Bygg i stedet for trøfler
Jeg står ved komfyren og ser hvordan det jeg har brukt to timer på, sakte skiller seg i kjelen. Den fløyelsmyke fløte- og trøffelsausen til sopprisottoen skulle være jevn, myk og nesten levende. I stedet ser jeg smøret flyte på toppen, mens bunnen klumper seg i en tykk masse.
Jeg setter ned varmen, begynner rolig å piske inn kalde smørterninger, rører sakte rundt. Hendene vet hva de gjør. Ute har det blitt mørkt, gatelysene langs Bygdøy allé tennes, og nede durer bilene forbi. En vanlig oktoberkveld i Oslo.
Hanne, blir du snart ferdig? Jeg har ikke spist siden to, jeg er sulten.
Even står i døråpningen. Han står alltid der, med armene i lommene, kommer aldri helt inn, som om kjøkkenet er mitt domene og han kun får lov til å titte inn. Ansiktet har det uttrykket jeg aldri har klart å sette ord på i løpet av våre tjuetre år sammen. Ikke utålmodighet. Noe annet.
Tjue minutter til, sier jeg uten å snu meg. Sausen oppfører seg litt vanskelig.
Tjue minutter. Jaha.
Han forsvinner. Jeg hører ham synke ned i sofaen i stua, høre på TVen som starter høyt før lyden dempes nesten til null. Et av de små signalene jeg alltid legger merke til.
Sausen blir ferdig til slutt. Ikke perfekt, men nesten. Risottoen ligger akkurat som den skal, med den seige konsistensen som er så vanskelig å få til. Jeg legger opp på tallerken, pynter med tynne flak av svart trøffel, kjøpt på markedet av en kjenning for en pris som før ville holdt til en god lunsj for to på kafé.
Setter maten på bordet. Tenn lysene. Ikke for romantikken, men fordi alt ser litt bedre ut i levende lys. Til og med jeg, litt mindre sliten rundt øynene.
Even setter seg, tar gaffelen, ser lenge på tallerkenen.
Risotto igjen, sier han til slutt.
Du ønsket deg mat med sopp.
Med sopp, ja. Ikke nødvendigvis risotto. Jeg fikk risotto forrige uke hos Stian, der var de proffe. Det er vanskelig å sammenligne.
Jeg setter meg overfor ham, plukker opp gaffelen.
Smak, først.
Han smaker. Tyggingen er grundig, nesten som en vurdering fra en fagdommer.
Risen er litt overkokt.
Den skal være al dente. Det er akkurat som det skal.
Det mener du. Greit.
Vi spiser i stillhet. Jeg lar blikket gli over stearinlysene. Han stirrer på maten med det merkelige blikket sitt. Utenfor lever Oslo sitt travle liv, ukjent med alt som handler om risotto.
Sausen er litt fet, legger han til idet han tømmer tallerkenen.
Jeg sier ingenting.
Spør du hvorfor jeg sier det? Fordi jeg er ærlig. Du vil jo bli bedre? Ikke bare bli klappet på skulderen?
Jeg spurte ikke, sier jeg lavt.
Synd.
Han forsvinner for å se fotball. Jeg rydder av, vasker opp, skraper restene av trøffelsaus fra bunnen av kjelen. Sausen som kostet like mye som en god parfyme, som jeg lagde om igjen tre ganger. Som jeg leste om i en fransk kokebok kjøpt på kurs for over to tusen kroner. Som jeg bar gjennom sentrum i spesialboks for å ikke ødelegge teksturen.
For fet.
Jeg holder hendene på vasken og ser på vanndråpene forsvinne ned i sluket. Tørker hendene. Slår av lyset. Går til sengs.
En vanlig kveld.
***
Karin, Evens mor, kommer på lørdag klokka tre. Hun ringer alltid før hun kommer, omtrent førti minutter i forveien, så jeg rekker å rydde i stua og sette over noe til kaffen. Hun er en av de som legger merke til alt, men aldri sier det rett ut. Bare et blikk over vinduskarmen.
Hun er syttiåtte. Liten, tørr, med stolt rettrygg. Hun har bodd alene på Sinsen etter at mannen døde for seks år siden, og vil ikke flytte, uansett hvor mye Even forsøker å overtale. Jeg har aldri prøvd å overtale henne. Vi vet det begge, uten å si det.
Denne lørdagen ser hun blekere ut enn vanlig. Jeg legger merke til det idet jeg åpner døra.
Kom inn, Karin. Jeg har bakt nøttekake.
Takk, Hanne. Er Even hjemme?
Han dro til Stian. Kommer hjem til kvelden.
Hun nikker og går rett på kjøkkenet. Det er nytt vanligvis går hun alltid til stua. Der har hun sin faste stol ved vinduet.
Jeg skjenker kaffe, skjærer kake. Vi setter oss overfor hverandre.
Hvordan går det med deg? spør jeg.
Det går. Litt høyt blodtrykk. Ikke noe alvorlig.
Hun smaker på kaken. Et bittelite stykke.
God, sier hun, med en varme i stemmen som får alt i meg til å knyte seg litt.
Vi sitter stille. Karin drikker kaffe og ser ut gjennom vinduet. Ute nikker trærne under vind, nesten avblada allerede i slutten av oktober.
Hanne, jeg må spørre deg om noe. Lover du ikke å ta det ille opp?
Jeg skal prøve.
Hun ser på meg lenge.
Husker du at du var interiørarkitekt?
Spørsmålet tar meg på senga.
Selvfølgelig husker jeg det.
Du var flink?
Det sa de i hvert fall.
Jeg vet at du var det. Jeg har sett prosjektene dine. Husker du den leiligheten på Frogner for den legen og familien hans? Jeg var på besøk der én gang det var så lekkert. Jeg tenkte: Den dama har øye for rom.
Jeg ser på henne.
Hvor vil du egentlig, Karin?
Hun setter kaffekoppen rolig fra seg slik bare de som alltid har vært forsiktige gjør det.
Jeg skammer meg litt, sier hun, stille.
Jeg vet ikke hva jeg skal svare på det. Hun har nemlig aldri sagt sånt før. Hun er av dem som har lært seg å tie om det virkelig viktige.
Jeg skulle sagt noe tidligere. Kanskje for ti år siden, da du sluttet å jobbe. Men jeg lot være. Tenkte, det er din sak. Kanskje du ville, kanskje det var best sånn.
Hun ser ned på hendene. Fine hender, lange fingre, velpleide negler.
Even liker ikke avansert mat.
Jeg tror nesten ikke det jeg hører.
Hva?
Han gjør ikke det. Aldri gjort. Han har hatt dårlig mage siden han var ung, vet du. Legen sa for mange år siden at det beste er enkel mat: grøt, supper, kokt kjøtt. Bygg, med karbonade, det er det beste han vet. Kunne spist det hver dag.
Det blir stille. Bare et svakt summing fra kjøleskapet.
Men hvorfor, begynner jeg, men det kommer ut rart.
Hvorfor han har bedt om foie gras og trøfler og klaget på saus, fortsetter hun for meg. Ja.
Karin ser meg i øynene. Det er ikke sinne der, og ikke engang medlidenhet. Det er tyngre, eldre.
Fordi han liker selve prosessen. Han liker å se deg streve, bruke penger, tid, krefter og så vente på at han sier om det holder. Liker å si at det ikke er godt nok. Det gir ham en maktfølelse.
Jeg setter fra meg koppen sakte.
Du forstår hva du sier nå?
Jeg vet det. Jeg brukte lang tid før jeg kunne sette meg her i dag. Jeg vet hva jeg sier.
Og du har tiet i ti år.
Tiet i trettioåtte, Hanne. Siden Karl min mann gjorde det samme mot meg.
Karl. Eldre, høflig. Døde et år etter vårt bryllup. Jeg rakk knapt å bli kjent med ham.
Han var også en slags gourmet. Jeg lagde, jeg prøvde, jeg fikk høre det samme for mye fett, for tørt kjøtt. Men så så jeg han spise bygg hos moren sin ute på landet. Tre fulle tallerkener. Med smør, og brød til. Han sa ingenting. Bare spiste. Og smilte. Jeg skjønte det da. Men jeg gikk aldri. Slik var det på den tiden.
Jeg sitter og hører på henne. Ute drypper regnet mot ruten.
Den følelsen av å ikke være nok. Jeg kjenner den, sier hun. Even så hvordan det funket. Han lærte at man kan holde på folk sånn. At det blir et slags verktøy.
Så det er bevisst, sier jeg, ikke som et spørsmål.
Jeg tror ikke han sitter og planlegger å bygge deg ned, Hanne. Folk lever bare sånn de har lært. Gjør som de har sett.
Jeg reiser meg bare fordi jeg ikke klarer å sitte stille. Går bort til vinduet og ser på regnet og de våte trærne i Bygdøy allé.
Ti år.
Ti år med kurs, bøker, spesialmarkeder, smør og trøfler. Ti år hvor jeg drømte meg frem til den perfekte retten, hvor jeg mente jeg hadde funnet et nytt kall dersom ikke interiørarkitekt kunne være meg lenger.
Og han spiste bygg. Inni seg.
Hvorfor sier du dette nå? spør jeg ut i rommet.
Fordi jeg er gammel, sier hun. Og du er fortsatt ung. Femti-to er ikke gammelt, Hanne. Det er nesten begynnelsen.
Jeg snur meg. Hun ser på meg, uten den minste antydning til medlidenhet. Det er viktig.
Og fordi jeg er skyldig. Ikke med vilje, men har jo selv lært ham det. Det er min skyld. Om jeg ikke kan gjøre opp for det, så kan jeg i hvert fall si fra.
Jeg setter meg. Klamrer meg til en lunken kopp te.
Han forandrer seg ikke, sier hun. Jeg sier deg ikke hva du skal gjøre. Men du må vite.
Vi drikker opp, nesten uten ord. Hun kler på seg, jeg hjelper med knappene, for nå lystrer ikke fingrene alltid.
Nøttekaken var veldig god, sier hun i døra.
Takk.
Enkel og hjemmekoselig. Beste jeg har fått av deg.
Hun går. Jeg lukker døra etter henne, står lenge i gangen og stirrer på Evens jakker.
***
De neste par ukene lager jeg det samme som alltid. En slags automatikk. Lager andeterrin, bisk med sjøkreps som jeg må reise langt for å få tak i, lager en fancy dessert med japansk tvist som jeg lærte på kurs.
Even spiser. Kommenterer. Jeg sier lite.
Men det har skjedd noe i meg. Det har lagt seg et slags glass mellom meg og det som foregår. Jeg ser meg selv litt utenfra: Ser meg stå der og rive sitronskall, tilsette safran, bære fatet og vente på at han skal smake. Men nå ser jeg også noe nytt.
Gleden.
Ikke over maten. Over makten. At han kan si noe som får meg til å krympe meg et lite hakk. Jeg ser det nå det sekundet, det ørsmå glimtet i øynene hans. Som om han skal til å dra i et tau.
Jeg tenker på de gamle prosjektene mine. Hvordan jeg kunne rommet straks, før noen andre hadde sett det ferdige resultatet. Hvordan jeg pratet med kundene, lyttet til det usagte og lagde hjem for dem. Hvordan jeg nøt øyeblikket når de gikk inn i det ferdige rommet.
Mitt lille atelier på Frogner delt kontor med to andre designere. Kaffen var dårlig, men kranglingen om farger og materialvalg var lysende.
Even likte det ikke. Mente jeg måtte velge: familie eller jobb. Han tjente godt. Jeg trengte jo ikke. Kundene var krevende, nerver dyrbare, hjemme ventet noen.
Jeg valgte familien. Var førti-to. Tenkte det kommer nok en tid. Det gikk ti år.
En dag skriver jeg til Inger, min gamle kollega, som fortsatt driver eget byrå:
«Hei, Inger. Har du tid til en kaffe?»
Hun svarer raskt:
«Så klart! Når?»
***
Vi sitter på kafé i Torggata. Inger har kortere hår nå, grått har fått plass uten at hun prøver å skjule det. Det kler henne.
Du ser bra ut, sier hun.
Dårlig løgn, ler jeg.
Ok. Sliten, men bra.
Vi bestiller kaffe. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.
Inger, har du jobb til meg?
Hun ser alvorlig på meg.
Mener du det?
Ja. Jeg tror jeg kan.
Du får begynne på bunn, Hanne. Programmene, kundene alt har forandret seg. Klar for å være «junior» en periode?
Jeg er klar.
Hva vil du ha i lønn?
Begynnerlønn.
Hun vurderer meg, lenge. Så nikker hun.
Møt opp mandag.
Mandag er jeg på plass. Tre uker senere har mye kommet tilbake. Nye programmer, gamle egenskaper som kommer som svømming kroppen husker.
Hjemme lager jeg bygggrøt.
Første gang ved en tilfeldighet. Kom sent, var utslitt, alt jeg ville var å sove. I kjøkkenskapet: bygg, en boks bogskinke, litt smør.
Kokte bygg, blandet det med bogskinke og smør. Satte skålen på bordet. Ropte på Even.
Han så rart på fatet:
Hva er dette?
Bygg med bogskinke.
Jeg ser det er bygg. Er du i orden?
Er trøtt. Lager noe annet i morgen.
Han setter seg, tar en skje. Jeg venter.
Han spiser i stillhet. Ikke en eneste kommentar.
Jeg ser på ham, på det Karin sa, på det hun beskrev fra bygda tre tallerkener, smør. Hjemme.
Even spiser opp, reiser seg og forsvinner. Sier ingenting. Og det er også et svar.
***
Samtalen kommer to uker etter. Jeg kommer hjem fra jobben, tenker på farger til et prosjekt, tar av meg skoene, hører radio i stua.
Hvor har du vært? spør Even, snur seg ikke. Det er åtte allerede.
Jobba.
Hele dagen hos Inger?
Det er jobben min.
Han skrur av radioen, snur seg.
Hanne. Det var ikke dette vi avtalte.
Hva da?
At du skulle bli borte hele dagen. Vi har familie her. Hva slags middag er det? Kjøleskapet er tomt.
Det står egg, poteter og spekepølse der. Bare å steke.
Han ser på meg som om jeg har begynt å snakke svensk.
Kødder du?
Nei. Det er det vi har.
Og trøflene da? Sausene og fancy tingene? Husker du at du kan lage ordentlig mat?
Jeg henger jakka, setter fra meg veska.
Even, kan vi snakke rolig? Kan du det nå?
Om hva da?
Om oss. Siste årene. Hva som skjer i denne leiligheten.
Han trekker skuldrene frem, får det smale blikket.
Hva som skjer? Jeg jobber, du er hjemme.
Ikke lenger. Jeg kommer ikke til å være hjemme. Ikke bare hjemme.
Så du har bestemt deg.
Jeg prøver å snakke!
Han reiser seg. Går til vinduet, kommer tilbake.
Hanne. Jeg skjønner ikke hva som har skjedd med deg. Du var normal. Vi hadde et normalt hjem. Du lagde maten, jeg vurderte. Det var vår greie. Vår verden.
Din verden, Even. Ikke min.
Nå begynner du igjen. Mamma har vært her, ikke sant? Typisk.
Jeg ser på ham mannen jeg har delt tjuetre år med. Hans leilighet, hans ting, møbler valgt før jeg kom inn i bildet. Jeg har aldri ommøblert, selv om jeg så alt som kunne vært bedre. Jeg er jo interiørarkitekt.
Moren din fortalte sannheten, sier jeg. Bare det.
Hva for en sannhet, da? At hun lager drama?
At du liker enkel mat. At du alltid har vært glad i bygg og karbonader.
Pause.
Bare tull, sier han.
For to uker siden spiste du alt uten kommentar.
Jeg var sulten!
Even, stopp nå. Vær ærlig. Kan vi leve annerledes? Som likeverdige? Begge jobber, maten kan være enkel eller avansert det handler ikke om å rakke ned på hverandre.
Stille lenge.
Jeg har aldri rakket ned på deg. Jeg er bare ærlig.
Du er ærlig, men lot som du ikke likte bygg, mens jeg brukte tid og penger på trøfler.
Stillhet.
Det var ikke ærlig. Det bare var sånn.
Han svarer ikke. Går på soverommet, lukker døren stille.
Jeg går ut på kjøkkenet. Steker poteter. Spiser alene ved kjøkkenbordet. Sitter lenge med en kopp te, hører ham gå frem og tilbake på rommet.
***
Månedene etter er som å se is smelte. Ikke dramatisk, men dag for dag, et lag faller bort.
Even prøver forskjellig.
Først fornærmelse. Ser på meg som om jeg har sveket ham. Venter på at jeg skal trøste. Jeg gjør det ikke. Lager enkel mat, rydder, jobber, går, kommer hjem.
Deretter forsøker han med blomster, tulipaner i november, kjøpt på Oslo S. Vil ut og spise. Jeg blir med, han er blid, interessert. Kanskje dette kan vokse på nytt, tenker jeg.
Neste dag spør han hvorfor det ikke var noe spesielt laget til kameratene hans. Helt på autopilot, som om ingenting var forandret.
Det blir pasta og salat, svarer jeg.
Pasta? Med venner? Seriøst?
Der og da ser jeg blikket. Han vet ikke ennå at jeg nå ser ham tydelig.
Så kommer kranglene. Roper, går rundt i stua, ramser opp alt han har gjort for meg leiligheten, pengene, friheten til å drive med matlaging. Som investering.
Du har investert, ja. Skjønner det. Men jeg er ikke en bedrift. Jeg er et menneske. Investering i andre funker annerledes.
Han forstår ikke, eller vil ikke.
Karin ringer ukentlig. Noen ganger én setning: «Hold ut», eller «Du er tøff». En gang sier hun:
Han er kanskje sint på meg.
Litt, sier jeg.
Det har han rett til. Men husk: Jeg står med deg. Det har jeg aldri gjort før i livet. Det føles godt.
Jeg skjønner det.
I desember gir Inger meg et eget prosjekt. Lite, en leilighet på Bislett for en ung familie. Jeg skal lage konsept og følge opp. Det er skummelt, men jeg får det til.
Kunden en ung dame går inn i stua, stopper og ser seg rundt.
Du er en tryllekunstner, sier hun.
Jeg kjenner gjenklang igjen. Der er det.
***
I februar skjønner jeg at det ikke går med Even. Ikke at jeg ikke vil. Jeg prøver, jeg prater, jeg blir. Leser artikler om giftige forhold, kjenner meg igjen. Forsøker bygge noe nytt, men han vil ha det gamle.
Han trenger ikke meg, men at noen venter på hans dom.
Hvordan vite at mannen manipulerer? Kanskje sånn: Når du ser at han trenger ikke din glede, men ditt behov for hans aksept.
Even er ikke vond. Han drikker ikke, slår ikke, gir penger. Sannsynligvis sin form for kjærlighet, eller det han tror kjærlighet er.
Men det går likevel ikke. For til slutt mister man seg selv. Glemmer hvem man var.
Jeg søker skilsmisse i mars.
Han tror meg ikke, prøver overtale, blir sint, prøver igjen, mister etter hvert energien. Karin kommer til han hva hun sier vet jeg ikke. Etter det er han fjern og kald.
Leiligheten er hans. Jeg drar til venninnen Mari, bor der i tre måneder før jeg får leid en egen liten leilighet på Tøyen. To rom og kjøkken, utsikt til en gammel Oslo-gate. Ikke pen, men ekte.
Jeg pusser selv opp. Småting men hver detalj velger jeg med glede. Jeg vet plutselig hva jeg vil. Det har vært der hele tiden.
***
Et år har gått.
April nå. Jeg er femtitre. Utenfor vinduet blomstrer små, hvite trær i gata, jeg vet ikke hva de heter, men ser på dem hver morgen mens kaffen trekker.
Kaffen er enkel, i kjele. Gode bønner, men uten fiksfakseri.
Inger gjorde meg til partner i januar. Fire prosjekter, jeg leder to alene. Sover godt, våkner av ideer, ikke angst.
Karin ringer fortsatt hver uke. Nylig tok jeg med kake til henne på Sinsen vi pratet lenge, om alt og ingenting. Hun forteller fra sitt ekteskap. Jeg tenker på generasjonsarv; én ulykkelig generasjon lærer den neste å tåle det samme. Helt til noen stanser.
Karin klarte ikke forandre sitt liv, men hun hjalp meg. Det betyr noe.
Even bor fortsatt der. Hører sjelden fra ham, det går mest på praktiske ting. Har hørt at han nå har begynt på matkurs. Kanskje han lærer. Folk skifter når de må.
Jeg tenker sjelden på ham. Men av og til, i Meny, ser jeg et glass trøffel, kjenner noe ikke helt sorg, ikke latter, men en blanding. Ti år forsvinner ikke bare slik.
Men jeg får ikke henge meg opp.
Andreas traff jeg i september. Han kom som kunde, ville pusse opp leiligheten etter at kona døde av kreft for to år siden. Huset hennes preget, bilder på veggen. Han sier: Ikke ta ned bildene, bare gjør det lysere her.
Jeg forstår ham godt.
Han er femtifire, ingeniør, bygger broer. Jeg har tenkt på det; han bygger broer, jeg skaper rom. Det er noe i det.
Han er rolig ikke stille, bare trygg. Snakker åpent, ser deg i øynene, ler når det er morsomt, lar være å late som han er noe mer enn han er.
Andre gang vi møtes, spør han om vi skal ta en kaffe sammen.
Vi tar en kaffe. Går tur. Ser en film. Jeg kjenner det finnes mennesker å ha det lett med.
Vi tar det sakte. Begge har levd.
Han pleier komme fredager.
***
I dag er det fredag.
Jeg kommer hjem klokken seks. Handleposene med kyllinglår, potet, løk, gulrot og dill pakkes ut. Rømme. Det blir en enkel form med kylling og grønnsaker. Ikke «pai» som i et kokkekurs, bare potet i lag, kylling, løk, gulrot, rømme, urter på toppen, inn i ovnen i en time.
Jeg lager det når jeg ønsker hjemmekos. Ingenting spesielt. Bare hjemme.
Det lukter godt etter ti minutter. Løk, kylling, rømme. Barndom. Slike lukter husker jeg ikke å ha kjent på tjue år.
Klokken sju ringer det på døra.
Hei, sier Andreas, med en pose varer. Jeg ser toppen av en vinflaske.
Hei. Hva er det som lukter?
Han lukter i lufta.
Noe godt. Poteter?
Form med kylling. En time til.
Supert, sier han. Tar av seg jakka. Jeg tok med vin. Og se her.
En liten eske melkesjokolade med nøtter, helt vanlig fra butikken.
Du liker jo det, sier han.
Hvordan vet du det?
Du nevnte det en gang i september. Vi gikk forbi en konditori.
Jeg holder den lille esken. Det er for stort for ord.
Du husker sånt?
Jeg prøver.
Han setter seg på kjøkkenet mens jeg sjekker formen. Han åpner vinen, heller i glass. Sitter ved kjøkkenbordet.
Hvordan går det med prosjektet på Majorstua? spør han.
Vanskelig kunde. Vil ha alt, helst i går, og det skal være billig.
Kjenner til det.
Ja, men det blir bra til slutt. Fem meter under taket det må brukes.
Han nikker. Følger meg med øynene.
Hanne, sier han.
Ja?
Er du lykkelig nå? Ikke generelt. Nå.
Jeg ser på ham, tenker. Lytter innover.
Akkurat nå? Ja, det er jeg.
Bra, sier han bare. Og smiler.
Formen er ferdig, jeg tar den ut, lar den hvile, strør over dill, setter på bordet. Ingen stearinlys, bare lyset i taket.
Andreas ser på meg.
Det er pent.
Det er bare en form.
Men den ser fin ut. Lukter deilig. Du klarer visst ikke lage stygt?
Jeg ler.
Ikke testet.
Vi spiser. Han ber om mer, bare skyver frem tallerkenen. Jeg gir ham.
Vi prater om hverdagslige ting hans jobb, om besøk til datteren i Bergen til våren. Jeg sier jeg har lyst på en tur til sommeren hvor spiller ingen rolle. Han foreslår Finland, det er rolig der.
Vi drikker te etterpå, spiser den enkle sjokoladen fra butikken.
Ute er Oslo vårlig, levende, med lukt av våt asfalt og blomstring. De hvite trærne vaier sakte i vinden.
Jeg tenker: Det er dette. Ikke fest, ikke begivenhet. Bare en kveld. Bare et varmt menneske, mat som lukter barndom, og ikke ett sekund hvor jeg venter på å bli vurdert.
Jeg tenker av og til på tiårene som gikk med trøfler og bisque. Så mange krefter for å få høre: For fett. Jeg kan kjenne sorg. Over tid, over å være så lenge borte fra seg selv. Men det er en luksus jeg ikke lenger har råd til.
Selvfølelse, leste jeg en gang, er ikke noe man bare har det bygges, raseres, kan starte på nytt i femti to på et annet kjøkken, foran nye programmer. Du blir.
Personlige grenser et moteord. Jeg liker ikke motegreier, men jeg skjønner det. Å vite hvor jeg slutter og den andre begynner. Ikke en mur, bare et sted. Her er jeg. Dette er mitt.
Oppskriften på lykke er kanskje nettopp så enkel: Gjøre det du mestrer. Holde deg nær dem som ser deg. Lage det du liker. Ikke vente på ordet.
Hva tenker du på, Hanne? spør Andreas.
Jeg ser på ham. På det rolige ansiktet, koppen i hendene.
På potetformen, svarer jeg.
Han ler.
Beste temaet.
Jeg er enig. Vil du ha mer te?
Ja, takk.
Jeg reiser meg, heller opp, setter på plass igjen. Ser ut på de hvite trærne.
Andreas?
Ja?
Du kommer aldri til å si det er for salt, gjør du vel?
Han smiler.
Den var akkurat passe. Hvis du en dag skulle bomme, får du høre «litt mindre neste gang», men jeg spiser opp likevel.
Jeg nikker.
Godt svar.
Jeg prøver, sier han. Tar siste sjokolade. Den siste, greit?
Ta den.
Utenfor gynger greinene hvitt mot mørket. Oslo summer lavt og jevnt, som en stor maskin som ikke bryr seg om folks middager eller om noen har brukt ti år på feil trøfler. Byen lever. Jeg lever. Teen er varm, lukten av rømmedamp henger fortsatt, og i vinduskarmen står en grønn plante jeg kjøpte fordi den var fin.
Bare fordi fargen var god.
Sånn lever jeg nå.
