Kardiologen Håkon Brekke hadde kommet til et helsehotell for å slappe av. Han bestemte seg for å barbere seg og gjøre seg klar til kvelden. For hvem legger vel merke til at man har passert seksti, og ikke bare førtifem?
Plutselig stormer det inn en kvinne på rommet hans. For å beskrive henne hadde man trengt talentet til Vigeland. Man kunne hatt forelesning over henne: pekte med en pekestokk og sa: «Kvinne består av».
Hun roper ut at det er så fantastisk at en kjent kardiolog akkurat nå hviler ut på dette stedet! For i behandlingsrommet er det akutt behov vaktmesteren ruller inn en syk mann nå, og stedets faste kardiolog er bortreist. Hjertet vet jo ikke klokken, og noen ganger, midt på natten, skjer det uforutsette hendelser. Og heldigvis, akkurat her og nå, er det en kjent kardiolog!
Brekke forsøker å si nei, men han forstår den kvinnen gir seg ikke. Hun veier sikkert det dobbelte av ham og bærer et knallrødt leppemerke midt i ansiktet. Som et uutslettelig stempel på et marmorberg. Slike kvinner er umulig å argumentere mot. Det er ikke vits å forklare at selv kjente kardiologer ikke kan utføre mirakler ved hjelp av en vaktmester og en sykepleier ikledd snømannkostyme.
Så trår Brekke til i behandlingsrommet. Der står vaktmesteren, oppjaget, med en båre. På båren ligger en slapp, skjeggete mann, nesten begravet av sin egen pasientmappe. Han ligner på en syvendeklassing med skallen til en tømmerhogger. Det er gjerne slike typer man finner blant æresmedlemmer i akademiet.
Han snakker i gåter, sier vaktmesteren. Bare «rose, rose», som om han er i en blomsterbutikk.
Sykepleieren måler trykket og rister på hodet. «Det er dårlig», sier hun. 70 over 50, og det faller visst fortsatt. Dette, forteller hun, er ikke blodtrykk det er omkretsen på mine armer og ben! Så ler hun plutselig høyt, så det gir Brekke gåsehud. Kartotekkortet viser at 180 over 100 er vanlig oppvarming for denne pasienten.
Brekke kaster blikket rundt og leter etter det nødvendige i rommet. Da hører han noe uvanlig. Slik lyd finnes vanligvis ikke her. Sykepleieren gråter stille. Brekke spør hva det er. Synes synd på mannen, hulker hun.
En uforklarlig uro brer seg i Brekke.
Adrenalin, sier han og gnir hendene i sprit. Vet du hva det er? Og hvordan trekke det opp?
Åh, så synd det er på mannen! roper sykepleieren og støtter seg mot dørkarmen, fortsatt gråtende.
Brekke tar sprøyten og gjør det selv. Idet han gjør det, møter han blikket til vaktmesteren.
Vaktmesteren har aldri sett en slik sprøyte før. Den kunne brukes som forsvarsvåpen mot pirater! Han har aldri sett noen sitteplass som ikke reagerte på synet av en sånn nål. Brekke ser at vaktmesteren blir helt grå i ansiktet. Samtidig sitter sykepleieren og hulker i hjørnet. En tanke streifer Brekke kanskje hun trenger en vekker, men så angrer han. Hva om det ender med at hun kaster seg ut vinduet?
Brekke tenker: Nå får det være nok. Han finner stedet på den innsunkne brystkassen og gir injeksjonen. Vaktmesteren klapper samtidig sammen som et lesket tre.
Oi, nå synes jeg synd på vaktmesteren også! skriker sykepleieren.
Hva er det med dere, folkens? roper Brekke. Hvor er salmiakken?
Kommer de til å dø? De dør! Å, jeg skulle aldri sett dette!
På bordet står det en trettelampslampe av støpejern, sikkert fem kilo tung. «David helbreder løven for halsbetennelse» hadde den hett hvis den var i galleriet. Brekke vurderer å slå alle til ro med lampen, men lar være. Nå gjelder det å rydde opp.
Orden! roper han. Disiplin og ro skal det være!
I det samme reiser pasienten seg brått opp på båren, fremdeles med lukkede øyne.
Ikke tull nå, mann, sier sykepleieren strengt. Hun trykker ham bestemt tilbake på båren. Ammoniakk er i skapet der borte, selvfølgelig.
Vaktmesteren er så langt borte at selv pulsen uteblir. Den skjeggete armen faller ned fra båren. Han forsvinner igjen. Hva i alle dager, tenker Brekke.
Begynn med hjertekompresjoner! skriker han, mens han drar vaktmesteren ut fra under båren etter benet.
Sykepleieren snur pasienten over på magen, rykker opp skjørtet og er i ferd med å klatre opp på båren.
Hjertekompresjoner! Kompresjoner, ikke knus ham! roper Brekke.
Sykepleieren snur mannen tilbake, setter seg oppå ham. Båren bøyer seg under vekten. Brekke hører det knaker. Han forsøker å få liv i vaktmesteren med salmiakk. Samtidig tenker han at hele situasjonen minner om en farsesekvens. Femten mil levende vekt på seksti kilo menneske. Luften forsvinner ut av mannen som fra en punktert ballong.
Brekke drar opp vaktmesteren. Han er like formelig som en blekksprut det finnes ikke en eneste rett vinkel i den kroppen nå. Han får ham i sofaen, ser at sykepleieren er nær ved å knuse den skjeggete karen. Hun er helt fra seg.
Brekke drar henne av pasienten, holder henne under nesen med salmiakk og setter henne ved siden av vaktmesteren. Nå sitter de der som to forfjamsede høns. Han med buksene nede, hun med skjørtet oppe. Akkurat som et slags akuttberedskapsteam. De reagerer knapt på salmiakken.
Så reiser pasienten seg igjen, lik en flyseterygg. Øynene er lukket. Han snur hodet sakte mot sofaen. Vaktmesteren ser det, bestemmer seg for å ikke sitte mer og kollapser fremover. Brekke legger merke til hvordan keramikkflisen får stjernestriper fra treffpunktet til pannen.
Kamerater sier pasienten med lukkede øyne. Kan jeg få be dere om ikke å behandle meg mer?
Så forteller han videre. Han er arvelig lavspent. Før snøfall siger han sammen som en ballong. Og ved torden kan han blåse over gulvet i trekk. Han kan ikke noe for det. Det er slik han er skapt. Arbeidstrykket hans er 80 over 50. Noen ganger enda lavere. Da hjelper en sterk kopp kaffe. Men han tror ikke problemene blir løst ved å bli sittet på av en kvinne med smykke laget av biljardkuler. Han trodde faktisk det var slutt. At kona skulle komme ut av doen og bli forbauset: det er hun som er syk, men det er han som må begraves.
Brekke kjenner håret gråne. Han leser på pasientkortet: «Rosa Ytterstad». Han husker at da han ankom helsehotellet tenkte han han kanskje skulle bli kjent med en lokal dame, flørte litt… Kanskje noe mer. Nå kjenner han at han har mistet alt slikt mot.
Hva er dette? spør han sykepleieren og viser kortet.
Det er kortet, svarer hun, stotrer, med bomull i neseborene.
Men dette er ikke Rosa Ytterstad, sier han. Dette er Leif Ytterstad, minst.
Som behandlende lege skulle du sett dette tidligere.
For pokker…
Kamerater, forklarer pasienten. Jeg har kona min her. Tok med kefir til Rosa vår. Hun gikk på toalettet, og la kortet ved siden av meg. Plutselig ble jeg svimmel, og denne mannen sjekk hvordan fysikk kan motbevise fysikk dro meg opp på båren og kom hit. Det var ille, men nå er alt bra. Alt er mye bedre nå. Det eneste jeg kjenner er at blodtrykket er så godt og stabilt, hvis noen holder en lighter under meg, flyr jeg sikkert ut i verdensrommet. Jeg vet ikke hva jeg har fått av denne modige legen, men sove skal jeg ikke de neste ti åra. Det passer bra; jeg skal skrive en vitenskapelig artikkel likevel.
Forslag, sier sykepleieren da mannen med kefiren har gått. Vi var aldri her.
Brekke får lyst til å slå henne med lampen, men hun kommer ham i forkjøpet:
Jeg tar ansvar for vaktmesteren.
Brekke fikk aldri tid til å bli kjent med noen på helsehotellet.
Livet har en egen evne til å latterliggjøre våre planer og iblant trenger vi ro og ydmykhet mer enn action. I kaoset og forvirringen er det viktig å se mennesket bak sykdommen, og ikke glemme at humor og fellesskap ofte gir mer helbredelse enn selve medisinen.
