Jeg giftet meg med en skilt kvinne på 41 med datter. Pappa sa: «Ta deg sammen, Eirik». Etter to år innså jeg han hadde rett. Her er hva som skjedde med meg…
Jeg er trettifire år. For to år siden giftet jeg meg med Kristin hun var førtién, hadde bak seg en skilsmisse og en åtte år gammel datter, Selma. Da tok pappa meg ut på kjøkkenet og sa uten omsvøp:
Eirik, du må tenke deg om en gang til. En kvinne med barn fra før det er ikke bare en ny familie. Det er noen andres historie, og du hopper inn midt i alt sammen. Og det er ikke sikkert de ønsker deg der.
Jeg bare viftet det bort:
Pappa, kan du slutte. Vi elsker jo hverandre. Selma er ei ordentlig jente, jeg finner nok tonen med henne. Alt ordner seg!
Pappa bare ristet oppgitt på hodet:
Javel da. Bare ikke kom og si at jeg ikke advarte deg.
Jeg hørte ikke på ham. Jeg trodde virkelig at Kristin og jeg ville få det til. At vi skulle bygge en ordentlig familie, at datteren hennes skulle akseptere meg, at alt ville ordne seg, ikke nødvendigvis perfekt, men ærlig og varmt.
Det var feil av meg.
Den første måneden illusjonene holdt fortsatt stand
Vi giftet oss i juni. Jeg flyttet inn hos Kristin en standard toroms leilighet i utkanten av Tromsø, ikke noe særlig luksus, men koselig. Selma bodde med oss. Hennes far betalte barnebidrag, og hentet henne en helg i måneden.
Fra start prøvde jeg virkelig å få kontakt med Selma. Foreslo brettspill, tilbød meg å hjelpe med leksene, spurte om hun ville bli med på kino. Selma sa ja annenhver gang, svarte kort, så på meg skeptisk som om hun alltid holdt litt avstand.
Kristin prøvde å berolige meg:
Eirik, gi henne litt tid. Hun må bare venne seg til deg.
Jeg ventet. Men ukene gikk og hun «vante seg» aldri til meg. Tvert imot det ble mer og mer anspent.
Hvis jeg laget middag, rynket Selma på nesa: «Det liker jeg ikke». Hvis jeg skrudde på TV: «Kan du slå den av, jeg prøver å gjøre lekser». Så snart jeg omfavnet Kristin på kjøkkenet, lød det straks: «Mamma, kan vi gå herfra?»
Og hver gang stilte Kristin seg på datterens side:
Eirik, ikke ta det så nær. Hun er jo bare et barn.
Jeg ble ikke direkte såret. Men jeg skjønte gradvis: I dette huset var jeg en outsider. Ikke husets overhode, ikke engang likestilt bare en i kulissene.
Øyeblikket jeg forsto at jeg betalte for et fremmed barn men likevel var syndebukken
Etter tre måneder kom økonomi på dagsorden. Kristin jobbet som administrasjonssekretær på en klinikk, fikk rundt femten tusen kroner. Jeg jobbet som ingeniør på verksted, hadde femti tusen i lønn. I tillegg kom barnebidraget fra eksmannen.
Men utgiftene steg. Selma trengte ny skoleuniform. Så begynte hun på dans. Så engelsklærer. Så ny mobil.
Kristin tok det opp forsiktig, nesten i forbifarten:
Eirik, du skjønner at alt dette er viktig for Selma. Det er vel greit at du hjelper litt til?
Jeg hjalp til. Måned etter måned. Halve lønnen min gikk fort til Selma sine behov. Resten til mat, strøm, småreparasjoner. Til slutt var det lite igjen av lønna.
En dag forsøkte jeg forsiktig:
Kristin, kan vi prøve å fordele utgiftene litt mer? Du kunne kanskje bidra litt mer du også.
Hun ble sur og misfornøyd:
Eirik, jeg har lav lønn. Og jeg har oppdratt Selma alene i åtte år. Du visste jo hva du gikk til da du giftet deg med meg.
Jeg visste det, men ikke at jeg skulle bli den eneste som drar lasset.
Hvem skulle ellers? Faren hennes? Han betaler bidrag, men det er det. Nå er du stefar du har et ansvar.
Ordet «ansvar» traff meg hardt, som et slag. Da forsto jeg: jeg var ikke der for følelsene. Ikke fordi jeg trengtes. Jeg var bare en funksjon. En økonomisk trygghet.
Da eksmannen dukket opp og det tydelig ble vist hvem som bestemte
Et halvt år etter bryllupet dukkete eksmannen til Kristin opp. Mats firførr, egen bedrift, dyr bil, selvsikker holdning. Han kom med ny sykkel til Selma og flere esker dukker.
Selma hylte av glede, hang rundt halsen på ham, kysset ham. Kristin så på ham med et varmt, nesten ømt blikk. Jeg sto i hjørnet og følte meg ikke som en del av familien, men som en slags nattevakt.
Mats kom bort, ga meg et klapp på skulderen:
Nå Eirik, klarer du brasene? Bra du tok på deg ansvaret.
Jeg nikket, visste ikke hva jeg skulle svare.
Ta godt vare på dem, sa han. Jeg har det travelt, du skjønner sikkert. Men du klarer deg, det ser jeg.
Han dro. Kristin var i strålende humør hele kvelden. Jeg satt igjen på kjøkkenet og spurte meg for første gang: Hva gjør jeg her egentlig?
Senere tok jeg det opp:
Kristin, hvorfor betaler ikke Mats barnebidrag lenger? Det har gått to måneder.
Hun avfeide det lett:
Han har litt businessproblemer nå. Det ordner seg.
Men han hadde jo råd til sykkel og dukker?
Hun så kaldt på meg, uten å nøle:
Ikke mas, Eirik. Det er hans datter. Han får kjøpe det han vil.
Men barnebidraget da?
Vi kranglet. Selma hørte oss rope og begynte å gråte. Til slutt ble det min feil visstnok var det jeg som traumatiserte barnet.
Point of no return hvor jeg ble til «den som må»
Våren etter skulle vi feire bursdagen til Kristins mor. Svigermor, godt brisen, satte seg ned ved siden av meg og begynte å moralisere:
Eirik, du er jo mann. Du må forstå: Kristin trenger støtte, og Selma trenger en far. Du tok ansvaret, nå må du stå i det.
Da rant det over for meg. Rett ved bordet, foran alle:
Jeg skylder ingen noe! Selma har jo en far Mats! Det er han som må ta ansvaret, ikke jeg!
Det ble helt stille. Kristin ble likblek. Selma begynte å gråte. Svigermor knep igjen munnen:
Vi gjorde vel feil med å slippe deg til i familien, unge mann.
Kristin reiste seg, tok Selma i hånden:
Vi drar nå. Hjem til mamma. Vi må tenke.
En uke senere kom det papirer. Kristin søkte skilsmisse. Hun krevde utbetaling for bilen vi hadde fått i fellesskapet og barnebidrag til Selma til hun ble atten som «faktisk stefar».
Advokaten sa det rett ut:
Eirik, hvis det viser seg at du har forsørget barnet, kan du bli dømt til å betale bidrag.
Jeg satt i bilen og ringte pappa:
Unnskyld, pappa. Du hadde rett.
Gutt min, jeg gidder ikke si «hva var det jeg sa». Bare lær noe av dette. Og reis deg igjen. Du klarer deg.
Hva jeg har forstått og det jeg angrer på
Saken går fortsatt i retten. Jeg selger bilen for å ordne opp. Kristin får sin andel. Kanskje må jeg også betale barnebidrag.
Angrer jeg? Ja. Men ikke på ekteskapet i seg selv. Jeg angrer på at jeg ikke lyttet til pappa. At jeg kastet meg inn i et annet livs drama og glemte mitt eget.
Ikke alle skilte kvinner er problemer. Men hvis hun først og fremst trenger en bankkonto, og barnet hennes ser på deg som fiende fra dag én løp. Ikke tro det ordner seg med tiden.
Det trodde jeg og det kostet meg to år og halve formuen.
Var jeg gal som dro da jeg bare ble sett på som «den som skulle betale», eller burde jeg innsett det tidligere?
Har en kvinne rett til å forvente økonomisk støtte fra en ny mann? Og bør en stefar være økonomisk ansvarlig på samme måte som en biologisk far, eller bør det være frivillig?
Mitt svar i dag? Kjenn etter før du tar på deg andres bagasje. Betal kun for det du vil, ikke for hva andre mener du må.
