Kjære dagbok,
Ute faller høstregnet stille og forsiktig, som om det ikke riktig vil bestemme seg for å ta i. Jeg sitter og ser ut gjennom det regnvåte vinduet i minibussen som skal ta meg hjemover. Om jeg skal være ærlig, har jeg for lengst begynt å tenke på Oslo som hjemme min lille ettromsleilighet i høyblokka, det livet jeg har bygget der. Barndomshjemmet mitt, det er på Nesodden, der mamma og pappa bor. Det er der jeg kom fra, tok videregående, men byen har gjort meg til en annen jeg har blitt en som lever med kalenderen full og pulsen høy.
Det er mye jeg er stolt av. Over at jeg, 27 år gammel, har blitt ferdig med medisinstudiet, fått meg en solid jobb på et anerkjent skjønnhetssenter på Majorstuen. Jeg tar alltid kurs og fagdager, og føler meg aldri ferdig utlært, selv om dagene noen ganger går i ett.
At jeg dro hjem akkurat nå, skyldes mer uroen jeg har følt den siste tiden noe stemte ikke mellom mamma og pappa. Når jeg ringte mamma, var det alltid noe som hastet. Ringte jeg pappa, var hun borte.
– Mamma, hva skjer egentlig hjemme hos dere? spurte jeg.
Men hun var unnvikende. Det er bra, vennen min. Alt er i orden.
Jeg landet på Gardermoen og satt meg på bussen mot Nesodden. Reisetiden føltes ikke lang jeg har tross alt blitt vant til lange strekninger mellom stedene jeg kaller hjemme.
Bussen stoppet ved stasjonen. Jeg tok inn den velkjente plassen jeg vokste opp med: butikkene hadde kanskje annen fasade, trærne var blitt større, men mye var likt. Solen brøt gjennom skyene selv om det var grått. Jeg hadde sendt mamma melding om at jeg kom, men tidspunktet var litt uklart for oss begge.
En trøtt drosjesjåfør vinket på meg. Hvor skal du kjøre? spurte han, mens han dro kofferten min bortover den ruglete asfalten.
Til Osloveien 52, svarte jeg.
Barndomshuset sto med blåmalte karmer, hekkene godt grodd, og de tre bjørkene pappa plantet da jeg var ferdig med ungdomsskolen stod høye ved porten.
Synne! ropte mamma fra stua da hun så drosjen stoppe. Synne, kjære deg, endelig! Hun lo og gråt i ett, og jeg vurderte henne med varme: Mamma, jeg har savna deg, men nå må du ikke gråte!
Det er glede, endelig får jeg se deg! Vet du det er tre år siden sist?
Jeg satte kofferten min i gangen, tok av støvlene og jakka, og gikk rett i sofaen, langstrakt og sliten etter reisen. Mamma satte seg tett inntil meg og holdt rundt meg, vi bare satt der lenge uten å si noe.
Mamma hvor er pappa egentlig? Skulle han ikke vært hjemme?
Spis litt nå så snakker vi etterpå, sa hun, og jeg så at hun hadde lagt ny duk, og et blomstret servise jeg aldri hadde sett før. Det luktet kjent; mammas karbonader som alltid var saftige og gode, salat med grønnsaker fra hagen, pannekaker med krem ting jeg hadde glemt hvor mye jeg savnet.
Mamma han er vel ikke på forretningsreise? Du er så merkelig stille.
Ja, han er på en kort tur nå. Men Synne jeg har lenge hatt lyst å prate med deg, og pappa også. Men det blir alltid vanskelig på telefon; du har ditt, og tiden strekker ikke til. Vi ville ikke gjøre deg urolig men pappa og jeg har gått fra hverandre.
Hva? Gått fra hverandre? Jeg satte fra meg koppen med kald te og ble stående i stua, slo opp skapdørene ingen klær etter pappa.
Hvor er han nå?
Sett deg ned, vær så snill, sa mamma. Noen ganger går det sånn, selv etter mange år. Vi fant ut at vi ikke lenger hørte sammen.
Jeg kjente et snev av barnslig trass; som eneste barn hadde jeg aldri manglet noe. Det var bare å si hva jeg ville ha. Sykler, stereoanlegg, klær pappa jobbet overtid for å gjøre meg fornøyd. På medisinstudiet hadde jeg aldri gått sulten, og mamma og pappa sparte på alt for at jeg skulle få det jeg trengte. Men jeg lærte tidlig å håndtere økonomi.
Likevel hadde jeg ikke blitt nevneverdig svak, for med skoleresultater var jeg alltid på topp, og de var stolte av meg.
Så dere skilte lag og jeg fikk ingenting vite.
Det skjedde nylig, forklarte mamma, men vi har hatt det vanskelig lenge. Pappa er like glad i deg, det må du ikke tvile på.
Bor han i farmors gamle hus da?
Ja, han flyttet dit. Det er jo hans barndomshus.
Jeg må snakke med ham straks, sa jeg og reiste meg brått.
Du får vente, Synne. Han er borte med Toralf på et oppdrag, kommer i morgen.
Dere har vært sammen hele livet! Har han truffet en annen?
Mamma trakk pusten: Ja, han har det. Det var uunngåelig. Han er ingen gammel mann enda.
Hvem er hun?
Du kjenner henne ikke; hun bor på andre siden av fjorden.
Er hun nå i farmors hus?
Ja, det måtte nesten bli sånn.
Jeg holdt hodet i hendene og lot temperamentet boble: Hvordan kan du bare snakke om det som om du har mistet en høne, ikke mannen din?
Synne, vær nå ikke så sint. Slike ting skjer, og det var på tide. Ikke bebreid pappa for at vi ikke passet sammen lenger.
Du er for snill, mamma! Og hun hun er sikkert mye yngre!
Ikke så mye, kanskje ti år.
Det spiller ingen rolle. Han er en sviker.
Han har alltid vært god mot deg, insisterte mamma. Men unnskyld at vi ikke fortalte deg det før.
Vet du hva, jeg er ikke like ettergivende som deg. Hvis noen har gjort noe urett, så skal det sies! Jeg vil ikke se ham. Jeg snakker ikke med forædere.
Hun så såret på meg og lot meg være for kvelden.
Senere tok jeg på joggebuksa og hettejakka og gikk min gamle vei nedover mot fjorden. Natteluften var fortsatt mild, og minnene om gamle klassekamerater dukket opp. Jeg er ikke god på sosialt hverdagen i byen har forandret meg, lært meg å være hard.
Jeg går en tur ned til vannet, ropte jeg til mamma.
Ta på deg regnjakka, det ser ut til å komme mer enn duskregn, svarte hun.
Farmors gamle hus stod synlig ved veien. Jeg åpnet porten og gikk rett inn. På kjøkkenet sto en ukjent kvinne, kanskje i førtiårene, og kokte suppe.
Er det du som har flyttet inn her nå? spurte jeg og målte henne med blikket.
Er du Synne? spurte hun forsiktig. Harald har vist meg bilde av deg, bare kom inn.
Ikke for din skyld jeg er her dette er mitt barndomshjem, min farmors, min familie.
Hun krympet seg litt. Jeg er her fordi Harald vil det; jeg drar ikke før han sier det.
Du ødela familien min! Reddet deg inn her?
Slik er det ikke, du kjenner ikke historien, forsøkte hun.
Inn kom en gutt på tolv, lyseblå øyne fulle av spørrende blikk.
Fredrik, gå og lek i hagen, sa hun.
Ikke tenk at du skal få bo her i fred! sa jeg, og forlot huset i raseri.
På vei hjem i skumringen la jeg merke til hvordan alt føltes annerledes. Pappa hadde gitt bort hjemmet vårt og mamma lot det skje! Jeg raste, følte at jeg hadde mistet alt det trygge.
Bylivet har gjort meg hard, ja, men også selvstendig. Nå, likevel, følte jeg meg hjelpeløs jeg hadde ingen våpen annet enn hevnen: å møte Irina ansikt til ansikt og vise henne at jeg ikke fant meg i noe.
Da jeg kom hjem, ventet mamma nervøst. Du var lenge ute! Gikk du virkelig til fjorden?
Jeg møtte henne. Hun var med sønnen sin. Nå skal pappa altså oppdra en fremmed gutt.
Mamma ble hvit, så ut som hun hadde satt noe i halsen.
Synne, hvorfor måtte du gjøre det? Jeg ba deg aldri om det.
Bryr deg virkelig ikke! Etter 25 år…
Synne, jeg har sørget og er ferdig med det. Jeg vil ikke lage mer bråk nå. Vi holdt sammen for din skyld, ikke for kjærlighetens… Da du flyttet ut, var det bare deg vi hadde til felles.
Men du ville aldri snakke om det da jeg var barn. Var det ikke trygt å bare være ærlig?
Du var aldri hjemme, forteller mamma. Harald var alltid ærlig. Da den andre kvinnen kom hit, var det slutt mellom oss uansett. Jeg klarte ikke holde ham tilbake.
Dere kunne jo gått til noen for å prate om det?
Psykolog? Det funker kanskje i Oslo, men ikke her. Vi ordner opp selv; alle kjenner alle.
Hun kremtet, tørket tårene, og jeg strøk henne over ryggen, fordi det var rart å se henne så liten og såret.
Kanskje du kunne funnet deg en ny venn også, mamma. Du fortjener å være glad!
Hun lo gjennom tårene. Husker du Marie fra klassen din, Marie Lund?
Å, Marie! Selvfølgelig. Vi skulle alltid sende meldinger til hverandre. Morsom jente.
Marie mistet moren sin for tre år siden. Hun er alene med barnet sitt nå. Faren hennes, Skule, hjelper til her i huset noen ganger…
Mamma, jeg dømmer ikke deg. Bare… livet mitt har alltid vært dere to familien min. Nå må jeg finne ut av ting på nytt.
Neste dag ringte pappa flere ganger. Jeg rørte ikke telefonen.
Tre dager senere kom han tilbake, og jeg visste med én gang at han var blitt eldre håret tynnet ut, rynkene dypere, øynene sliten og røde.
Vil du ikke en gang snakke med meg? Får ikke et eneste klem? Tross alt?
Du har en ny familie, pappa.
Synne, du er og blir ungen min. Beklager at det ble slik.
Ha det, pappa, svarte jeg og gikk.
Avreisedagen kom fort. Jeg fikk plutselig lyst til å gå til elven, til stedet jeg alltid lekte. På veien kjørte noen barn forbi på sykler; den ene, Fredrik, falt stygt. Jeg løp bort, hjalp ham og ringte pappa:
Kom, det har skjedd en ulykke.
Fem minutter etter kom pappa kjørende med Irina på slep, desperat. Jeg ropte ordre om å legge Fredrik i bilen, og vi kjørte til legevakten. Der ga jeg beskjed til personalet typisk meg, klar og tydelig.
Irina var fortvilet. Pappa nikket takknemlig. Jeg dro fra sykehuset, og plutselig var jeg ikke like sint lenger.
***
Dagen etter, da jeg skulle dra, ventet mamma på meg ved bussholdeplassen. Skyene lå tunge over Oslofjorden. Jeg følte merkelig tomhet hjemkomsten hadde ikke gitt meg det jeg trengte.
En gammel Lada kom, og Marie og Skule kom ut med et barn. Mamma smilte bredt. Se, Synne, det er jo Marie! Så godt å se deg!
Synd du må dra så fort, sa Marie, men kanskje vi sees senere? Jeg skrev nummeret mitt på mobilen hennes.
Da hørte vi lyden fra pappas bil, Irina og Fredrik kom mot oss. Fredrik vinket forsiktig. Se, jeg kan nesten gå selv, Synne!
Det er bra det, du er tøff, lo jeg. Og du trenger ikke kalle meg tante, Synne holder.
Irina så ned. Unnskyld, jeg var så ute av meg i går. Synne, du er pappaens eneste, og min sønn er alt for meg også.
Jeg så rundt meg. Vi var kanskje forskjellige men her, hjemme på Nesodden, er alle litt i slekt. Bussen kom, mamma gråt stille, uten lyd, bare med tårer.
Kom hjem igjen, Synne, ba pappa, og klemte meg hardt. Jeg svarte at jeg lover, og at jeg skal komme tilbake det ville vært urettferdig om jeg ikke gjorde det.
Jeg vinket fra bussvinduet lenge. De sto der og ropte: Kom tilbake!
Og mens bussen kjørte, brøt solen gjennom skyene, la et varmt lys over mamma, pappa, Marie, Irina og Fredrik over alle menneskene som betyr noe for meg.
Jeg lover å komme tilbake For dette er fortsatt min familie, på min egen norske måte.
