Jeg mistet faktisk lysten til å hjelpe svigermor da jeg fikk vite hva hun hadde gjort. Men jeg kan jo heller ikke bare la henne være.
Jeg har to barn. Barna mine har forskjellige fedre. Første barnet mitt er ei jente. Ingrid er nå 16 år gammel. Faren hennes betaler barnebidrag og er i jevnlig kontakt med henne. Selv om min første ektemann nå er gift på nytt og har fått to barn til i det ekteskapet, glemmer han aldri Ingrid.
Sønnen min, derimot, har ikke vært like heldig. For to år siden ble min andre mann syk, og tre dager etter at han kom på sykehuset, døde han brått. Det har gått en stund, men jeg klarer fortsatt ikke å forstå at han faktisk er borte. Jeg går stadig og tenker at døren skal gå opp og at han plutselig står der, smiler og sier god morgen. Da gråter jeg gjerne gjennom hele dagen.
I denne tunge tiden fikk jeg enorm støtte fra Marit, moren til min avdøde mann. Det var minst like vanskelig for henne tross alt var sønnen min hennes eneste. Vi holdt sammen, støttet hverandre og kom oss gjennom en forferdelig tid hånd i hånd, ringte hverandre ofte og besøkte hverandre jevnlig. Samtalene kretset stort sett rundt min mann, selvsagt.
På et tidspunkt var vi til og med inne på å flytte sammen, men så ombestemte svigermor seg. Slik gikk årene plutselig hadde det passert sju år. Forholdet til svigermor har alltid vært godt. Man kan nesten si vi har vært venninner.
Jeg husker fortsatt at da jeg ble gravid, nevnte svigermor plutselig noe om farskapstest. Hun hadde visst sett noe på NRK om menn som i årevis oppdager at de har oppdratt andres unger, så får de plutselig vite sannheten.
Jeg lo det vekk og sa:
Hvis en mann virkelig er i tvil om barnet er hans, så vil han vel uansett bli en slags søndagspappa og ikke stille opp så mye!
Hun forsikret meg om at hun stolte på at jeg var gravid med sønnen hennes. Jeg var nesten sikker på at hun ville kreve en farskapstest da ungen ble født, men etter fødselen var det helt stille.
I sommer ble svigermor veldig syk og helsa skrantet fort. Da ble vi enige om at hun skulle flytte nærmere meg. Så vi kontaktet en eiendomsmegler og begynte å se etter leilighet til henne.
Så ble svigermor lagt inn på sykehus, og megleren trengte kopi av dødsattesten til mannen hennes. Siden svigermor var for dårlig, dro jeg til leiligheten hennes for å lete etter papirene.
Mens jeg rotet gjennom papirhaugen, fant jeg plutselig et annet dokument. En test farskapstest, faktisk. Det viste seg at svigermor hadde fått testet sønnen min da han bare var to måneder gammel for å sjekke om han virkelig var barnebarnet hennes.
Jeg ble oppriktig forarget. Så hun hadde altså aldri stolt på meg? Jeg klarte ikke holde det inne, så jeg tok det opp med henne. Hun ba om unnskyldning, sa at det var fullstendig idiotisk og at hun angrer veldig. Men jeg klarer ikke roe meg. Jeg føler meg lurt. Åtte år og hun har bare holdt munn!
Nå kjenner jeg at jeg ikke har lyst til å hjelpe henne i det hele tatt. Samtidig vet jeg at hun ikke har noen andre.
Jeg kan jo ikke ta fra sønnen min farmoren sin. Jeg kommer til å fortsette å hjelpe, men det tette båndet og den tilliten vi hadde? Den finnes nok ikke merDen vil nok aldri bli helt den samme.
Men dagene gikk, og svigermor ble svakere. En kveld satt jeg alene ved siden av sengen hennes, og hun grep hånden min med overraskende styrke. Hun begynte å fortelle gamle historier om sønnen sin, om hvor mye hun hadde fryktet å miste ham allerede som liten gutt. Stemmen hennes skalv:
Jeg klarte ikke la være å tvile. Det handlet ikke om deg, det handlet om min egen redsel for å bli alene.
Hun så på meg med blanke øyne.
Anger gjør ikke noe ugjort, men det vil si at jeg alltid har satt pris på at du har vært her selv når jeg ikke fortjente det.
I det øyeblikket forstod jeg at ingen av oss var feilfrie. Svik, sorg, kjærlighet alt hørte med til historien vår. Jeg lot henne holde hånden min, og i stillheten mellom ordene fantes det et slags forlik, et gjensidig tap og samtidig en erkjennelse av at tilhørighet noen ganger gjør vondt.
Da hun sovnet, satt jeg igjen og kjente på vreden min, men også på en slags lettelse. Sannheten mellom oss lå åpen rå, men ekte. Den natten, under sykehuslysets summende blåskjær, innså jeg hvor mye vi faktisk hadde gitt hverandre, på godt og vondt. Noen bånd ryker, men noen knytes om og får en ny styrke ikke tross alt, men på grunn av alt.
Og når sønnen min om kvelden legger hodet mot fanget mitt og spør når farmor kommer hjem, svarer jeg forsiktig at vi skal besøke henne snart. For det fortjener vi begge to.
