I går sier kjæresten min til meg:
På lørdag samles gutta. Kan du dra hjem til foreldrene dine den kvelden?
Jeg står med kaffekoppen i hånda og bare stirrer:
Erik, igjen?
Ja, du vet det. Vi møtes en gang i måneden, svarer han uanfektet.
Joda, det vet jeg. En gang i måneden invaderer vennene hans leiligheten for å spille brettspill, og hver gang vil han at jeg skal dra ut av vår felles bolig for natta. Vi har bodd sammen i to år. Jeg er trettien, han er trettifire. Alle de andre gutta er rundt trettitrettifem; de har damer og koner. Men merkelig nok er det bare jeg som må rydde ut når gutteklubben samles.
Jeg ender alltid opp hos mormor, foreldrene mine eller ei venninne som en unge som blir sendt i overnatting for at de voksne skal få leke. Det er ganske ydmykende.
Den første «guttekvelden uten damer»
Det startet for halvannet år siden. Vi hadde akkurat flyttet sammen.
Erik sier:
På lørdag kommer gutta, skal vi spille brettspill. Kan du finne på noe annet?
Jeg skjønner ingenting:
Hvorfor det? Dette er vel min leilighet også?
Vi vil ha en guttekveld uten damer. Litt sånn guttestemning, så ingen føler seg i veien.
Og alle damene drar?
Nei, de bor jo ikke sammen med oss. Men for deg blir det vel rart å bare sitte her.
Jeg tenker: «OK, la dem kose seg den ene gangen, ikke stress.» Så jeg drar til ei venninne.
Erik kommer hjem og stråler dagen etter:
Takk for at du dro, vi hadde det kjempegøy.
En måned senere:
Gutta kommer lørdag igjen. Kan du dra hjem til foreldrene dine da?
Så dro jeg til foreldrene mine da.
Neste måned: til mormor.
Måneden etter: venninne.
Slik har det gått i halvannet år: en gang i måneden er det ut med meg til fordel for den hellige «Guttekvelden».
Hva som trigger meg
Nylig fikk jeg vite at de andre jentene ikke blir jaget ut av hjemme hver gang gutta har playstation eller brettspillkveld.
Jeg spurte én av dem, Ingrid, dama til Thomas:
Ingrid, hvor drar du når de har spillekveld?
Hun ser overrasket på meg:
Jeg drar ingen steder. Jeg er hjemme, bare gjør mitt. De sitter jo bare på stua og lar meg være i fred.
Blir du ikke bedt om å dra?
Hvorfor det? Det er jo min leilighet også.
Jeg snakker med to andre jenter, og ingen av dem tar hatten og går når det er guttekveld. Bare jeg.
Jeg spør Erik:
Hvorfor flytter ikke de ut? Hvorfor må jeg ut hver gang?
Han svarer etter litt tenking:
Tja, de har jo svære leiligheter med flere rom. Jentene kan trekke seg et annet sted. Vi har én stue og soverom i ett blir ikke komfortabelt for deg.
Jeg har det helt fint. Jeg kan lese i sofakroken med headset.
Nei, bedre at du drar. Da slipper alle å trå varsomt.
Alle, bortsett fra meg. De har det visst best når jeg ikke er der.
Hva som virkelig svir: Å forlate mitt eget hjem
Hver gang jeg pakker sammen en sekk for én natt, føler jeg meg som et femte hjul i egen stue. Jeg betaler halvparten av husleia det er like mye mitt hjem. Men en gang i måneden må jeg vike plass til Eriks mannebataljon.
Jeg går til mormor igjen, hun møter meg med veska i døra:
Er dere krangla igjen?
Nei, mormor. Erik har vennene sine på besøk.
Og derfor kan ikke du være hjemme?
Det er pinlig å forklare at kjæresten min syns jeg er i veien når han vil spille Monopol.
Så tar jeg runden hjem til foreldrene mine. Mamma er forundret:
Du var jo her i går. Kommer du igjen?
Det er visst «guttekveld» hos Erik, svarer jeg.
Hun sier ingenting, men øynene hennes gjør.
Hva jeg sliter med: doble standarder
Erik sier jeg er «lite kravstor». At jeg er den ideelle dama fordi jeg ikke maser om restauranter, gaver eller sydenturer.
Alle andre par går ut og spiser to ganger i uka, sier han. Men du maser aldri, du er så forståelsesfull.
Jada, jeg maser ikke. Vi går kanskje ut én gang i måneden. Vi har ikke vært på ferie sammen en eneste gang på to år.
Andre par reiser bort hver sjette måned, fortsetter han. Men du klager aldri. Fantastisk!
Jada, jeg klager ikke for jeg vet det uansett ikke blir noen tur, selv om han tjener rimelig bra.
Men når jeg én gang ber om å få bli hjemme på bursdagen min da er jeg plutselig «bortskjemt og kravstor».
Du klarer vel å dra én gang i måneden? sier han. Det er da ikke vanskelig.
Neida, ikke vanskelig. Bare pakk snippesken, forlat hjemmet ditt, sov på en slitt sovesofa hos slekta, fordi kjæresten din bare MÅ se Ragnar kaste terninger under mannens fravær av kvinner.
Jeg spør jo ikke om Michelin-restaurant. Ikke krever jeg Kanariøyene heller. Men retten til å være i egen leilighet det er liksom for mye.
Hva moren hans sier: en stemme av fornuft
Nylig fikk moren hans høre om situasjonen og satte fingeren rett i såret:
Hvorfor drar du? Det er jo også ditt hjem. Bli nå igjen, bli kjent med Eriks venner.
Jeg prøver meg med:
De skal ha «mannfolk kveld», jeg føler meg jo teit.
Hun rister på hodet:
Du er kjæresten hans, du skal jo være en del av livet hans og vennene hans. Hvis han skjuler deg for kompisene sine så ja, det er rart.
Hun har jo rett. To år sammen og jeg kjenner knapt ansiktene til de han kaller sine beste venner. Så vidt jeg ser dem idet jeg rømmer fra leiligheten.
Men sannheten er at jeg er for sjenert for hele denne manneklubben. Det er lettere å stikke enn å sitte i hjørnet. Kanskje jeg også er redd for at de skal tenke “Stakkars jente, blir hun jaget ut herfra hver gang?”
Hva jeg nylig fant ut: Han blir heller ikke invitert
Her om dagen kom det et nytt sjokk. Hvis Erik ikke kan en kveld, for eksempel på grunn av jobb eller slapp mage, samles gutta uten ham og gidder ikke engang spørre om han vil være med.
Hvorfor spurte de ikke deg denne gangen, da? spør jeg.
Jeg måtte melde avbud, så de møttes bare uten meg.
Ingen invitasjon, liksom?
Niks. De glemte meg sikkert.
Glemte. Eller kanskje de bare ikke vil ha ham med.
Forresten, av fem kamerater har tre hatt bryllup det siste året. Erik har ikke fått invitasjon til ett eneste.
Hvorfor ble du ikke invitert til bryllupet til Thomas, da? spør jeg.
Aner ikke. De hadde vel ikke råd til flere gjester.
Sikkert. Eller så er han ikke så nær dem som han tror.
Han trommer sammen til guttekveld, kaster ut meg fra leiligheten, og de tenker altså ikke en gang på å ha ham i de største anledningene i livet sitt.
Hva jeg har skjønt: Jeg tør ikke kreve
Hele denne uka har jeg tenkt: Hvorfor har jeg aldri bedt om restaurant eller ferie? Hvorfor godtar jeg å stikke av hjemme én gang i måneden?
Fordi jeg er redd. Redd for at hvis jeg begynner å kreve noe, så forsvinner han.
Erik forteller stadig hvor heldig han er som har en «chill dame som ikke krever noe», og jeg er livredd for å ødelegge det bildet. Redd for å bli hun som er «krevende og vanskelig».
Så jeg drar. For å gjøre livet hans enkelt. For ikke å miste ham.
Men jo mer jeg tenker, jo klarere ser jeg at jeg mister meg selv.
Nå: Hva gjør jeg?
På lørdag er det selvsagt tid for nok et kvarter med testosteron. Erik lurer på, med sitt milde ansikt:
Du drar til foreldrene dine, ikke sant?
Jeg tier. Tenker: Skal jeg dra, eller bli?
Dra og alt fortsetter som alltid. Viser igjen at det er helt greit at mine grenser «bare er til pynt».
Bli og jeg får sikkert høre at jeg ødelegger kvelden, at jeg har blitt kravstor.
Og jeg vet ikke hva som er verst: forlate mitt eget hjem, eller bli og kjenne på skylden.
Men én ting vet jeg sikkert nå: Det kan ikke fortsette slik.
Kvinner: Har din kjære noen gang bedt deg dra ut av ditt eget hjem fordi han har kompiskveld? Hvordan reagerte du?
Menn: Forklar hvorfor er det så viktig med «guttekvelder» at dama helst må vekk fra egen sofa?
Kvinner, har dere også vært den som aldri krever noe og hvordan gikk det?
Menn, hvis kompisene dine aldri inviterer deg på livets store begivenheter, men du inviterer dem hver måned er det ekte vennskap, egentlig?
