Nabokona laget seg røykerom utenfor døra mi. Jeg løste det hardt og det var det siste hun forventet.
Hvor står det at denne lufta er din? Trappeoppgangen er for alle. Vil jeg røyke, så gjør jeg det, vil jeg spytte, så gjør jeg det også. Lær deg reglene, kjærring!
Ingvild, den tyve år gamle datteren til naboen Liv, blåste en sky med søtlig damp rett i ansiktet på fru Solveig Andersen. Ved siden av henne, henslengt på vinduskarmen mellom etasjene, satt to gutter og lo høyt. På betonggulvet lå sneiper, tomme energidrikkbokser og solsikkefrøskall strødd utover.
Solveig Andersen, sjeføkonom på det store mekaniske verkstedet nede ved Lenavassdraget, verken hostet eller veivet med armene, slik ungdommene forventet. Hun bare justerte brillene med rolige bevegelser og sendte Ingvild det blikket som fikk selv fabrikkdirektører til å svette under revisjon.
Dette er et fellesområde, Ingvild, sa hun kjølig. Det betyr at man ikke røyker, ikke spytter og ikke forsøpler her. Du har fem minutter på deg til å rydde, ellers går jeg videre med saken.
Oi, så redd jeg ble, svarte Ingvild med rullende øyne, og slapp askebiter på det nyvaskede gulvet. Stikk og ta deg en nitroglyserintablett, så ikke blodtrykket tar deg. Skal du sladre til mamma? For det er hun som lar meg holde på her ute, så jeg ikke røyker inne.
Guttas latter rungte mellom veggene. Døra til Solveigs leilighet smalt igjen og stengte bråket ute.
I gangen luktet det nystekt potet og gammelt treverk den lune, gode lukten av barndom og hjem, bare overvunnet av stanken av billige sigaretter som snek seg inn under døra. På kjøkkenet satt Paul.
Paul var trettito, men så eldre ut den tynne hårlinjen og rundede skuldrene fikk ham til å virke sliten. Han var Solveigs avdøde manns nevø og hadde bodd hos henne i ti år. Beskjeden, silkemyk og litt stotrende jobbet han som urmaker på verkstedet på hjørnet og var et lett offer for nabolagets spøker.
S-Solveig, er de der igjen? spurte han med hodet trukket ned mellom skuldrene da det braket i trappa.
Spis, Paul. Dette er ikke ditt problem, svarte Solveig, samtidig som hun la rykende poteter på tallerkenen. Men i henne brant vreden.
Senere den kvelden gikk hun bort til Liv. Døra ble åpnet av Liv iført morgenkåpe, mobilen til øret og en ansiktsmaske på.
Liv, datteren din har omgjort gangen utenfor til røykerom. Røyken trekker inn, bråket varer til langt på natt. Jeg krever at du gjør noe med det.
Liv himlet med øynene og holdt mobilen på plass.
Åh kjære deg, Solveig, hvorfor overreagerer du? De er ungdommer. Hvor ellers skal de være? Det er jo kaldt ute. Det er ikke verstinger, de bare prater sammen. Du får tåle litt, du har jo ikke egne barn kanskje der skoen trykker? Og Paul, stakkar, han skjønner jo ingenting uansett.
Stikket traff en nerve. Solveig trakk pusten dypt.
Så det handler om at de er unge? Og det er mitt ansvar å tåle alt, mens min Paul er til bry? Greit, Liv. Jeg har forstått.
Tilbake på sitt eget kontor tok Solveig frem papirene. Følelser var for de svake lover og regler var for de handlekraftige.
Den neste uka holdt hun seg i bakgrunnen. Ingvild trodde “dama fra tredje” hadde gitt opp og gjorde nå rommet utenfor til sin egen stue med et utslitt lenestol dratt fra søppelskur og musikk til langt på natt.
Det løsnet på en fredag.
Paul kom hjem fra jobben med handleposer og en liten eske en bestilling for en kunde. Da han gikk gjennom gangen, strakte en av Ingvilds gutter ut foten.
Paul falt så det sang i betonggulvet, posen revnet, epler trillet utover skitten og sneiper. Klokken-mekanismen slo mot veggen.
Se, en struts som ikke kan gå! gapskrattet gutten.
Ingvild nøt røyken med dovent smil.
Se deg for, gubbe. Du ødelegger lufta vår. Kom igjen, plukk opp før vi mister tolmodigheten.
Paul, rød som et kokt reke, plukket fumlende epler. I øynene lyste hjelpeløsheten. Han var vant til å være ingen den alle kunne sparke.
Døra for til siden. Solveig sto der, ikke med kost eller kjevle, men med mobilkameraet i ansiktet på bøllene.
Hærverk, fornærmelser og skade, sa hun tydelig. Alt er filmet. Politiet kontaktes, og jeg går til styret med dette.
Slå av, kjærring! mumlet gutten, men turte ikke nærme seg Solveigs blikk.
Paul, inn! befalte hun bestemt.
M-men eplene? klynket han.
La det ligge. Alt der ute er bare søppel.
Da døren lukket seg, snudde Solveig seg mot Ingvild.
Hør godt etter nå, unge dame. Du tror jeg har tålt dette? Jeg har samlet bevis mot deg hele uka.
Hva for bevis? forsøkte Ingvild å virke tøff, men stemmen skar litt.
Jeg har kontaktet eieren av leiligheten. For det er ikke moren din som eier, ikke sant? Faren din, som bor i Oslo, tror dattera hans er en eksemplarisk student, ikke en som samler gutter og sigaretter i gangen.
Fargen forsvant fra Ingvilds ansikt. Faren var ikke bare streng han var en tyrann, og de levde på hans nåde.
Du våger ikke hvisket hun.
Jeg har allerede gjort det. Han har fått alle bilder, videoer og klager. Politiet og borettslaget får samme pakke. Nærpolitiet er her om en halvtime. Faren din er på vei i morgen tidlig.
Lørdag morgen runget stemmen fra en mann gjennom oppgangen.
Solveig Andersen satt med tekoppen da det ringte på. På trappa sto en høy, bredskuldret mann i dyre vinterklær Ingvilds far, Olav Hansen. Ved siden av ham sto Liv med bøyd hode og tårevått blikk, mens Ingvild ingen steder var å se.
Fru Andersen? sa han høflig, men myndig. Jeg vil be om unnskyldning for min datters og eks-kones oppførsel. Vaskefirmaet er allerede i gang. Jeg ordner for veggmaling. Ingvild flytter på hybel, og de får ingen penger fra meg lenger.
Solveig nikket kort, men la til:
Men det er mer. Paul ble ydmyket her. Og klokken han jobbet på ødelagt. Han er ikke bare en enkel urmaker, men er spesialist på restaurering.
Olav Hansen lot blikket falle på Paul, som hadde kommet inn i gangen med bøyd rygg.
Urmaker?
R-restauratør, svarte Paul lavt.
Javel. Jeg har en Breguet-lommeur, gammel som arvesølv. Den har stått ubrukt, ingen kan ordne den. Kan du prøve?
For første gang så Paul et blikk som ikke så rett gjennom ham, men møtte ham som fagmann.
Jeg jeg kan forsøke, om fjæra ikke er knekt.
Da er vi enige, sa Olav og trykket hånden hans hardt. Unnskyld for min datter. Jeg kom for sent inn, men du skal få betaling og nytt oppdrag.
Da døra lukket seg, ble Paul stående å se på hånda si. Skuldrene hans rettet seg for første gang på mange år.
Tante Solveig, sa han tydelig, nesten uten å stotre. Jeg tror jeg skal rydde opp eplene. Mat skal ikke gå til spille.
Solveig Andersen snudde seg mot vinduet, med et smil og blanke øyne.
Rydd i vei, Paul. Sett på tekanna. I dag feirer vi.
I gangen var det stille og rent. Det luktet klorin og nymalt. Fra leiligheten til fru Andersen kom duften av ferske boller og lyden av Pauls sikre stemme, som fortalte henne om virkemåten til et tourbillon-ur.
Røykerommet var stengt. For alltid.
