Jeg gikk til legen da jeg rett og slett ikke klarte å holde ut smertene lenger. Tre dager på rad det er i overkant. En grusom hodepine som ingen piller i verden klarte å slukke. Jeg fikk ikke sove den natta heller. Den verste idéen var å krype til Google og lese om hva slags sykdommer som kan gi hodepine. Med én gang kom det opp: «Slik skiller du mellom migrene og hjernesvulst» og et dusin like skremmende artikler. Etter å ha lest halve Internett og sammenlignet symptomer, føltes det ut som om det bare gjenstod å ringe begravelsesbyrået, istedenfor å dra til fastlegen.
Jeg kom på hvordan helten hos Jerome K. Jerome tilfeldigvis åpner et medisinsk leksikon og finner ut at han har alle sykdommene i boka unntatt «barselsfeber». Til og med månen syke sluttet han opp med (boka gikk fra A til Å, så å si). Og han ble litt småsur over at han ikke engang hadde barselsfeber, bare tyfus.
Sånn var det med meg også. Etter å ha gnagd meg gjennom alle nettforum og legevaktguidene, fant jeg ut at jeg hadde alle dødelige sykdommer på én gang. Da tenkte jeg: «Nå er det nok! I morgen får jeg krabbe meg opp til legen.»
I venterommet fikk jeg en munter samtale med en annen pasient en hyggelig dame:
Har du drukket? spurte hun plutselig.
Jeg ble forfjamset.
Hva mener du? Drukket hva?
Drakk du i går? Med røde øyne og sånn
Nei, jeg har ikke drukket! svarte jeg, litt fornærmet.
Jaja, det ser bare litt sånn ut. Litt sånn dagen derpå, vet du.
Noen ganger føles det som jeg går til psykolog for å lære å takle folk som egentlig trenger psykolog selv mer enn meg.
Takk som spør, svarte jeg tørt. Virkelig omsorgsfullt.
Så kom jeg inn til legen, og med den største patos ramset jeg opp alle symptomene mine. Til slutt la jeg vekt på øynene: kirsebærrøde, liksom prikken over i’en på denne diagnosen.
Det er som jeg skulle vært på fylla, men jeg har ikke engang rørt alkohol, sutret jeg.
Legen kikket på meg og trakk på skuldrene.
Du har da helt normale øyne, ikke overdriv nå.
Det er sant det, altså. Det er ikke alltid de som trenger psykologen mest, som går dit.
Legen tok blodtrykket, pulsen, oksygenmetningen. Spurte ut om både søvn og kosthold, og ut fra svarene mine var det ingen festlig lesning for å si det forsiktig, ikke migrene akkurat. Kanskje noe verre.
Skal vi ikke ta MR av hodet? Og jeg kan betale, altså, det gjør ingenting, foreslo jeg ivrig. Internett hadde jo lært meg at det var det man burde si. Du skjønner, etter den natta har jeg fått tittelen hobby-nevrolog, vaskekte nettspesialist på alt fra infeksjoner til blodtrykk.
Vi begynner med prøver og ser an. Du trenger jo ikke gå rett i panikk-modus, svarte legen.
Den nettnatta var jeg ganske sikker på at det ikke kunne bli verre. Jeg lå og gråt over at jeg etter 40 år bare hadde fått til to barn og ti bøker. Jeg skjønte ikke om det var mye eller lite.
Barna er fortsatt små, og verken helt oppdratt eller «ferdiglagde»
Bøkene er ikke perfekte de heller. På side 16 i den nye er det til og med en trykkfeil Her er det mye igjen, både oppdragelse og korrekturarbeid.
Jeg kom hjem etter legebesøket. Underveis hentet jeg barna i barnehagen, kjøpte tablettene legen hadde skrevet ut, og svelget dem straks jeg var inne. Hjemme falt jeg rett ned i senga.
Barna kom bort til meg:
Har vi noe å spise, eller?
Ja, men det må lages. Kommer snart, mumlet jeg.
Hodet mitt verket egentlig ikke lenger, men jeg var helt ferdig. Tross alt hadde jeg ligget rett ut i tre dager.
Magnus gikk og lagde middag selv. Han stekte egg og varmet noen makaroni. Så sa han til meg: «Jeg har laget mat til Ingrid også. Skal jeg ta med til deg opp i senga, mamma?»
Da ble jeg rørt. Søren heller, jeg har en voksen sønn, faktisk ferdig oppdratt, ikke tapt.
Nei, det går fint, sa jeg. Jeg er ikke sulten akkurat nå. Jeg spiser senere. Du er flink.
Javel, svarte Magnus, og kom tilbake med en skål med oppskåret frukt. Her er kiwi, mamma. Det er mer C-vitaminer i kiwi enn i appelsin. Også epler de har jern, vet du. Og en mandarin den er mest fordi den ellers ville råtne i bollen
Jeg smeltet innvendig av stolthet. Min gutt. Min lille hjelper! Formen steg med ett.
Senere ville Magnus gå i butikken.
Hvor skal du?
Kattematen er tom, svarte han tørt.
Kjøp is også! hoiet Ingrid fra gangen. For nå har jeg tomt for både is og mat
Så kom datteren min inn, høytidelig og stolt. Med briller og morgenkåpe. Og et lite skjørt koffertsett med leke-doktorutstyr. Doktor Ingrid, si hei!
Ja, da skal vi få deg frisk da, pasient! Skal vi sette sprøyte?
Kan du ikke kalle meg «mamma», ikke «pasient»?
Når du blir frisk, skal jeg gjøre det. Men enn så lenge er du pasient. Åpne munnen!
Jeg åpnet munnen.
Har du spist kiwi uten å dele med meg? Kiwi?
Bare ta du, hvem stopper deg? svarte jeg og rakte henne fatet.
Jeg vil ikke lenger, jeg spiste jo nettopp egg. Nå venter jeg på is. Kan jeg høre på deg, mamma? Sier Ingrid og henger det rosa leketøy-stetoskopet rundt halsen.
Hver kveld løper jeg etter deg med bok, vil at du skal høre, men da vil du ikke
Hmmmm, ikke bra sukker Ingrid mens hun later som hun lytter på halsen min. Du snakker for mye og jager etter barna. Jeg skriver ut sprøyte og is! Men bare hvis Magnus kjøper til alle, og ikke bare til de som spurte. Den som tier, får ikke noe!
Så du deler ikke den supre, medisinske isen din med en syk mamma?
Ingrid svarte med å stikke en plastiksprøyte i låret mitt.
Au! lo jeg.
Sånn skal det være! Det gjør vondt fordi du skal bli frisk, vettu.
Hvis jeg skal være helt ærlig, begynte jeg å føle meg bra alt da. Og etter isen følte jeg meg rett og slett utmerket Magnus kjøpte til oss alle. Hodepinen var borte, kreftene kom tilbake. Og øynene var blå igjen, ikke røde.
Men jeg spilte fortsatt syk en stund, så Magnus fikk lese eventyr for Ingrid. Hun valgte «syklopedien».
Det er sikkert en bok om sykloper, smålo Magnus.
De leste om Saturn, om dinosaurer og om melketenner. Etter hvert begynte de nesten å krangle om hvorvidt dinosaurbarn hadde melketenner.
Jeg lå der, hørte på småpraten deres, og kjente hjertet smelte av kjærlighet, mening og alt det fineste i livet.
Etterpå måtte jeg skifte på senga, for barna hadde klart å snu et helt fat med kiwi over lakenet.
Til slutt sovnet vi tre i en liten klynge.
Hjalp tablettene? spurte legen meg dagen etter.
Jeg nikket. Men dypest sett, vet jeg at det var helt andre «tabletter» som hjalp barna mine, mine små godter.
De gir deg krefter døgnet rundt, glede i stedet for sorg, lykke istedenfor sinne. Gi barna dine en god klem, selv om de har blitt høyere enn deg. Ingenting er mer helbredende enn det. Vel, kanskje bare en skål kiwi for de er fulle av C-vitaminer!
