Silje har alltid hatet dagene da potensielle adoptivforeldre kom til barnehjemmet! I de syv årene hun har bodd her, er det aldri noen som har valgt henne.
Da hun var liten, gledet hun seg til slike besøk. Hun kunne sitte i timevis og stirre på de flotte damene og herrene som kom inn. For Silje var de som eventyrlige tryllekunstnere, som kanskje skulle ta henne med til sitt hjem. Tenk, en ny mamma som gir god natt-klem, og en ny pappa som løfter henne opp på skuldrene. Hun drømte om eget rom, og å slippe å se den plagsomme Tormod hver dag. Han skulle alltid dra henne i fletten og ropte etter henne: Kjøttmeis! Kjøttmeis!
Silje visste ikke hva det betydde, men det føltes fryktelig. Men Tormod ga seg aldri:
Kjøttmeis! Kjøttmeis!
Da hun var fem, mistet hun foreldrene sine i en trafikkulykke. Silje klarte ikke å forstå hvorfor mamma og pappa ikke kom. Hvorfor hadde de forlatt henne?
Etter hvert gikk det opp for henne at de aldri ville komme tilbake. Litt etter litt forsvant minnene om ansiktene deres. Stemmer, lukter, huset de bodde i alt bleknet.
Likevel drømte Silje om at noen skulle ønske akkurat henne. Men årene gikk uten mirakler, og hun begynte å innse sannheten ingen kom til å velge henne. Hun var rett og slett ikke pen nok. De nydelige jentene med silkebånd i håret og strålende smil ble alltid valgt først.
Tormod ga seg ikke. Nå visste hun at kjøttmeis var en liten fugl, men det stakk fortsatt.
Denne dagen kom adoptivforeldrene igjen. Alle jentene fikk på seg fine kjoler, håret ble flettet og pyntet med bånd. Silje derimot, klippet håret sitt helt kort, nesten som en gutt. Hun ville ikke lenger bli valgt. Nå hadde hun bestemt seg for at det er hun som skulle ta alle sine valg fremover.
Oppdragerne gispet da de så henne, og som vanlig ropte Tormod etter henne:
Kjøttmeis!
Silje fylte tolv år. Tormod var tre år eldre enn henne.
Denne dagen ble heller ikke Silje valgt. Det korte håret og de lynende grønne øynene fikk mange til å slå blikket ned.
Tre år senere var Tormod ferdig på barnehjemmet. Han sa farvel til alle, men gikk bort til Silje til slutt.
Så da er det vel hade, Kjøttmeis?
Ja, hade, sa Silje likgyldig.
Hold ut! Det er bare tre år igjen. Da kommer jeg og henter deg! sa han bestemt.
Hvem sier at jeg vil bli hentet av deg? For et tullhode! beit Silje tilbake.
Tormod så langt på henne før han forlot bygget uten å snu seg.
Da Silje lukket døren til barnehjemmet bak seg og kom ut, trakk hun pusten dypt. Friheten og voksenlivet ventet. Årene hadde forvandlet henne fra en liten grå fugleunge til en vakker svane. Håret hadde vokst ned til livet, øynene skinte grønnere enn noen gang, og figuren hennes var slank og flott. Nå var tiden inne for å flytte inn i leiligheten foreldrene hennes hadde hatt.
Plutselig hørte hun stemmer bak seg.
Hei, Kjøttmeis!
Hun snudde seg og så Tormod.
Hva vil du?
Jeg sa jo at jeg skulle hente deg. Nå er jeg her, sa han bestemt, og tok et skritt nærmere.
Men jeg har bestemt at jeg skal velge selv! svarte Silje. Hun måtte se opp på ham nå; på de tre årene hadde han blitt høy og fått brede skuldre.
Da syntes jeg du skal velge meg! ba Tormod.
Det får jeg tenke på, svarte Silje og gikk mot sitt nye hjem.
Tormod fulgte henne helt til inngangen. Han ventet til hun gikk inn, og så forsvant han. Han begynte å komme forbi leiligheten hennes hver kveld. Han satte seg på benken utenfor, og satt der helt til Silje slukket lyset.
Sommeren gikk over i regntung høst, og vinteren nærmet seg. Men Tormod holdt ut. En kveld gikk Silje ut til ham, satte seg ved siden av og spurte:
Du har ikke fått nok ennå? Er du ikke kald?
Det går fint. Bare du velger meg en dag, Silje, sa han og så på henne med myk stemme.
Silje spratt opp fra benken og løp inn. Gjennom gardinen fulgte hun med på Tormod som stirret mot vinduet hennes.
31. desember rusler Silje raskt hjem fra jobb. Bordet skal dekkes, kjolen tas på snart er det nyttårsaften! Benken er tom. Hjertet hennes hopper over et slag kanskje noe har skjedd?
En time senere er alt klart. Silje heller opp litt musserende og går bort til vinduet. Ingen Tormod. En ukjent uro sniker seg inn i brystet. Frykten knyter seg til en trang spiral i magen.
Hva skal jeg gjøre? Skulle jeg ha lett etter ham? Jeg vet jo ikke engang hvor han bor, eller nummeret hans! Dumme meg! tenker Silje og banner inni seg.
Akkurat da blusser det opp et lys utenfor vinduet.
Nå skyter de allerede opp raketter, tenker Silje og ser ut gjennom ruten.
Ute i snøen lyser store, gnistende bokstaver:
VELG MEG, SILJE!!!
Tormod sitter på benken, vinker og smiler til henne.
