En eldre kvinne hadde en liten hund. Sønnen hennes ga henne en veldig dyr og bitte liten hund, nesten som et fnugg. Kvinnen hadde hatt hjerteinfarkt, og sønnen ga henne denne hunden for å gi henne trøst og få henne på litt lysere tanker. Og det hjalp virkelig!
Den gamle damen for å være ærlig, det var virkelig en gammel dame følte seg mye bedre. Hun ble friskere! Hun gikk tur med sin lille Birka, førte henne i et tynt bånd eller bar henne i en liten veske. Birka het hun, fordi hun var så bitteliten, som et lite støvkorn. Veldig kjærlig og lydig hund, leken og snill.
En dag gikk den gamle damen ut for å lufte Birka, da en bil stanset ved siden av dem. En gutt og en jente i bilen ble veldig opptatt av Birka, spurte om de fikk klappe henne. Damen syntes det var litt ubehagelig å si nei, men hun ville egentlig ikke la fremmede røre hunden. Hun løftet vesken og viste Birka ved vinduet. Plutselig grep jenta Birka, og gutten trykket gassen i bånn så kjørte de av gårde på et blunk. Den gamle damen løp etter bilen, gråt og ropte. Hun falt, slo seg stygt og besvimte.
Naboene ringte ambulansen, og damen ble kjørt på sykehuset. Sønnen kom på besøk, og hun lå der blek og svak, med blå lepper. Og hun hvisket bare navnet til sin lille hund. Hun gråt stille, gamle tårer, og mumlet: «Birka…»
Sønnen, dere skjønner, han fant de ungdommene. Naboene hadde lagt merke til bilen og skjønte hvem de kunne være. Hvis det engang er riktig å kalle slike folk for folk. Han kontaktet noen venner. Venner i uniform fant fort ut hvor bileieren bodde. Det var et svært flott hus, luksuriøst, ikke et fattig hjem. Bilen var dyr og lett å kjenne igjen.
Sønnen reiste til huset. Fikk opp døren hvordan, spiller ingen rolle. Og der så han Birka veldig syk. Fra hun ble stjålet hadde Birka verken spist eller drukket, bare hylte først, så ble det til ynking og klynking da hun ikke orket mer.
Sønnen tok Birka tilbake, uansett hvordan det gikk til. Tyvene var lei av hunden; de ville bare ha henne for å leke og tøyse, men i stedet hadde de skaffet seg et sykt dyr, som bare lagde trøbbel og søl.
Den gamle damen ble heldigvis frisk igjen. Og det ble Birka også. Nå går de forsiktig tur sammen, holder seg unna fremmede, og Birka hopper straks ned i veska om det kommer noen for nær. Alt endte bra til slutt.
Jeg tenker på dette: Ikke stjel andres lykke. Andres kjærlighet. Det kan være alt en person har og lever for. Det er kanskje det som holder dem oppe: Et annet menneske, en gammel bil, en kolonihage på noen få kvadratmeter, eller en førsteplass i en ubetydelig konkurranse
Det er slike små ting som bærer oss mennesker. Man skal ikke ta andres glede for moro skyld. Stjålet lykke gir aldri noe varig.
Du kan faktisk ødelegge et menneskes liv for noe bittelite, noe en annen lever for. Men sjelen er også liten, sies det kanskje veier den bare noen gram. Men i den finnes hele vårt liv.
