En skam er det jo, tenkte Anna, når hele nabolaget allerede har fått orden på åkeren, mens vår ligger der som et sårt punkt alle kan se. Vi skulle jo gjerne ordnet det selv, men gikt har tatt tak i leddene mine og moren min har vond rygg.
Jonas, jeg er kommet for å spørre faren sto med lua klemt mellom hendene kan dere hjelpe oss å få opp potetene fra åkeren? Det er så pinlig, alle andre er ferdig for lenge siden. Vi ville gjort det selv, men jeg får vondt av leddene og moren din er helt skeiv i ryggen.
Jonas, mens han tok på seg støvlene, mumlet lavt:
Hvorfor planter dere så mye, da? Det virker ikke som dere går sultne. Jeg kan dessverre ikke i dag, pappa, jeg skal inn til byen.
Faren tok sats for å si noe skarpt, men snudde bare og gikk ut. På tunet grep han høygaffelen og haltet utover jordet.
Åse, med et ullskjerf rundt den vonde ryggen, fulgte etter.
Tror du barna kommer, Olav?
Han svarte kort:
Nei, ikke vent på det. Ta ei bøtte og begynn å samle potetene. Fem barn, men ingen tid til å hjelpe foreldrene sine. Opp med deg, gamle. Vi må jo prøve å bli ferdig før kvelden.
I mellomtiden ga Kjersti, kona til Jonas, ham en liten skyllebøtte:
Hva slags folk er dere egentlig? Alt skal være for seg selv, aldri hjelpe foreldrene. Skam er det. Hadde mine foreldre levd, skulle jeg løpt hit på flekken, hulket hun.
Jonas la armen om henne:
Du har rett, det ble dårlig gjort dette. Vi bor ikke så langt unna, og allikevel samles vi sjelden. Vi gjør det sånn, jeg fikser fri fra jobben, og du ringer rundt til de andre.
Kjersti satte seg ved bordet og åpnet kontaktlisten.
Hva mener dere, kan ikke? Jobb har alle, men en fridag går vel. Ikke vær flau, foreldrene våre sliter og dere orker ikke å løfte en finger. Barna må passes? Ta dem med frisk luft er bedre enn skjerm på sofaen. Forventer dere alle!
Med litt overtalelse og truende tone fikk Kjersti samlet hele flokken.
Olav satte seg ned på en stubbe for å hvile.
Ja, Åse, vi blir neppe ferdige før snøen kommer. Hva skulle vi med så mye potet? Og du, bestandig, hva om barna ikke har nok? Men hvor er de nå? Ingen løfter en finger. Husker du før når hele familien hjalp til? Da var vi ferdig før middag. Tider det.
Åse spisset ørene:
Hør, Olav, er det ikke noen som kommer nå? Gå og se.
Olav halte seg mot porten. Snart lød latter og rop, og Åse ruslet bort, støttende seg på ryggen.
Kjære tid, så mange! Barna og barnebarna! For en glede.
Kom igjen, far, hvor er redskapene: spader, bøtter, river? ropte Jonas med et smil.
Faren ropte tilbake med gråten i halsen:
Alt står der det skal! Husker du ikke gamle dager?
Så var arbeidet i gang. Noen gravde, noen samlet, noen bar potetene under tak. Åse ble sendt inn i huset for å hvile.
Svigerdøtrene bretter opp ermene. Det skulle bli mat til alle etterpå. Men Åse, rastløs som hun er, kan ikke la være å titte ut, komme med tips og holde litt orden.
På jordet gikk praten og latteren:
Husker du, Jonas, da du kastet en potet i panna mi da vi var små? Nå får du igjen! lo Sindre.
Bestefar mumlet:
Nå skal det lekes igjen. Dere er voksne folk, men oppfører dere som unger.
Hurra! Hele åkeren ferdig, riset samlet, potetene under tak. Tid for pause og mat.
Langbordet ble dekket i hagen. Latter, minner, historier om barndommen.
Av og til tørker Åse en tåre. Gode barn, tenker hun. Naboene går forbi, hilser og skryter. Noen lurer på sine egne, som sjelden kommer hjem.
Kjersti spør Jonas lavt:
Hva sa du egentlig på jobben?
Han la armen rundt skuldrene hennes:
Jeg sa bare at foreldrene mine trenger hjelp. Sjefen slapp meg løs med en gang han sa, hjelpe foreldrene sine, det er hellig.
Midt oppi alt det daglige, må vi ikke glemme foreldrene. De ber sjelden om hjelp, men er uendelig takknemlige for litt selskap og en hjelpende hånd noen ganger er det å stå sammen det viktigste av alt.
