Veronika slet virkelig med å finne lykken sin. Snart fylte hun førti, og fortsatt var hun alene og alene. Alt og alle hadde hun fått fra vår Herre både hjerne og utseende. God jobb, høy lønn, men noen kvinnelykke hadde hun ikke fått utdelt.
Foreldrene hennes, Anne Margrete og Ivar Marius, bekymret seg stadig for datteren. De hjalp til, mest moralsk naturligvis økonomisk kunne egentlig hun hjelpe dem. Men de sa alltid nei takk.
Bo hos oss, jenta mi, huset er stort! Og pengene, dem får du bruk for en dag, når du finner din egen lykke! sa alltid Anne Margrete og Ivar Marius.
Hver dag syntes de synd på Nikka, når hun kom hjem fra jobben, sliten og trøtt:
Ingen som synes synd på deg, stakkar, bare oss, sukker moren.
En dag når vi er borte, da blir det tungt å være alene! Ingen å sutre til engang! Du burde finne lykken din, jenta mi, la faren til.
Så satte de seg sammen foran TV-en. Dag etter dag, år etter år, gikk jakten på lykken slik: foran skjermen, mens alle gjespet av kjedsomhet.
Spesielt rart føltes det når faren ivrig pratet om at «når vi ikke er her lenger»! Veronika ble født da Anne Margrete og Ivar Marius bare var nitten år de giftet seg av ren forelskelse! Altfor tidlig snakk om «vi blir ikke her for alltid».
Allerede på universitetet ble Veronika kjent med en kar Vidar. Han var diger og ganske klumsete. Morsom, men uheldig. Uansett hvor han gikk, velta, sølte eller knuste han noe.
Anne Margrete ertet ham og kalte ham «Vidar knust tallerken» eller «kampen mot tyngdekraften». Ivar Marius apeket etter, gikk kromfotet oghgapet etter fantasiet kan skulle fange ting som falt.
Nei jenta mi, det er ikke noen heldiggris, sa de. Alt han tar i knuser eller går istykker! Ikke din lykke det der!
Etter noen år med slike kommentarer begynte selv Veronika å se på Vidar som en vandrende ulykke.
Men jommen tok foreldrene feil: Vidar fullførte studiene, startet eget advokatfirma, giftet seg med en kvinne som elsket alle de klønete sidene hans. Hun mente det var sjarmerende. Vidar trengte bare armslag, liksom derfor bor de nå på landet, i eget hus.
Veronikas lykke er der ute et sted, vi bare må finne den! trøstet Anne Margrete og Ivar Marius både datteren og seg selv.
Foruten å mase om lykken var de egentlig en ganske ålreit og sammensveiset familie! Nylig dro de til Thailand alle sammen. Nå tilbringer de kveldene med å veksle mellom bilder av solbrente skuldre, all-inclusive bufféer og mango lassi. Kjekt!
På turen møtte Veronika en mann ved navn Rune. Han var fra Bergen.
Foreldrene rakk selvsagt å gjøre narr av ham også: Se, nå har vi fått oss en liten Rune-romanse! lo Anne Margrete.
Ivar Marius puttet en pute under genseren og vralta rundt på hotellrommet, for å etterligne hvor «stor» Rune liksom var.
Veronika synes faktisk Rune var kjekk! Han kunne masse om stjerner og visste alt om stjernebilder. På kveldene sto de ved stranden mens han pekte ut Karlsvogna og Orions belte. For en gangs skyld trosset Veronika foreldrene og ga Rune nummeret sitt.
Men straks de kom hjem, og moren hørte at Rune fortsatt ringte, kom det selvsagt:
Ferieromanser, jenta mi, det er som brunost på taco det passer aldri og varer aldri!
Ikke så nøye at hverken Rune eller Veronika egentlig hadde noen andre hjemme. Poenget for Anne Margrete var at det var en ferieromance. Og slikt blir det aldri noe varig av.
Du må finne lykken din, jenta mi! Du vet jo vi alltid stiller opp for deg! Du kan stole på oss!», forsikret Ivar Marius.
Om sommeren dro de tre alltid ut på hytta. Elva, naturen, te i solveggen under epletreet. Grilling ved paviljongen. Frukt og grønnsaker fra egen hage. Nabodamene kom for å sladre.
En dag kom naboen med sønnen sin og et lite barn på fem år. Sønnen het Frode og barnet het Anton. Begge to hadde samme lyse hår, blå øyne og ører som sto rett ut.
Naboene fortalte at kona til Frode hadde gått fra ham for en eller annen riking. Rikefolk trengte visst ikke barn, særlig ikke de som lignet så mistenkelig mye på faren. Han kunne, visstnok, akseptert barnet om det hadde vært mer lik moren. Men ikke en miniatyr av eksen! Så Frode ble alene med lille Anton.
Veronika falt pladask for både Frode og Anton. Det var noe helt ekte og rørende med dem begge. En liten gnist spratt mellom Frode og Veronika, og Anton søkte stadig mot henne.
Anne Margrete hadde mer å si:
Frode, altså, han har spist opp all gulrøttene, men lar alltid igjen en! Tror du ikke moren hans sendte ham hit for å spleise dere? Hvorfor skal du ha en mann med påheng?
Og Ivar Marius fylte på:
Han er jo en ulykke! Hadde han vært noen kjernekar, så hadde kona aldri gått fra ham og ungen!
For første gang protesterte Veronika på faren:
Men pappa det er jo nettopp det, at bare en god mann får lov til å ta vare på barnet sitt alene! Det er tillit, det!
Nei, Veronika, ikke ta til takke med det der! Vi vil ha egne barnebarn å trille, ikke andres! Små hender å holde i, små bein som tasser rundt…
Etter dette snudde Anne Margrete og Ivar Marius ryggen til naboene. De sluttet å prate sammen. Det som før var hyggelige pratenom kvelden på verandaen, ble borte på et blunk.
Resten av sommeren gikk med til melankoli og bekymringer under epletreet, over at Gud aldri gav Veronika kvinnelykke.
Samtidig var Veronika hodestups forelsket i Frode og Anton men hun elsket foreldrene sine også. Å gjøre dem lei seg, det kunne hun bare ikke. Hun bar på en konstant skyldfølelse for at hun hadde falt for en fyr som slett ikke lignet det mor eller far hadde sett for seg. Og dermed dro hun, som vanlig, tilbake til byen. Tre stykker i sin gamle leilighet.
Foreldrene lot som om Frode og Anton aldri hadde eksistert. Ikke ett ord om dem i den mørke høsttiden, verken på spøk eller alvor.
Men en dag, ute i regnet, fant Veronika en bitteliten oransje kattunge. Han eller hun, umulig å si i første omgang krøp sammen under et bilhjul og pep sårt etter mammaen som aldri kom. På en merkelig måte minnet den pelsdotten henne om Anton og det at både ungen og katten var helt alene i verden, traff henne midt i hjertet.
Veronika tok den gjennomvåte byltetingen varsomt opp og stappet den inne i jakka, uten tanke på regn og søle. Nå var det viktigst å varme den.
Hjemme tørket hun pusen med et håndkle og fylte melk i en skål. Hun satte seg på gulvet og så på det lille lodne vesenet som slurpet i seg melk med rosa tungen sin. Den jobbet som en liten gravemaskin.
Stakkar, han var sulten! tenkte Veronika.
Snart dukket Ivar Marius opp i døråpningen med avisen, og bak han kom Anne Margrete. De betraktet den uanmeldte gjesten like mye som om det var en vaskeekte løveunge hun hadde brakt inn. Men med null sjarm, bare vill forvirring: Hva søren gjør vi nå?
Den lille pelskillingen gjespet fornøyd, leita etter et passende sted og tja la igjen en liten dam midt på kjøkkenet.
Før Veronika rakk å finne tørkepapir, hørtes det et ville hyl fra Anne Margrete:
Få den ekle katta ut av huset med en gang! Den kommer til å risse opp alt av møbler og tapet og så får vi lopper overalt! Ivar, kan du si noe fornuftig!?
Ja, ingen vil komme på besøk om vi lukter kattedo! ropte Ivar Marius.
Mamma, pappa, han er jo bare en baby! Vi kan kjøpe klorestativ, lære den å gå på do, se så søt han er!
Hun skjønte ikke hva som var problemet ingen av dem hadde allergi, og leiligheten var faktisk så stor at man kunne spilt håndball der.
Nei, nei og atter nei! Vi skal ikke ha dyr her! raste moren.
Jeg skjønner at du syntes synd på den, jenta mi. Men du får levere den til et dyrehjem. Om de nekter, tru med å skrive leserinnlegg i avisen! nærmest ropte Ivar Marius med avisen veivende i hånden.
Veronika pakket sammen kattungen og slamret med døra.
Hun hadde vondt og følte seg sveket. Hvordan kunne det ende slik at hun, nesten førti, ikke hadde noe eget? Ikke barn, ikke mann og knapt tak over hodet. Ikke engang et dyr fikk hun ha. Hun bestemte seg: Nå var det på tide med noe eget.
I stedet for å levere katten på dyrehjem, gikk hun rett til nærmeste megler. Der fant hun raskt en liten leilighet hvor det sto med store bokstaver: “dyr tillatt”.
For første gang i livet følte Veronika seg som HUN som styrte i eget hjem. Første innkjøp var alt katteutstyr man kunne tenke seg. Hos veterinæren fikk hun vite at pusen var en jente på rundt to måneder. Hun kalte henne Våren.
Og på et blunk følte hun seg, om ikke direkte lykkelig, så i hvert fall mer levende. Når hun så på Våren, tenkte hun alltid på lille Anton og Frode.
En dag ringte telefonen. Ikke i Veronikas villeste fantasi hadde hun ventet det for Ivar Marius og Anne Margrete hadde jo rukket å krangle seg ferdig med naboene. Men Frode ringte faktisk, og lød akkurat som før:
Hei! Hvordan går det? Anton har noe han vil si til deg!
Veronika smilte; hun så for seg de lyse krøllene og de våkne øynene.
Nika! Vi savner deg! Kan du komme på besøk? Både jeg og pappa vil se deg! lød det i røret fra Anton.
Jeg kommer gjerne, men jeg har pus med meg går det bra?
Frode lo godt:
Ta med deg hele Dyreparken om så! Vi henter deg. Bare si adressen!
Og slik fant Veronika sin egen lykke. På tross av alles formaninger, var hun nå lykkelig sammen med Frode, Anton og Våren. Snart skulle Anton dessuten bli storebror. Eller storesøster hvem bryr seg om slikt?
Foreldrene sine glemte hun aldri. Hun ringte dem ofte, bare for å si at nå har hun det bra, og hun har funnet sitt lykke.
Den lykken var ikke helt den de hadde sett for seg. Men den var hennes.
Kanskje forstår Anne Margrete og Ivar Marius det en dag, og slutter å rope i telefonen at hun må komme hjem umiddelbart.
For det er kanskje først da de får anledning til å holde små barnehender og høre små barneføtter trippe over gulvetEn kveld satt Veronika i sin egen stue, med Våren tvinnet rundt føttene og latter fra Frode og Anton i stua. Hun så ut av vinduet, hvor kveldsmørket la seg over byen og stjernene blinket. Hun tenkte på Karlsvogna og Orions belte, på alle kveldene hun hadde lengtet etter noe hun ikke kunne sette ord på.
Nå, midt blant ruskete puselabber og småbarnskaos, visste hun at lykken aldri hadde vært noe man kunne vente seg fra andre. Hun måtte åpne døra selv.
Mobilen summet på bordet. Moren skrev: «Vi savner deg, jenta mi. Si fra hvis du trenger oss eller bare vil ta med barna hjem til søndagsmiddag.»
Veronika smilte. Kanskje de aldri helt ville forstå. Kanskje de ville fortsette å bekymre seg og fable om lykke på sitt vis. Men mellom ribbesvor, stjerner og lilla puselabber hadde hun funnet sitt liv. Hun sendte et bilde av Anton og Våren, tett i tett foran barnetegninger og duplo, og skrev bare: «Her er vi. Kom gjerne på besøk neste gang.»
Så åpnet hun vinduet, lot en mild bris snike seg inn, og hørte lyden av familien sin akkurat slik den skulle være. Endelig var det bare hennes.
