Erik, disse kattene har bodd her siden lenge før jeg visste om deg. Hvorfor skulle jeg plutselig kvitte meg med dem nå? spurte Ingrid med en iskald stemme. Det du foreslår, kalles svik
Ingrid bodde i en liten norsk by, skjult i grønn vegetasjon året rundt. Om sommeren var gatene dekket av trekroner og blomsterbed blomstret fra tidlig vår til sen høst, og fylte luften med søte dufter. I et slikt sted var det naturlig å tenke over livet, lykken, og hva som virkelig betyr noe
Ingrids mor gikk bort for mange år siden, og lille Ingrid ble oppdratt av sin kusine tante Vigdis. Vigdis hadde aldri fått seg en egen familie: den beskjedne, haltende jenta fant aldri noen som elsket henne slik hun hadde håpet på. All overskuddskjærligheten ga hun til niesen. Ingrid elsker tanten sin høyt og var evig takknemlig. Hun kalte henne bare «mamma Vigdis».
Mamma Vigdis, hei! Jeg er hjemme, ropte Ingrids klare stemme i gangen etter skolen, etter turer, og senere: etter universitetet.
Kjære jenta mi! Hvordan har du det i dag?
Ingrid lærte å lese tidlig mamma Vigdis leste ofte for henne, særlig bøker om dyr og fugler og småkryp. Disse bokkveldene ble deres lille tradisjon.
Da Ingrid var rundt tolv, kom hun en dag hjem med en gråtende kattunge i armene.
Mamma Vigdis, hun er så fortapt. Så liten, forlatt og ingen vil ha henne, stemmen skalv av sorg.
Ingrid, la oss ta vare på henne, svarte Vigdis og tok henne i armene.
Slik fikk de Milla i huset. Etter noen år kom Vigdis selv hjem med enda en kattunge.
Tenk deg, Ingrid, noen hadde lagt en kasse med kattunger utenfor jobben. Hva skal man gjøre? Vi på kontoret fordelte dem mellom oss, fortalte hun trøtt i gangen.
Nå har vi to kattejenter! Så koselig!
Ingrid ble glad for den nye i familien. Milla så først skeptisk på nykomlingen, så listet hun seg bort, luktet på henne, og løftet henne varsomt opp i halsen før hun hoppet opp i sofaen. Der begynte hun å vaske den lille, som om det var hennes egen unge.
Årene gikk. Ingrid tok stadig mer ansvar hjemme: rydding, matlaging, handling. Hun visste hvilke medisiner mamma Vigdis trengte, husket navnene på alle legene, og fulgte alltid med til legekontoret. De hadde det fint sammen de leste, diskuterte filmer og teater, kunne snakke om alt mulig.
Da Erik dukket opp i Ingrids liv, møttes de på en kunstutstilling. Ingrid skjulte ingenting. Mamma Vigdis kjente en uro i magen etter første møte: hun syntes gutten virket litt reservert. Men til slutt beroliget hun seg med at hun kanskje bare var urolig for sin egen del og litt sjalu på jenta si.
Det viktigste var at Ingrid var lykkelig, så hun lot henne gå videre ut i voksenlivet. Ingrid og Erik leide seg en liten leilighet og startet et liv sammen.
Nå besøkte Ingrid mamma Vigdis to ganger i uka tirsdager og lørdager. På lørdagene ba hun med seg Erik, men han fant alltid en unnskyldning for å slippe.
Ingrid, de kattene Det er lukt, pels, matskåler. Hvordan orket du egentlig å bo der?
Erik rynket på nesa, trakk leppene sammen, men Ingrid bare lo.
Du aner ikke hvor mye glede de gir oss!
Glede? På hvilken måte da?
Erik, de er så morsomme! De blir oppblåste når de leker, maler høylytt, jager tøfler rundt og leker med små mus og silkebånd. Og når de legger seg på brystet, vet du hvor mye de maler da?
Nei, Ingrid, jeg liker dem ikke. Ikke bli sur, svarte han kort. Det er ditt og tantes opplegg rydding, skravling Jeg blir hjemme. Bare lag noe godt til middag, så savner jeg deg imens.
Etter hvert begynte mamma Vigdis å bli verre. Ingrid var innom nesten hver dag etter jobb. Hun foreslo å flytte inn i leiligheten til tante, men Erik nektet blankt og Ingrid måtte dele seg mellom de to viktigste i livet sitt.
Det ble mer å gjøre hjemme: klesvask daglig, gulvvask med grønnsåpe, lukten av sykdom og alderdom ble mer og mer påtrengende. Ingrid skjønte hvor det bar
Det ble en stille slutt for mamma Vigdis, ved daggry. Den natten ble Ingrid igjen. De hvisket lenge sammen, så leste Ingrid høyt fra en bok. Hun lot nattbordslampen lyse og la seg.
Hun våknet av fuglesang utenfor vinduet. Etter å ha vasket seg, gikk hun ut i stua:
Mamma Vigdis å mamma
Hun grep telefonen.
Erik, mamma er død, stemmen gjennom tårene vekket ham momentant.
Etter begravelsen ble det et stort tomrom inni Ingrid. Den eneste hun hadde, var borte. Den morgenen hun fant tante livløs, lå det en konvolutt på gulvet ved sengen. Oppi lå det testamentet på leiligheten og et brev.
«Min kjæreste Ingrid!
Jeg vet hvor vondt du har det nå. Ingen å holde rundt deg eller kysse deg godnatt lenger. Moren din forsvant da du var liten. Far hadde du aldri. Bare meg.
Jenta mi, jeg elsker deg så høyt! Husk på det. Hver gang du savner meg eller smiler, så er jeg nær.
Leiligheten er din. Den har vært din lenge, men nå er den virkelig det. Det er godt å ha sitt eget hjørne, selv om det er gammelt og slitt.
Ingrid, jeg har bare én bønn til deg ta deg av mine gamle puser. Milla og Kaisa; nå er det bare deg de har igjen.
Og, vær lykkelig! Jeg elsker deg.
Din mamma Vigdis»
Ingrid gråt i timesvis, mens hun leste brevet gang på gang. Hun strøk kattene, holdt dem inntil seg og hvisket varme ord. De var like mye familie som mamma Vigdis.
Hun bestemte seg for å flytte inn i tantes leilighet. Det var mye å ordne, alt måtte få sin plass, ta vare på kattene og bygge et nytt liv.
Erik ville ikke bli med.
Ingrid, vi bor hver for oss enn så lenge. Jeg klarer ikke kattene dine. Og den gamle lukten de blå øynene hans ble mørke.
Det gjorde vondt, men sorgen overskygget alt.
Etter en stund begynte Ingrid å komme til seg selv. Hun lekte med kattene, leste yndlingsbøkene sine, skiftet gardiner og vasket matter. Hun og Erik så hverandre sjeldnere. Litt etter litt ble det lettere.
En dag ringte det på.
Erik? Hei, kom inn, sa hun med et smil.
Ingrid! Jeg har savnet deg! Han ga henne en klem. Så koselig det er her! Og det lukter ikke gammelt! Har du endelig kvittet deg med dem?
Ingrid trakk seg brått unna.
Katt
katt
Katter
Hva mener du kvittet deg med dem?
Altså, de kattene til tanta di. Jeg husker hvordan det luktet her før pels, matskåler, alt
Erik gikk inn i stua.
Hva!? De er fortsatt her?
Milla lekte med halen, mens Kaisa vasket poten sin uvørent.
Erik, de kattene har bodd her lenge før jeg møtte deg. Hvorfor i all verden skulle jeg sende dem bort? sa Ingrid kaldt.
Ingrid, vær nå fornuftig. Det er en flott leilighet! Her må vi pusse opp, kjøpe nye møbler, ordne badet. Og kattene må ut!
Han kom helt innpå henne og så henne rett i øynene. Ingrid møtte blikket hans.
Erik, det du ber om, kalles svik.
Det er da ikke svik, bare sunn fornuft. Jeg ber ikke om at de skal settes på gaten. Vi kan sende dem på dyrepensjonat. Jeg kan til og med betale for det. Bare få dem ut!
Skal du betale for dem?! Du skjønner ikke. Jeg kan ikke gi dem bort. De er like viktige for meg som jeg er for dem. De er min familie!
Ingrid, du må tenke på fremtiden. Karriere, giftermål, barn, klokka går
Tenk godt over det. Jeg bor ikke med katter. Så nå må du velge, kjære. Familie med meg, eller jeg går.
Erik sa det selvsikkert, nesten overbærende, overbevist om at resultatet var opplagt. Alt virket så enkelt for ham. Men Ingrid tidde, og tausheten uroet ham. I øynene hennes var det hverken glede eller tvil bare trøtthet og avstand.
Han så usikkert på henne. For ham var det bare noen gamle katter ubrukelige, til bry. Han skjønte ikke at for Ingrid var de levende minner om mamma Vigdis, en del av barndommen, hjemmet og hjertet hennes.
Plutselig forsto Ingrid: Hun kunne ikke leve under krav, i et forhold som kun handlet om betingelser og avstand. Spenningen mellom dem var blitt sterkere enn det hun følte for ham. Kjærligheten tålte ingen ultimatum.
Hvordan kunne hun ha barn med en som krevde at hun skulle kvitte seg med dem hun og mamma hadde reddet sammen?
Erik, gå nå. Jeg trenger tid for meg selv. Jeg har ikke kommet meg etter mamma Vigdis død og nå stiller du slike krav. Gå.
Jeg går! Jeg løper ikke etter deg. Du er ikke mye å samle på uansett!
Han snudde brått og smalt døren så mye at krystallglassene klirret i skapet. Kattene skvatt til på sofaen, og Ingrid kjente hjertet stramme seg.
Det var både utrolig tungt og merkelig lett. Hun satte seg i sofaen, tok de lodne kattepusene inntil seg og gravde ansiktet ned i myk pels:
Små venner, mine kjære, jeg slipper dere aldri! Dere er mine jenter. Hører du meg, mamma Vigdis? Jeg! Gir! Dem! Aldri! Bort!
Flere dager etter, på vei hjem fra jobb, så Ingrid Erik ute på plassen. Han sto og stirret opp på vinduene i «katteleiligheten», som om han håpet å se noe annet der oppe.
Da han fikk øye på henne, rakk han ut hånden som om han ville si noe. Men Ingrid la rolig hånden avvisende mot ham og gikk rett forbi:
Nei, Erik. Jeg blir hos kattene! sa hun og forsvant opp trappen.
Døren slo igjen og satte punktum for forholdet mellom en god jente og en følelseskald gutt.
Kattene levde så lenge de skulle. Hver lille lyd, hver myk pote, hvert svakt malende minte Ingrid om mamma Vigdis, om barndomslykken og ungdomsvarmen.
For familie er ikke alltid de som har samme blod. Familie er de som er nærmest hjertet. Det handler om omsorg, tålmodighet, vilje til å være der for hverandre. Om kjærlighet uten betingelser.
Og det handler om aldri å godta forræderi. Der ekte kjærlighet bor, finnes bare troskap og forståelse.
Rent blir det der man ikke roter. Varmt er det der man varmer med sjelen og hjertet.
Og når to pelskledde kjærlighetsreaktorer maler stille ved siden av deg, blir det ekte, norsk varme i hjemmet.
Denne historien lærte meg at kjærlighet må være betingelsesløs. Familie, enten de går på to eller fire bein, er noe man aldri skjærer gjennom for egen vinning.
