Nå er Astrid borte Sønnene kom fra Oslo ut til bygda for begravelsen. Jaja, det var da flaks at de i det minste dukka opp nå, hvisket naboene til hverandre. Fikk i hvert fall fulgt mora si på siste reisa.
Etter minnestunden begynte sønnene og familiene allerede å samle sammen sakene sine og forberede seg på å dra hjemover. Plutselig kom tante Sigrid, søstra til Astrid, inn i stua.
Tante Sigrid, nå er det på tide for oss å komme oss av gårde, sa eldste sønn litt brydd. Vi må jo låse huset. Det er kanskje like greit om du også begynner å tenke på å reise?
Reise?! utbrøt moras søster forbløffet. Men jeg er jo hjemme! Jeg har slett ingen steder å skynde meg.
Alle glante på Sigrid som om hun hadde kommet ned fra månen.
Ragnhild og Einar hadde giftet seg og flyttet inn hos Einars mamma.
Bryllupet var enkelt. De bestemte seg for å heller bruke sparepengene på noe fornuftig, istedenfor på en diger bolig.
Før det hadde de bodd hver for seg Einar med moren, og Ragnhild på studenthjem. Hjem til sin egen mor dro Ragnhild aldri det var festing hele uka og kaos fra ende til annen …
Faren hadde hun aldri truffet.
Svigerinna, Birgit, bestemte seg for å la de unge prøve seg litt på egen hånd. Hun tok ferie og reiste til søstra si, Astrid, ute på landet.
Der pleide hun ofte å slappe av. Søstera bodde alene, mannen var død, og de to sønnene stakk sjelden innom moren. Ringe gadd de nesten aldri. Kunne de ikke bare ta seg tre sekunder og slå på tråden til gamle mor?
Astrid var litt såra, men ba aldri om noe. Hun fikk det til selv, eller spurte naboen, og iblant kom nevøen Einar innom sammen med Birgit.
Einar kunne fikse alt mulig. Før i tida var han ofte på besøk hos tanten med mora si, men nå var han gift. Han kom vel sikkert til å glemme tanten nå han òg. Akkurat som sønnene. De hadde engang med seg konene sine på bryllupsdagen. Barnebarn hadde hun heller aldri sett snurten av. «For tidlig,» hadde de sagt.
Sigrid, nå er du her! Søstra mi! utbrøt Astrid begeistret.
De hadde det koselig sammen. Fra barndommen av hadde de vært sammen, før Sigrid flytta til byen og gifta seg der. Astrid ble værende ute i bygda. Begge mista mannfolka sine samme året, og gifta seg aldri på ny.
Du får være sjef i huset imens. Jeg får ikke sommerferien før om en uke. Men si meg, hvorfor kom ikke Einar? Kunne jo tatt med seg den unge kona si til tanten på landet. Eller kanskje de dro på bryllupsreise til Syden?
Neida, de sparer penger. Hadde et helt enkelt bryllup, ikke noe fiksfakseri. Og familien til Ragnhild er liksom ikke-eksisterende, bare ei mor som raver rundt på fest. Ragnhild flytta hjemmefra for lenge siden. Stakkar jente, egentlig.
Hvorfor tok du dem ikke med hit da?
Jeg bare dro. De får bli kjent med hverandre i fred. Et lite pusterom uten meg rundt. Jeg trodde aldri han skulle gifte seg, nesten blitt førti og greier. Endelig ble det noe av, heldigvis. La dem få være lykkelige nå.
De har sikkert vært godt vant til hverandre lenge. Hva skal de sitte der i byen og glane, la dem få komme hit til oss i stedet. Ring dem! Huset er stort nok for alle. Og går det skeis, så er det jo ikke langt hjem.
Einar og Ragnhild kom to dager senere. Tante Astrid var i ekstase. Hennes egne sønner var det ikke mye vits i å vente på.
Så glad jeg er! Mine egne unger bare sier de har det så travelt, jeg får aldri se dem om jeg så inviterer dem til julaften og bursdag, sukket Astrid.
Ragnhild trivdes overraskende godt på landet. Hun mintes somrene hos mormor da hun var lita. Da mormor døde var Ragnhild bare femten, og måtte klare seg selv både på skole og jobb…
Astrid sto fortsatt i jobb, mens Sigrid gikk rundt og koste seg på ferie og lagde mat til alle sammen. Einar fikset gjerdet rundt badstua og byttet ut halve taket på låven. Ragnhild jobbet med grønnsakene fra morgen til kveld.
Du kan nå gi deg med den kjøkkenhagen, Ragnhild. Når jeg får ferie tar jeg meg av det der. Nå må dere unge slappe litt av.
Det går helt fint, jeg gjorde sånt hos mormor hele tiden. Koselig å jobbe med jorda. Nei, du må bruke ferien på å slappe av.
Tiden løp altfor fort. Etter noen uker dro gjestene hjem, og Astrid sto igjen alene. Alt var fiksa. Roen senket seg, men om kveldene kunne ensomheten komme krypende. Hun ringte eldste sønnen.
Hva er det, mamma? Noe galt?
Ingenting! Ville bare høre hvordan det går. Kanskje dere tar en tur hit i helga?
Tja, vi er litt opptatt, vet du. Prøv heller lillebror, kanskje han ikke reiser til Syden likevel.
Hun ringte minstemann, samme melding. Han skulle til Spania, ikke tid til å svinge innom. Jaja, Einar hadde i det minste lovet å komme…
…Årene gikk. Einar og Ragnhild kjøpte seg leilighet. De glemte aldri tanten; ofte var de innom på besøk. De fikk gjort alt det praktiske. Tok med barna sine, og noen ganger tilbrakte ungene hele sommeren hos bestemødrene, Astrid og Sigrid, som nå begge var pensjonister.
Av sine egne barnebarn fikk Astrid aldri se noen. Minstemann hadde fått seg en kjæreste med barn fra før, men ikke egne barnebarn. Eldstemann var alltid for opptatt, først karriere og så var det visst «for sent». Slike barn. Ikke tid til å besøke mamma, ei heller til å lage seg barn. Ramla innom én gang hvert tredje eller fjerde år og da skulle man være takknemlig for det også!
Godt at Einar og Ragnhild og søstera fantes.
Sånn gikk året til Astrid ble syk. Hun fikk behandling, men det kostet penger. Hun ringte til sønn nummer to og forklarte situasjonen.
Du mamma, du har da aldri vært på spa-hotell, trenger vel ikke begynne nå! Hjemme er best, det hjelper på det meste. God bedring.
Einar og Ragnhild betalte for sanatoriet.
De sendte de to søstrene sammen. De hadde både opphold og glede av hverandre…
Astrid gikk bort fire år senere. Sønnene kom til bygda for minnestunden.
Enda godt de dukka opp nå da, småpratet naboene. Fikk i det minste fulgt mora siste biten.
Etter kaffemiddagen begynte sønnene å gjøre seg klar til å dra mot byen, mens tante Sigrid satt ved kjøkkenbordet sammen med Einars familie.
Tante Sigrid, du skjønner vi må komme oss avgårde nå, sa eldste sønnen. Vi må låse huset. Kanskje det er på tide at alle drar hjem?
Hva sier du for noe?! undret Sigrid seg. Men dette er jo hjemmet mitt! Jeg har da ikke noe jeg skal rekke.
Alle glodde rart på henne.
Dette er mor sitt hus! sa yngstemann. Og nå er det vårt. Vi kommer til å selge det. Hvis dere vil ha noe som suvenir, så ta med en vase eller et kaffesett. Vi kvitter oss med alt uansett.
Det er dere som får ta med noe til minne om mora deres huset ga søstra mi til meg da hun ble syk. Rett etter hun kom hjem fra sanatoriet.
Sanatoriet? Ga hun det bort? Men vi er jo sønnene!
Akkurat, sønnene. Nå husker dere mora deres, ja. Hvor var dere alle de årene hun trengte dere, da? Sønnene!
…Sønnene dro. Orket ikke en gang å finne på unnskyldninger. Nå hadde de ingen steder å dra og ingen å ringe til …
Sigrid flyttet inn i søsterens hus. Hun leier ut leiligheten sin i byen og hjelper sønnen med familien. De kommer stadig og hjelper henne tilbake. En god, sammensveiset gjeng, bare Astrid mangler …
Men hun er alltid der, likevel, i minnet deres.
