Det er litt flaut, altså. Alle naboene har allerede fått unna potetåkeren sin, men hos oss ser det fortsatt ut som et villnis. Vi ville nok ha klart det selv, men jeg har fått et tilbakefall med leddgikten, og mor mi sliter med ryggen.
Knut, jeg har en ting på hjertet sa faren min og vred skinnlua nervøst i hendene kanskje du og kona kan hjelpe meg og mor å ta opp potetene? Det er litt pinlig, alle har jo fått sin åker klar, bare vi henger etter. Vi skulle gjerne gjort det, men jeg klarer ikke og mor orker ikke med den ryggen.
Knut trakk på seg støvlene og mumlet:
Hvorfor i alle dager setter dere så mye potet, da? Dere lider jo ingen nød! I dag går det dessverre ikke, pappa, jeg skal til byen en tur.
Faren min hadde sikkert lyst til å svare litt irettesettende, men han bare sukket og gikk ut. Ute på tunet plukket han opp høygaffelen og haltet seg bortover mot åkeren.
Solveig, som hadde surret et varmt ullskjerf rundt den vonde ryggen, småjogget etter.
Hva tror du, Olav, kommer barna, tror du?
Han svarte litt brysk:
Ja-ha, vent du. Ta med deg bøtta og begynn å samle potet. Fem barn har vi fått, men ingen til å hjelpe oss. Kom igjen, gamle. Vi prøver å få bort litt før kvelden i det minste.
Samtidig hjemme hos Knut fikk han litt kjeft av Irene, kona:
Jeg forstår meg ikke på dere noen ganger. Alt skal dere gjøre selv, aldri spør foreldrene om de trenger hjelp. Det er flaut, Knut. Hadde mine foreldre levd, jeg skulle sprunget hit på flekken sa hun med en tåre i stemmen.
Knut la armen rundt henne:
Du har rett, det er ikke pent gjort, det her. Vi bor jo ikke så langt unna, men sjelden kommer vi oss sammen. Ok, vi gjør det sånn; jeg tar meg fri fra jobben. Du ringer rundt til de andre.
Irene satte seg straks ved telefonen og lette frem telefonlista.
Hva mener du, du kan ikke? Jobb? Alle har vel travelt, da! Ta deg en fri dag det handler om å hjelpe gamle foreldre. Synes dere ikke det er vondt å vite at gamle sliter, mens dere ligger på sofaen? Har du barn hjemme? Ta med! Det er bedre med frisk luft enn å stire på en skjerm. Vi sees på gården!
Med både mild overtalelse og enkelte trusler, fikk Irene samlet hele gjengen.
Imens satte Olav seg for å puste ut:
Jaja, Solveig, vi blir vel ikke ferdig før snøen kommer, så mye som du insisterte vi skulle sette. «Hva om unga mangler potet?» sa du. Men hvor er de nå? Ingen som vil slå et slag for oss. Husker du før? Da var alle ungene her, og innen lunsj var potetene oppe. Det var tider, det!
Solveig sperret ørene:
Hører du, Olav, jeg tror det kommer noen inn på tunet? Kan du ikke gå og se?
Olav stavret mot porten. Derfra hørtes straks latter og barneskrik. Solveig holdt ryggen og gikk etter.
Du store min, så mye folk! Barna våre, og barnebarna til og med. Dette er lykke, Olav.
Ok, pappa, hvor har du nå bøtter, spader og høygaffel? Knut dirigerte.
Faren min svarte, smilende og blank i øynene:
Der vet dere hvor er! Har dere glemt gamle kunster?
Så satte hele bølingen i gang. Noen gravde, noen samlet i sekker og bøtter, noen bar potetene i vedskjulet til tørk. Solveig ble sendt inn for å hvile.
Svigerdøtrene brettet opp ermene det skulle bakes og lages til hele flokken etterpå. Men Solveig kunne jo ikke sitte i ro med det travet på tunet. Litt råd her, litt hjelp der. Man kan jo ikke bare overlate arbeidet til ungdommen!
Ute i åkeren var det fullt av latter og liv.
Husker du, Knut, da du kasta potet på panna mi da vi var små? Her kommer gjengjeldelsen! lo Stian.
Olav ristet på hodet med et smil:
Hva er det dere holder på med, gutter? Godt voksne og oppfører dere som guttunger!
Hurra! Potetene i hus, toppene samlet i en pen haug, alt under tak. Klart for mat.
Det ble dekket langbord ute på tunet. Stemningen var på topp, med barndomsminner og gode historier.
En tåre trillet på Solveig innimellom, der hun så de barna sine og barnebarna. Gode barn. Naboene stakk forbi og hilste høflig. Mange roste. Noen sukket litt for seg selv det er lenge siden deres egne tok turen hjem.
Irene hvisket til Knut:
Hva sa du egentlig på jobben?
Han la armen rundt henne og svarte lavt:
Jeg sa rett ut at foreldrene trengte oss. De slapp meg med en gang å hjelpe sine er jo helligplikt her.
Ikke glem foreldrene i hverdagsmaset. De er ikke så flinke til å be eller mase, men de blir uendelig glade av tid med egne barn!
