Noen snodigheter i familien til Oda Vakkerås
Oda gikk ut med hunden igjen…
Herregud, hva har hun funnet på med det stakkars dyret nå da? Se på halen til Tassen! Ikke lilla lenger, men rosa! Der, se hvordan han logrer!
Ja, hva skal man gjøre? Jenta har jo sine egenheter. Men hun er godhjertet og rederlig! Hvor mange slike ser du i dag? Da mormor var syk, gikk Oda knapt ut av sykehuset. Hun suste bare rundt og tenkte ikke ett sekund på seg selv.
Ja visst! Bare i går så jeg henne bli sluppet av foran blokka av en svært kjekk ung mann.
Kanskje det var drosjesjåføren, da?
Jasså? Og siden når kysser drosjesjåfører hendene til ungjenter i Oslo?
Er det sant?!
Det sier jeg deg! Vår Oda blir nok snart gift.
Og godt er det! Mormor blir så glad på hennes vegne! For en flott jente hun har oppfostret! Klok, pen, ordentlig! Hadde det ikke vært for yrket hennes, hadde alt vært helt topp!
Hva er galt med jobben til Oda, da?
Etterforsker?! Er det et yrke for en jente?
Ikke undervurder det! Hvor mange kjenner du i dag som mormor og passer på lov og rett? Det er ikke mange! Og Oda får det faktisk til! Hun har vært omtalt i avisen og til og med på TV der skryter de av henne! Så det så!
Ja ja. Gud velsigne henne! At hun kommer til å utrette noe spesielt, har vært klart siden hun var liten, det. Husker du hvordan hun var?
Så klart! Akkurat som mormoren! En ildsjel!
Jenta det ble hvisket om på benken utenfor blokka passerte dem, hilste høflig, og i neste øyeblikk spratt hun avgårde etter den glade bikkja med rosa, morgenfruefarget hale, hoppende over de isete, sandstrødde stiene.
Der går hun! Hvor skal hun i all fart?
For å møte søsteren sin, selvfølgelig! Katrine lander på Gardermoen i dag!
Hvordan vet du det?
Oda sa det til meg. Se, nå kommer taxien!
Ut av bilen steg en høy og slank jente, gikk ordløst Oda i møte, holdt henne hardt fast, og plystret på hunden som danset rundt beina deres.
Oda! Hva har du gjort med denne stakkars vofsen nå?
Synes du ikke det ble fint? Favorittfargen til mormor!
Herregud, som jeg har savnet deg, vesle snodige søster!
Oda omfavnet søsteren en gang til og lo høyt.
Det var ikke en sjel i hele borettslaget som ikke visste at Oda Vakkerås var litt småsprø. Særhetene hennes startet allerede i barndommen. Den yndige ungen med tynne fletter, pyntet med gammeldagse, bløte sløyfer som mormor stelte med, hilste alltid pent på naboene med sitt skjeve smil som etterhvert ble rettet av stebestefar og spurte omsorgsfullt:
Hvordan har du det i dag?
Men det tok ikke lang tid før selv de uten mørke hemmeligheter eller skravlete undulater sluttet å svare henne.
Saken var at folk var litt redde for henne.
Oda var altfor taletrengt.
Men det var ikke bare snakk; hun hadde en egen evne til å koble smådetaljer, trekke logiske slutninger og servere dem rett i fanget på akkurat den det gjaldt.
Tante Tanja, mens du var på jobb, kom onkel Trygve inn til nabo Inger i sjutende etasje. Med blomster! Kjempefine! Sånne som du fikk på bursdagen din! Bare buketten var mye større. Jeg spurte om jeg fikk lukte på blomstene, men han sa nei og gikk opp til Inger. Hvorfor får hun lov og ikke jeg?
Tanja, som tilsynelatende trodde på ektemannens historier om overtid og stress, fikk plutselig hakeslepp og hastet videre uten å hilse på Oda eller mormoren.
Oda, hvorfor snakker du med tante Tanja om sånt? Hun har jo ikke spurt om noe! mormor irriterte seg og forklarte aldri grunnen.
Oda var såret.
Hun skjønte ikke hva galt hun hadde gjort. Hun sa jo bare sannheten, gjorde hun ikke?
Den mest uforståelige og vonde følelsen var nettopp det hvorfor var ærlighet galt? Hadde mormor forklart hvorfor det ikke var passende å snakke om blomstene Trygve ga naboen, kanskje Oda hadde tiet neste gang.
Men etter sånne hendelser ble mormoren mer som en grå statue på Youngstorget, der Oda elsket å gå søndagsturer. Hun grep barnebarnet hardt, men kjærlig i hånden og var tyst som granitt, og sendte strenge blikk som sa at i kveld ble det i alle fall ikke godteri etter middag.
Oda likte ikke dette. Hun var fornærmet helt til hun kom på at det var forskjell på statuen og mormor nemlig det at mormor ikke hadde duer i håret og at frisyren hennes alltid var på stell, i motsetning til den blanke issen på Lenin.
Om Lenin hadde stebestefar fortalt, for Oda var fryktelig nysgjerrig og skarp i replikken.
Hvorfor er han skallet? Oda myste mot monumentet i solskinnet.
Han var nok veldig stresset, svarte stebestefar nøkternt.
Ble han stresset? Da hadde han sikkert vanskelig jobb, ikke sant?
Jepp.
Jobbet han også som barne-tannlege? Oda forestilte seg plutselig monumentet inne på stebestefars kontor.
Det var komisk, for statuen kunne ikke akkurat stå inne i det lille rommet uten å bøye seg i tre. Dessuten ville barna skrike av skrekk hvis det snøttonde duehode plutselig stakk inn i døra og ropte:
Neste!
Stebestefar så rart på Oda og begynte så å le.
Om han bare hadde vært det! Da hadde kanskje verden sett annerledes ut. Nei, Oda, han var leder.
Leder? Nei, da skulle han hatt fjær på hodet! Husk den boka vi leste sammen! Han er jo helt skallet, stakkars, og duene plager ham. Tror du duenes fjær kunne passet til… hvordan heter det?
Hodepynt?
Ja! Akkurat!
Nei du, da må det være ørnefjær.
Stakkars ørner! De er jo så flotte, og de driter ikke hvor som helst. Mormor sier det er uhøflig! Husker du da vi var på fisketur og du gikk bak buskene? Da sa hun at sånt må man gjøre ordentlig.
Stebestefar lo så tårene trillet og folk snudde seg. Oda skjønte aldri hva som var så morsomt voksne altså!
Da Oda var streng og snurpet brynene, minnet hun mistenkelig om mormoren sin.
Hva tror du du er? sa hun med liten neve på hofta i beste mormorstil. Skikkelig skal man være! Og jeg blir flau på dine vegne!
Stebestefar lo ferdig og tok Oda med seg hjem, og som en unnskyldning for sitt dårlige forbilde, kjøpte han henne hemmelig is.
Isen var hemmelig fordi mormor hadde totalforbud mot søtsaker før middag, men stebestefar brydde seg ikke om mormors lover og Oda fikk is akkurat når det passet seg, selv om det var aldri så forbudt. Dette var det eneste hemmeligheten Oda aldri røpte.
Oda, hvis du sier til mormor at jeg kjøpte is, tilgir hun meg aldri.
Kommer det til å bli flauhet?
Heller et helvetes spetakkel! Du vet, hun er vant til å få viljen sin.
Men du gjør ikke alltid som hun sier?
Jeg er mann! Det får være grenser!
Så da kan vi si det til mormor?
Nei! Å ikke følge ordrer og å irritere kvinner, det er to forskjellige ting!
Er du feig?
Jeg er bare klok og foretrekker fred foran dårlig stemning.
Hva betyr det?
Det forklarer jeg senere! Kom, vi kjøper blomster til mormor.
Hvorfor det?
Så ser hun ikke den fornøyde is-munnen din så lett.
Oda nikket. Hun elsket stebestefar med hele sitt barnehjerte, og ikke bare respekterte ham han var gavepakken fra nyttårsaften, sendt direkte fra skjebnen til Oda.
Mormor hadde oppdratt henne fra vogga, for foreldrene hennes begge arkeologer reiste alltid på ekspedisjoner. Oda ble overlevert til mormor i trygg visshet om at barnet var i gode hender, og foreldrene forsvant videre på jakt etter skatter, mens deres egen lille skatt blåste bobler og sjarmerte mormoren og drev naboene til vanvidd med sitt volum.
Til slutt måtte naboene kvitte seg med hunden sin, fordi den hylte vekselvis med Oda. Hunden havnet hos fjerne slektninger, og naboene ga mormor sine beste oppdragelsesråd. Omas gode sans gjorde sitt, og alt ordnet seg etterhvert.
Oda vokste opp, gledet alle rundt seg, og da hun var ett år dukket stebestefar opp eller reserve-bestefar, som mormor kalte det og hun mente oppriktig at jo flere familiemedlemmer, jo bedre. Med så mange rundt seg, skulle Oda selv avgjøre hvem hun ville stå nærmest.
Og selv om Oda ofte tilbrakte tid hos sin biologiske morfar og dennes nye familie, var det bare reserve-bestefar som virkelig hadde gitt livet sitt for både Oda og mormor.
Hele bakgrunnen for at mormor omsider fikk seg både familie og lånte lykke, kjente Oda til i detalj for det var tannbittet hennes som førte dem sammen, den gangen mormor på desperat vis løp til barnetannleggen i det neste kvartalet, på anbefaling fra fortvilte naboer.
Gå til Per Vennestad, han fikser alt! Han er verdens beste med barn!
Takk! sa mormor høytidelig og trampet avgårde.
Hektisk var det, for småbarnslivet gikk etter klokke, og barnetannlegen bodde heldigvis i nabogården.
Kjære venn! Per smilte til mormor, og hun skjønte at livet hennes snart skulle ta en ny vending.
Den smilet hadde hjemsøkt henne siden russetiden, og nå uten noe å tape tok Per ansvar. Brått var hun kone igjen, og Oda fikk en ekte reservebestefar.
Sønnen til mormor tok nyheten rolig, gratulerte diskret, men sjekket straks at ikke Oda mistet noe av den trygge oppveksten hvilket hun ikke gjorde.
Oda gikk ikke i barnehage pga. dårlig helse, og mormor prøvde et par ganger å “sosialisere”, men Oda ble alltid syk etterpå. Til slutt sendte stebestefar sitt rungende farvel til hele barnehageopplegget.
For en mass! Det viktigste er at ungen er frisk! Vi løser resten!
Sosialiseringen skjedde isteden på hytta om sommeren. Der bodde mormor og Per hele det lyse halvåret, og gamlegården vrimlet av barn i alle søskenleder.
Oda fikk seg venner raskt og trengte aldri bekymre mormor, for på landet var hun frisk og glad, bykset rundt fra morgen til kveld i det luftige lysthuset som Per hadde snekret.
Der kom også bestevenninnen Sølvi, tvillingene Stian og Marius, og dansende rundt huset fløy ballettdrømmen Synnøve. De var alle faste sommergjester.
Men da Oda var seks, kom Katrine inn i livet hennes.
Katrine var alt det Oda ikke var: tøff, frekk, og alltid med en vilje av stål.
Møtet var skjebnesvangert: Oda satt i lysthuset med en ny bok og mormors vasket jordbær, da en liten hånd snek seg opp fra under bordet.
Oda hylte slik at mormor nesten mistet hele kjelen med jordbærsyltetøy, og tre naboers katter raste panisk ut av hagens busker.
Mormor, ellers snill mot dyr, foraktet uorden mer, og nå var rekkefølgen brutt: barnet hylte, syltetøyet kokte over, og ingen skjønte hvorfor.
Oda klatret opp på benken og stirret andpusten på jenta under bordet, hun som stjal bær rett fra bollen og ikke viste tegn til å rømme.
Hvorfor hyler du? Er du ikke nysgjerrig på hvorfor jeg kom?
Og så trakk Katrine bærbollen under bordet. Kom opp, eller så får du ingen bær selv!
Oda skjønte i det øyeblikk at hun fremdeles skreik, og så på mormor, rådløs og usikker, men så gled hun også ned under bordet.
Her, ta den! Katrine ga Oda det største bæret.
Du har skitne hender…
Vi er på landet! Her har alle skitne hender.
Mormor ble beroliget da hun så hvem det var under bordet, og hilste Katrine varmt.
Kvinnene nikket forståelsesfullt til hverandre de visste begge at Katrine var barnebarnet til mormors gamle venn, og at livet hennes var alt annet enn enkelt etter at hun mistet både foreldre og bestemor i en flyulykke. Et halvt år etter ulykken fikk hennes bestefar kreft og klarte ikke å ta seg av henne alene.
Mormor åpnet straks sitt hjem.
Hva skal jeg gjøre, spurte den gamle besten. Katrine er alene igjen, men slekta vil bare ha henne for arven. Hva skal jeg gjøre?
Ta deg sammen, svarte mormor. Vi finner en løsning sammen.
Sammen sørget de for at Katrine fikk leie nabohytta og vokste opp side om side med Oda.
Hvorfor hun engasjerte seg så sterkt? Hun hadde sett en nyfødt Katrine én gang og den lille jentas blikk, så likt Oda, rørte henne.
Stebestefar stilte aldri spørsmål han kysset henne på hendene og sa: Gjør det du må.
Hvordan tror du dette blir for Oda? spurte mormor.
Det er bare bra om hun får flere hun kan kalle familie!
Klarer jeg å elske både Oda og Katrine like mye?
Like mye trenger du ikke. Elsk begge slik du kan. Det ordner seg.
Mere snakket de ikke om det.
Bestefaren til Katrine var sykere og oftere i Oslo, men de siste månedene fikk han bo der han gledet seg over de to jentenes lek.
Han døde glad mens jentene snek seg inn for å kysse ham.
Rett etter tok mormor hånd om papirene, og Katrine ble en del av hjemmet.
Dermed fikk Oda både søster og nærmeste venn. De var vidt forskjellige, men nettopp derfor ble de uatskillelige.
Katrine var den som alltid sa Oda sannheten og lærte henne hvor det var klokt å tie stille, og hvor hill det var rom for spørsmål. Katrine ledet Oda sine deduktive evner inn på riktig spor.
Du burde bli etterforsker! Men bestefar ville kalt det hunde-arbeid.
Nei, da blir jeg etterforsker selv!
Hvorfor det da?
Fordi det trengs i hvert fall én etterforsker som ikke er gnien og sur!
Og om folk lo og kalte henne rar, spilte ingen rolle: Oda hadde et mål og støttespillere bak seg og den kjærlighet de ga, var alt ingen kunne ta fra henne.
Sånn sto mormor rakrygget og brynene sammen:
Oda, har du spist noe i dag? Hva?! Ikke? Dette går ikke an! Og du da, Katrine? Ikke stort du heller, tør jeg vedde på! Nå går alle til bords! Isen smelter! Petter slipp Tassen og vask henda! Ingen bikkje trenger rosa hale! Og hva? Sier jeg sånt? Gjør jeg det? Nei, aldri i livet… Sitt ned! Suppen blir kald! Til bords, alle sammen!
