Jeg kjeftet på ektefellen min for at han bodde i min leilighet. En helg pakket han kofferten og dro.
Nylig var familien min og jeg på besøk på landet, og der fikk vi høre en interessant historie. Her er den: Det var en som het Sigrid, ekskone til Lars. De hadde vært gift i over tjue år. Jeg kjenner ikke til alle detaljene i livet deres, bare det bygdefolket fortalte meg.
Etter bryllupet ga foreldrene til Sigrid paret en leilighet i gave. På den tiden jobbet Lars på et møbelverksted, mens Sigrid hadde jobb på et kontor. Begge tjente bra, og de klarte seg fint økonomisk. Lars var hendig og ordnet alt som trengtes i det nye hjemmet.
De fikk bare ett barn, en sønn. Han hadde dessverre ikke det beste lynnet sta og altfor selvsikker. Moren lot ham holde på med alt, mens faren forsøkte å sette grenser. Resultatet var at foreldrene stadig kranglet. Lars ville at sønnen skulle vokse opp til å bli selvstendig og ansvarlig.
Da Emil, som gutten het, var liten, prøvde faren å lære ham å bruke hendene å fikse småting og løse praktiske problemer. I starten var sønnen interessert, men etter hvert mistet han lysten.
Sigrid valgte en helt annen oppdragelsesmetode. Hun sa alltid til Emil at han slett ikke behøvde å gjøre noe selv. «Praktisk arbeid er ikke for deg,» pleide hun å si og skjemte ham bort med dyre gaver. Det endte med at Emil ble lat, og forventet at alt skulle komme til ham uten innsats.
Alt dette påvirket forholdet mellom Sigrid og Lars negativt. De kranglet stadig. Etter hvert fullførte Emil videregående og begynte på universitetet. Foreldrene betalte for studiene, men Emil var lite motivert og gjorde det dårlig.
Hva er det egentlig med ham? Han gidder jo ingenting! Alt blir gjort for ham. Skal du ordne jobb til ham også? Nei, la ham bli på din kappe. Det er tydeligvis best slik! sa Lars en dag.
Hvorfor bare meg? Han er vel ditt barn også.
Han er ikke barn lenger, snart fyller han atten. Da er man voksen. La ham finne ut av livet på egen hånd! Jeg sa fra, men du hørte aldri. Jeg kunne gjort ham til en mann. Men du lot meg ikke, og hvem har du fått til slutt?
Er du egentlig fornøyd med livet ditt? Du har bodd i mitt hjem i mange år! Og du har fortsatt ikke kjøpt deg noe eget. Så lysten mangler tydeligvis. Du har en grei jobb, men skal likevel belære meg om hvordan jeg burde oppdra Emil.
Er det dette vi skal diskutere nå? Jeg hadde aldri trodd du skulle klandre meg for leiligheten. Vet du hva? Vi fikk nøklene til bryllupet. Jeg var sikker på at boligen var til oss begge! Jeg la ned mye arbeid der, og vi har hatt det bra. Ikke alle er like heldige. Også kommer du med slike beskyldninger? Det hadde jeg aldri ventet!
Sigrid sukket og gikk ut av rommet. Etter dette ble forholdet mellom dem enda dårligere. Emil støttet moren, og ignorerte farens forespørsler om hjelp han hadde alltid noe annet på gang. Lars følte seg til slutt ikke lenger ønsket i familien.
En helg pakket han sakene sine og dro. Det viste seg at han i alle år hadde spart opp for å kjøpe seg et hus. Han hadde alltid drømt om en rolig alderdom med Sigrid ved en elv. Lars slo seg ned i bygda vår. Han brukte noen måneder på å pusse opp huset. Etter hvert møtte han en ny kvinne en enke ved navn Ingrid. To år senere var de samboere.
Hva skjedde med ekskona og Emil? De tok aldri kontakt med Lars. Ikke en telefon engang. Slik går det iblant i livet. Av og til ser man ikke hvor verdifullt fellesskapet er før det er borte, og det gjelder å verdsette hverandre mens man har muligheten.
