
«Kan jeg hjelpe?»
Bak meg stod det en jente, rundt min egen alder, i en litt sliten, men varm jakke. Hun hadde handleposer i armene og håret samlet i en sløv flette. Hun satt seg ned sammen med meg og klappet forsiktig hunden.
«Stakkars hun må til veterinær, fort,» sa hun.
«Jeg aner ikke hvor jeg skal ta henne,» sa jeg litt hjelpeløst. «Jeg har aldri hatt hund»
«Jeg kjenner ei dyrlege rett nedi gata. Hun kan sikkert hjelpe oss. Men vi må bære henne. Jeg tror ikke hun klarer å gå.»
Jeg tok av meg jakka og la den på bakken, så løftet vi hunden forsiktig over sammen. Valpen svøpte hun i skjerfet sitt.
«Jeg heter Solveig,» sa hun plutselig med et lite smil.
«Erik,» svarte jeg.
«Hva skal vi kalle henne?»
«Gulla,» sa jeg bare, fordi hun hadde så gyllen farge.
Mobilen ringte igjen, Mari sin stemme på skjermen. Jeg lot det bare ringe.
Hos veterinæren fikk Gulla straks væske, og en sprøyte. Diagnose: utsulting, uttørking, lungebetennelse. Hun hadde kanskje ikke hatt mer enn noen dager igjen. Men nå var det et håp, sa veterinæren og ba oss følge opp med pleie og hvile.
Solveig og jeg satt oss på kjøkkenet etterpå med kaffe. Valpen, lille Mads, fant vi ut at vi ville kalle ham, for han var jo en gutt, lå trykket tett inntil moren.
«Egentlig skulle jeg vært på date nå,» sa jeg og fnyste.
Solveig smilte skjevt: «Hun er sikkert ikke overbegeistret?»
«Hun ble nok det man kan kalle min eks i kveld. Hun var så sinna for at jeg ikke valgte henne over Gulla. Men jeg mener jeg kunne ikke snudd ryggen til. Hunden ga alt for valpen sin. Men folk brydde seg ikke de bare gikk rett forbi.»
Solveig nikket alvorlig.
«Etter skilsmissen min følte jeg også at folk sto hver for seg. At vi nordmenn bare går rundt og er kalde, sånn du ser i byen. Men så var det en dag jeg fant en kattunge på gata, og først tenkte jeg bare, ikke mitt problem. Men så kunne jeg ikke la være. Tok den med hjem. Og plutselig følte jeg at jeg betydde noe igjen.»
Hun varmet melk til Mads mens natta snek seg inn. Gulla pusta knapt, vi satt på skift og passet på.
Utpå natta kom jeg ut på kjøkkenet igjen. Solveig så på meg.
«Går det dårlig?»
«Hun puster så svak, jeg er litt redd for at hun ikke klarer seg til morgen.»
Solveig la hånda på skuldra mi.
«Vet du hun har allerede vunnet. Hun kunne gitt opp i stad men hun ventet. Varma valpen. Og hun fikk hjelp. Noen så henne til slutt. Deg.»
Jeg nikket bare, det var vanskelig å svare.
«Og nå får hun være mett, i varmen, med valpen sin, og noen bryr seg om henne. Uansett hva som skjer, har hun det bedre enn før.»
Sånn satt vi gjennom natta, stille. Jeg kjente på en rar ro, og at det ikke gikk an å angre på valget mitt.
Morgensol strøk gjennom gardinene da jeg våkna og Gulla lå der, slapp, men pustet jevnt. Hun hadde klart seg.
En uke senere kom Mari plutselig på døra. Sto der med en skyldig mine.
«Erik kanskje jeg overreagerte litt? Å redde dyr er jo egentlig fint gjort skal vi prøve igjen?»
Bak meg i stua hørte hun ivrig bjeffing, Gulla og Mads lekte rundt beina til Solveig.
«Vet du, Mari,» sa jeg, «jeg er ikke sur. Men vi tenker litt forskjellig, du og jeg.»
«Er det virkelig på grunn av den hunden her?! Etter alt vi har planlagt sammen?»
«Det handler ikke om Gulla. Men da jeg ringte deg kunne du sagt vi kunne finne ut av det sammen. I stedet ville du bare på restaurant. Det er greit, men det betyr at vi vil forskjellige ting.»
Da snudde hun seg og gikk.
Jeg lukket døren, gikk inn og satte meg på gulvet ved siden av Solveig, som klødde Gulla bak øret. Mads låg og sov med tassen rundt snuten.
«Gikk hun?» spurte Solveig rolig.
«Ja.»
«Er du lei deg?»
Jeg ristet på hodet. «Nei, merkelig nok ikke. Hvis det ikke var for Gulla, hadde jeg nok bare fortsatt i samme gamle mønster kjempeflink på jobb, faste middager og rutiner, men egentlig tomt.»
Gulla rullet seg sammen med et lite sukk, og for første gang på lenge kjente jeg meg hjemme. Sammen med noen som brydde seg.
Solveig smilte, strakte seg mot hånden min, og alt føltes plutselig akkurat som det skulle. Ute var det snø og kulde over Oslo, men der i den lille leiligheten vår, hadde det blitt vår.
