Eirik kjørte forsiktig lastebilen sin langs landeveien, gjennom et ensomt bygdelandskap badet i mørket. Plutselig, i lyset fra frontlyktene, så han en ung kvinne stående ved veikanten. Det var sent, og ikke en sjel var å se i nærheten. Han stoppet.
Kan jeg få sitte på? spurte hun, stemmen dirrende av kulde.
Ja, selvfølgelig. Det er nesten ikke biler ute nå. Har du ventet lenge? spurte han vennlig idet hun satte seg inn.
Ja, sa hun tynt, før hun plutselig brast i gråt. Eirik så forskrekket på henne.
Tidligere på dagen hadde Eirik trillet ut på veien hjemmefra i Sandefjord med lastebilen full av varer han skulle levere selv om det var helligdag. Moren hans hadde sendt med ham rykende ferske potetlefser, favoritten hans fra barndommen. Lukten fylte førerhuset og fikk ham til å smile bredt. I radioen spilte de livlig norsk folkemusikk, og humøret var på topp.
Da han nærmet seg et lite tettsted utenfor Drammen, kjørte han forbi en tilsynelatende forlatt busslomme. I det han sneiet forbi, fanget han blikket til ei jente som ivrig forsøkte å få stopp på en bil. Han tråkket på bremsen.
Hun kom løpende mot lastebilen, ansiktet både takknemlig og slitent.
Får jeg sitte på? gjentok hun.
Eirik nikket og sendte henne et varmt blikk.
Det er ikke lenge siden siste bussen gikk, så det blir fort ensomt her. Du må ha ventet lenge?
Ja, lenge, svarte hun og tårene presset seg frem igjen.
Skjedde det noe? spurte han forsiktig.
Snufsende begynte hun å fortelle:
Jeg heter Maren. I dag feirer vi jul nummer to lille nyttår, og en kollega inviterte meg på hytta i bygda. De skulle grille, dekke bordet fint hele pakka. Hun ba meg ringe når jeg var på busstoppet ved butikken, så skulle hun møte meg.
Jeg er nettopp blitt singel, så hun syntes jeg fortjente å komme litt ut.
Hun slo ut med hendene, frustrert.
Jeg hoppet på bussen til Arendal, men så da jeg gikk av og ringte, skjønte jeg alt var feil. Det var ingen butikker, bare mørke jorder, og jeg så først da bussen forsvant at det stod “Evje” på skiltet feil sted, feil vei.
Jeg prøvde å rope etter bussen, men den var borte. To timer seinere forstod jeg at det var siste rute for kvelden. Ingen biler forbi på flere timer. Jeg våget ikke å gå til fots inn i det ukjente, så jeg sto og frøs her, håpet på at noen stoppet
Hun ristet svakt på hodet, stemmen brast.
Hadde det ikke vært for deg, vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Takk, virkelig
Vi kan si “du” til hverandre, smilte Eirik forsiktig.
Hun nikket og smilte for første gang den kvelden. Det myknet noe i Eirik han la merke til hvor naturlig og jordnær hun var, ingen overfladisk mas eller fakter. En ekte, selvstendig kvinne.
Han rullet rolig bort fra veiskulderen og sa:
Nå som du har fått varmen, tenkte jeg vi kunne spise litt. Mamma lager helt magiske lefser.
Maren smilte og fant fram spekeskinke, ost og mørk sjokolade fra vesken sin. De spiste sammen, lo litt av hvor skakk dagen hadde blitt.
Etterpå gjorde de klar for å sove. Maren fant seg til rette på sengen oppe i førerhuset, mens Eirik lå bak rattet. Idet de hadde klemt seg til ro, spurte hun plutselig:
Eirik, har du kjæreste?
Nei, svarte han rolig.
Hvorfor ikke?
Vel, jeg har nettopp møtt ei jente som jeg kanskje liker, men jeg har ikke rukket å si noe ennå, svarte han og blunket.
Jeg skjønner, svarte hun stille.
La oss sove. Jeg må rekke å levere lasten i tide, sa han og humret.
Turen videre gikk problemfritt. Maren lo og sa at dette var hennes livs største eventyr og nå var hun faktisk glad for at alt hadde skjedd slik.
Underveis kjente Eirik bare sterkere at dette møtet måtte være skjebnen. Da de nærmet seg Oslo, før byen viste sine lys i horisonten, ba han om telefonnummeret hennes.
Men hva med jenta du likte?
Det var deg jeg snakket om, lo han, hjertet lett. Jeg vil gjerne bli bedre kjent, hvis du vil.
Klart jeg vil. Du har vært ordentlig en sånn mann vokser ikke på trær, sa hun varmt.
I april giftet Eirik og Maren seg i kapellet på Hadeland. Slik kan livet plutselig snu og man kaller det for skjebnen her i Norge.
