LIV-THERESE
Sverre Vassli studerte buksene og skjorta med et mistenksomt blikk, før han irritert kastet dem tilbake i stolen. Hvordan skulle han gå ut i dette tullet? Buksene var skrukkete, pressen usynlig, de glimtet på baken, for ikke å snakke om at han hadde mistet fem kilo den siste tiden og nå hang buksene på ham som en sekk. Skjorta? Den trengte han ikke engang å snakke om en gang lyseblå, nå med et skjær av grådis, mansjettene slitt og kragen slapp rent ut sagt flaut! Liv-Therese ville aldri latt ham gå til den lokale Jokern i en slik skjorte, og nå tuslet han med den på Universitetet for å holde forelesning for professorene. Klær hadde aldri opptatt ham, men han hadde alltid sett ikke bare anstendig, men nær sagt fjong ut. Ikke nå lenger!
Han merket knapt før at skjortene ble byttet, nye dresser og frakker dukket opp, slips, capser og lekre skinnskodet holdt å stikke hånden i skapet eller bare nevne til Liv-Therese at imens må jeg være presentabel…
Å, Liv-Therese, Liv-Therese, hva var det du fant på? Hva skulle det være godt for? Han hadde aldri regnet med et slikt svik fra henne! Hun var nesten ti år yngre enn ham, aldri alvorlig syk, ikke denne gangen heller. Litt feber tre dager, den teite hosten som ikke ga seg. Hadde ikke vært for at hun måtte fikse helsekortet før skolestart, ville hun vel bare drukket sine urter hjemme. Men nei, sammen med de andre lærerne dro hun til bydelenes legesenter.
Det var liksom bare en formalitet, men der sa det stopp, og de sendte Liv-Therese rett på sykehuset. Alt raste av gårde som i et sykt mareritt og var over innen nyttår. Sverre Vassli skjønte fornuftsgrunnene, men hatet det helsesenteret som om det hadde drept Liv-Therese selv, mens det i virkeligheten var nettopp der de merket at noe var galt. Men for ham, som for et barn, var det der det hele startet, derfor var det der skylden lå.
Han og Liv-Therese hadde møttes da han, som stipendiat på andre året, holdt seminar i integralregning for studentene, og Liv-Therese gikk førsteåret. Det var snodig hele greia han pleide å falle for bråkete, elegante jenter, og hun var bare et vinterbarn med bringebærrøde kinn og fregner til og med i februar, små lubne fingre med oppgnagde negler og blekkflekker. Og det var disse fingrene han falt for!
Rørt og sjokkert oppdaget han til slutt at han var blitt glad i henne, fulgte henne hjem, lærte å lage fersk ravioli med Liv-Thereses bestemor, og etter det var veien til giftermål nesten opplagt. Og selv om de neste førti årene på ingen måte var problemfri idyll Liv-Therese doblet volum, klippet av de lyse flettebåndene, begynte å røyke to pakker om dagen og ble inspektør på en videregående skole for matematikk så så Sverre fortsatt for seg barnets hender og de oppgnagde neglene, og hjertet stakk når han tenkte på henne, han trengte ikke noen andre.
Det gjorde dem ikke til et lykkeland, tvert imot på førti år hadde de hatt sine synder, Sverre Vassli en hel haug små og to alvorlige der han faktisk hadde gått hjemmefra. Liv-Therese holdt ikke tilbake hun heller hun løp til fabrikkdirektøren, skolens velgjører, i tre år. Men de hadde to døtre, og disse ankerne holdt dem gjennom alle stormene.
Snodig det og først var de blakke og bodde oppå hverandre, så små rollespill mellom musikk- og kunstskole, vanlige skole, kunstløp og uendelige barns sykdommer. Og nå stor leilighet, jentene flyttet ut, egne liv, og barnebarna kom bare på sjeldne høytider ja, nå skulle de liksom ha tid til å bare leve, men Liv-Therese fant på å forsvinne … og han har ingen bruksanvisning å leve etter.
Sverre hadde aldri venta et slikt svik, og forsto ikke en gang at hun var borte før senere, befant seg nesten som på en bursdagsfest i stedet for minnestund, noe folk merket seg og tolket som kulde og mangel på sorg. Men de tok feil. Han innså det først tre måneder senere, da våren kom. Og da visnet han, ble tynn, kunne ikke være hjemme alene.
Å gnage sammen tid med døtrene var nytteløst: Den ene reiste land og strand rundt med miljøfolk og reddet hvalross eller fulgte fugletrekk, den andre bodde hos en Sondre med barn og var oppslukt av sine greier, og faren passet bare ikke inn. Sverre begynte altså å besøke venner.
Egentlig var det ikke besøk: han kom før han burde, spiste store mengder mat uten å si så mye, nippet til te eller kaffe med gammelt kransekake og smuldret på skjorta og duken, og satt så lenge stille at det bare ble pinlig. Så snek han seg hjem, for så å gjøre det samme igjen neste dag.
Hjemme orket han ikke spise, ikke engang koke mat til seg selv han som hadde laget hennes måltider i førti år. Nå så han plutselig gammel ut, oppløst, slitt og porøs, så vennene gikk sammen og bestemte at han måtte giftes bort, fort.
Og i dag skulle han altså igjen ut, med en eller annen Anna Kristiansen til Nationaltheatret. Han visste det ville bli bortkastet. Til og med med Liv-Therese gikk han bare i teater for hennes skyld. Alt ved det virket falskt, påtatt, dølt, ofte middelmådig. Men Liv-Therese satt der så lykkelig og stolt, tok vare på programbladene, fortalte og gjenfortalte stykkene, så han kunne ikke si nei.
Nå trykte vennene støyende billetter i hånda hans og sendte ham av gårde i slapseføre til stive forestillinger med fremmede, gamle damer, satt med øm rygg i trange helgesko på støvete stolseter i tre timer, mens han druknet i fremmed parfyme, spanderte juice og tørre boller i pausen, og lengtet sårt etter å kollapse med fjeset i puta hjemme, som han innbilte seg fortsatt luktet Liv-Therese. Men man måtte jo ikke såre venner, og han skjønte med hodet at ingen klarte å leve alene, i alle fall ikke han, selv om han ikke lenger skjønte meningen.
Dagens Anna Kristiansen var overraskende ung og pen for ti år siden kunne hun vært akkurat hans type. Femten år yngre, mini, penstelt, klok og mondén, og ved siden av henne følte han seg dobbelt ru og gammel. Likevel sendte hun signaler om at hun ville treffes igjen, droppet hint om helgeplaner.
Forestillingen var i det minste kort og uten pause. Hvorpå det, som vanlig, var forventet å ta turen på kafé etterpå. Men også her var skjebnen vennlig.
Anna Kristiansen bodde rett i nærheten, hadde både stasjon, hjemmelaget viltgryte og kake klar, og inviterte selvsikkert med Sverre på sen middag. Han visste impulsen hennes var nøye planlagt, men han lengtet så etter kjøkkenvarme at han takket ja uten å nøle.
Anna hadde det som i en eventyrboks: leiligheten duftet kanel og vanilje, hun forsvant bare kort for å se enda yngre ut i joggedress, flagret elegant på kjøkkenet, serverte hjemmelagde spesialiteter og holdt samtalen levende. Sverre Vassli tenkte at det kunne vært fint å bli værende, og at kanskje en helt ny og annen tilværelse kunne begynne en hvor fortiden ikke lenger kvalte ham hver natt, eller stod bak hver skapdør.
Motvillig ruslet han hjem etter midnatt. I morgen skulle de på kunstutstilling på Nasjonalmuseet, deretter handle nye klær til ham så han ikke skulle trekke ned dama, og lørdag skulle han til middag hos Anna. Egentlig ville hun tatt ham med ut til hytta på landet lørdag, men hun måtte hente barnebarnet fra skolen for datteren, så hytteturen fikk ligge til søndag.
Lørdagsmorgen gikk Sverre til frisøren, følte seg med en gang fem år yngre, satte på seg ny rutete skjorte og myke kordfløyelsbukser, kjøpte blomster og sjokolade til barnebarnet, og gikk lattermild tvers gjennom vårmorgenen til Anna Kristiansen.
I oppgangen luktet det stekt and og eplekake, og Sverre tok seg i å nynne latterlig på en barnemelodi mens han speilet seg i heisen.
Anna møtte ham med et smil og et kyss på kinnet, og førte ham inn på kjøkkenet. Hvor er barnebarnet? spurte Sverre. Jeg henter henne nå, svarte Anna. Hun er så sur, ville helst ikke komme ut fra soverommet.
Sverre satte blomster i vasen, åpnet vinflasken, helte juice i glasset til ungen, skar brødskiver og satte seg.
Her er mitt barnebarn, Sverre Vassli. Dette er Liv-Therese.
Han så to store blanke øyne, rosa kinn, noen spredte fregner på en liten nese. Liv-Therese kikket mistroisk og tygget på en negl. Sverre Vassli tenkte: Best å ikke dø her og nå, og reiste seg raskt og gikk ut …
