En liten, unnselig kattunge dukket plutselig opp utenfor nærbutikken i bygda, som om den hadde forvillet seg dit fra en annen verden, eller kanskje blitt satt der av noen med merkelige hensikter. En pelskledd jentepus, knapt større enn en vott, pilte rastløst rundt med potene trukket sammen, og hele kroppen skalv i den rå, norske vinterkulden. Det forsiktige «mjauuu» hennes forsvant i den tykke vinterluften, upåaktet av forbipasserende; ansiktet hennes var kledd i skorper, øynene smale og hårene på ører og hals hadde falt av nesten helt. Hvordan hun plutselig hadde landet akkurat her, forble et minnesløst mysterium et av de som bare kan oppstå i drømmer.
Butikkbetjeningen lot den stakkars skapningen komme inn under varme luftstrømmer fra gamle panelovner, og de dryppet forsiktig noen dråper mot lopper bak nakken hennes men kulden, den ville ikke slippe taket. Kattungen begynte likefullt å besøke butikken daglig, nærmest på slaget, og tiggde sårt om å bli løftet opp og holdt inntil varme votter eller jakker.
Dagene ble kortere og nettene svarte, og den lille pelsen, som skalv allerede når gradestokken viste minus fem, ville ikke klart å overleve en typisk norsk vinter med minus femten eller enda kaldere. Butikkdamen mintes plutselig at om sommeren hentet vi inn en annen forvillet kattunge fra akkurat samme sted ved matbutikken, og nå kontaktet hun oss igjen, i håp om hjelp.
Da vi kom for å møte henne, danset hun rundt beina våre og rundt katteburet, som om hun forsto at dette var hennes siste mulighet til å ikke ende ute i snøen. Hun reiste seg på bakbeina, slynget halen rundt hendene våre og gjorde sitt beste for å vise seg fra sin aller hyggeligste side.
Bildet talte sitt klare språk hun hadde skabb. Heldigvis var sykdommen fortsatt i startfasen, og det var håp for bedring. Vi prøvde en dose fra «Stronghold» eller «Inspektør», og allerede etter noen dager var det som om fargene i drømmen endret seg hun begynte å komme til live igjen.
I varmen hos fosterhjemmet våre forvandlet hun seg, og malte som en liten traktor, med hodet hvilende på knærne til matmor mens vintervinden ulte utenfor vinduene. De første dagene gjorde hun ikke annet enn å spise og sove hun byttet bare på aktivitetene, i en rytme uten ende.
Navnet fant oss heller enn omvendt Potet. Hun så faktisk ut som en ørten, bulket, vakker potetknoll, skjev og bare akkurat passe en drømmefigurenes egen skatt. Men alt dette var bare begynnelsen: etter andre runde med medisinsk behandling reiste det seg frem en ny pus, med store øyne og helt sinnsro.
Ennå var ikke pelsen på ører og labber vokst helt ut, men det var nå bare et tidsspørsmål. Potet står allerede på lista for sterilisering, og forvandles sakte men sikkert til en sunn, velstelt og uimotståelig norsk huskatt.
