Gift av misunnelse
Ola, jeg er redd spurte Ingrid lavt, knyttet servietten mellom hendene og stemmen skalv på siste stavelsen. Hun så opp på kjæresten, øyne fulle av ekte uro. Det er de meldingene, igjen
Hun dro mobilen opp fra veska, tastet inn koden med skjelvende fingre og rakte den forsiktig til Ola. Han kikket på skjermen, raske øyebryn steg i takt med at han leste meldingene: Takk for i går, Savner deg allerede, Når skal vi ses igjen?, Vi møtes snart, Venter på deg ved stedet vårt etter jobb. Øyebrynene la seg tungt sammen i panna hans.
Når kom de? spurte han, fortsatt rolig, omtrent like uttrykksløs som en fjord i vindstille.
Den siste for fem minutter siden. Akkurat da vi bestilte mat. Det er alltid sånn hver gang vi er sammen. Det er nesten som om noen holder øye med oss. Hele tiden. Som om noen vet nøyaktig hvor vi er.
Ola lente seg bakover i den velpolstrede stolen på den lille restauranten ved Alexander Kiellands plass. Fingrene strøk ettertenksomt over haka, blikket hans ble skjerpet som om han spant muligheter og mistenkte halve Oslo for å ha en finger med i spillet.
Kan du vise alle meldingene? Og datoene, han lød bestemt, og ganske blottet for drama.
Ingrid viste ham chatten, sakte og ustøtt mens meldinger forsvant oppover skjermen. Ola skummet, noterte tidspunkt, innhold han utstrålte ro, konsentrasjon, nesten som om han jaget en rødreven på jakt. Innimellom var det flere: Tenker på deg hele tiden, Husker du sist vi snakket? Gleder meg til fortsettelsen, Du vet hvor jeg er om du ombestemmer deg. Hver eneste en banket inn den samme følelsen: at en usynlig hånd forsøkte å kaste malurt i glasset deres.
Merkelig, sa han til slutt, og stemmen fikk en touch av kaldt stål. Det er veldig målrettet. Som noen vil ha det til at du har en elsker i skjul. Og alltid timet akkurat når vi er sammen For systematisk. Nesten som et norsk bistandsprosjekt i utlandet.
Ingrid sukket, skuldrene sank. Hun var 25, jobbet i et lite designbyrå et steinkast fra St. Hanshaugen og drømte om den ordentlige kjærligheten. Ikke for status eller penger, bare nærhet og støtte. Ola, 35, advokat, var trygg, tilstede, og ikke minst: han kunne faktisk lytte, og ikke bare vente på sin tur til å snakke. Ingrids favorittmenneske, og endelig føltes livet nesten som en romantisk komedie fra NRK.
De hadde vært sammen i et halvt år. På den tiden hadde hun lært å sette pris på hans måte å løse alt på uten stort drama, men med sunn kan-jo-prøve-humor. Han hastet aldri, men hun visste han tenkte langsiktig. Og selv om hun ikke var klar for bryllup, dagdrømte hun oftere og oftere om fremtiden deres.
Jeg skjønner ikke hvem som skulle gjort det, hvisket hun. Jeg har ikke akkurat en flokk av hemmelige beilere, og ingen har fått noen invitasjon heller. Stedet vårt? Siste samtale? Det høres ut som om noen prøver å bygge en telenovela. Som om de leker med oss på strenger.
Jeg skal finne ut av det, avbrøt Ola, med blikk som Sauda-Vidar når han har fått nok av kebab på byen. Jeg kjenner noen som kan hjelpe. Vi får sjekke numrene. Det der er for sleipt til å være tilfeldig.
De neste dagene var Ola i detektivmodus. Ingrid jobbet, møtte venninner, logget på Teams-møtene med kaffe og en solid porsjon det går bra-skuespill. Hver gang hun sjekket mobilen, var hjertet i halsen lettelse da det ikke kom nye meldinger, men engstelsen la seg ikke. Uroen, den bet seg fast som en vintervind på Grünerløkka.
Fem dager senere ringte Ola.
Ingrid, jeg vet hvem det er, sa han. Stemmen var alvorlig, helt ribbet for hans vanlige glimt. Det er flere forskjellige nummer. Kontantkort, anonyme. Men jeg fikk sporet hvem som kjøpte dem. Det er Karianne.
Hun mistet nesten mobilen. Karianne venninnen fra studietida, 28 år, skilt og med to barn. De hadde vært nære i årevis, delt alt, holdt rundt hverandre når livet raste sammen. I det siste hadde det riktignok vært litt trykk mellom dem som en knirkende parkett, men ikke nok til å få mistanke. Karianne klaget mer og mer på hverdagen: at menn helst ville slippe barn, at alt bare var logistikk og løk i melkekartongen.
Karianne? Ingrid stemme var mest et pust, full av vantro. Men hvorfor? Hvordan?
Du vet sikkert svaret, svarte Ola, med en bitter undertone. Misunnelse. Du har friheten. Du har meg. Hun føler hun står fast. Hun håpet vel å så mistillit mellom oss.
Noen uker tidligere; en fest hos felles venner i en leilighet med utsikt over Akerselva. Lufta luktet småretter og prosecco, musikken var akkurat høy nok til å overdøve heismusikk fra naboleiligheten. Ingrid i turkis selskapskjole var selve indrefileten av selskapslivet; Ola holdt seg stødig ved hennes side serverte drikke, lo av dårlig vitsing og småpratet om fotball han ikke brydde seg om.
Dere to burde fått forsideplass i Se og Hør, bemerket Karianne tørt, kledd i beige genser og et blikk som kuttet mer enn delte. Alt er jo så perfekt: antrekk, mann, alt.
Hehe, ja, kjolen passet overraskende bra, Ingrid smilte oppriktig, glad for ros hun visste Karianne nok ga under protest.
Skulle ønske jeg også kunne bruke penger på slikt. Men med to barn ja, det sier seg selv.
Karianne, du er lekker i den genseren, og du har alltid så fin stil! svarte Ingrid. Og hun mente det Karianne var alltid elegant, også i lave sko og med grøt på skulderen.
Klart, men noen får alt gratis, og andre må velge mellom nytt skjørt til seg selv eller gummistøvler til barna. Eller mellom frisør og håndballkontingenten til Emil
Stemmen skalv litt, og hun snudde seg brått mot veggen; Ola skiftet tema, foreslo at alle skulle dra på den nye sushirestauranten på Bislett. Ingrid bøyde seg, men så i sidesynet at Karianne sto for seg selv ved vinduet, øynene grønne av fornærmet lengsel når Ingrid og Ola danset.
En annen gang, i et hjørnebord på Kaffebrenneriet, utspant omtrent samme drama seg. Ingrid fortalte om Olas og hennes utflukt til Nordmarka: bålkaffe, latter, grilling og stjerner. Karianne gledet seg knapt:
Romantikk, skog og en praktfull fyr, selvsagt. Høres jo som fra eventyr, du.
Vi vil opp dit i vinter, stå på ski! Ola skal lære meg. Bli med, da!
Ski? Jeg bruker tiden på barnehage, lege, lekser og fiskesuppe. Romantikken er for folk uten eDiscovery på mobilen og helgesmåbarn.
En venninne prøvde å si: Karianne, Ingrid skryter jo ikke, hun bare forteller. Men Karianne ristet på hodet.
Nei, jeg sier ikke at hun skryter. Hun bare har et eventyrlig liv, mens jeg rykker klesvask ut av maskinen og prøver å glemme at jeg fortsatt har regninger til SIFO og Elkjøp.
Allerede da burde Ingrid forstått. Ikke ondsinnethet bare tung, gammel misunnelse, som stikker lenger enn en treski fra 80-tallet.
Hva gjør vi nå? spurte Ingrid, med besluttsomhet under frykten.
Vi drar til henne. Nå. Tar det ut i lyset, svarte Ola, fast på en måte som bare praksis på Norske lover gir.
De dro til Karianne. Hun åpnet, likblek, hendene knyttet. Usikkerhet. Sårbarhet.
Dere? Hva har skjedd? stemmen brast, nesten hviskende.
Ikke spill uskyldig, sa Ola. Vi har bevis.
Karianne rygget, så på dem med sinne og skam i blikket, øynene blanke.
Ja, det var meg! Hva da? Tror du jeg orket å se på at du, Ingrid, bare får og får? Du har alltid vært favoritten. Fri, pen, problemfri. Jeg alltid byrden.
Stemmen skar gjennom stua, ytterdøra vibrerte det luktet raspet eple og dårlig samvittighet.
Du aner ikke hvordan det er å føle seg overflødig, fortsatte hun, stemmen hard men utslitt. Hver gang du snakket om Ola, gnagde det. Du har alt. Jeg ville du skulle merke hvordan det er når tryggheten sprekker. Når alt ikke er perfekt.
Ingrid stirret på henne hun gjenkjente ikke sin gamle venninne, hun var blitt en elv av bitterhet.
Så du ville ødelegge for meg av misunnelse? Bare fordi du hadde det vondt?
Hva ellers skulle jeg gjøre? Du har alltid vært den… Andre får bare smuler. Mannfolk mister interessen etter et par måneder. Fordi barn, fordi problemer. Fordi jeg er for sliten og ikke kan smykke meg med suksess på LinkedIn.
Ola steg inn foran Ingrid både fysisk og psykisk. Skjermet henne fra alt det stikkende.
Nok, sa Ola, med stemmen til en som aldri har løpt for bussen.
Karianne snerret, men i blikket lå det plutselig et snev av anger.
Hva gjør dere nå, da? Anmelder meg?
Nei, sa Ola, kontrollert. Men dette må stoppe. Ingen flere meldinger. Ingenting slikt igjen.
Karianne så på Ingrid. Et øyeblikk kunne det vært en barnehånd som grep etter trøst. Så var det borte, og hun svarte, hardt.
Du visste jo at jeg var misunnelig! På bursdagen min snakket alle om din nye jobb, mens jeg sto i hjørnet og blåste ut lys alene. Tror du det var gøy?
Ingrid husket det plutselig. Hun var midtpunktet uskyldig nok. Karianne knapt med. Nå falt brikkene på plass.
Jeg ville aldri gjøre deg vondt. Jeg har alltid sett på deg som likeverdig venn. Jeg visste ikke du så på oss som konkurrenter.
Hva ellers? Du har alt. Jeg har lån, to barn og gamle kjærlighetsbrev fra han som stakk til Stockholm.
Ola lyttet tålmodig. Deretter forsiktig men fast:
Misunnelse er ditt problem. Men det gir deg ingen rett til å såre andre.
Karianne skalv, åpnet munnen uten ord. Så kom tårene, stille og våte. Årevis med ugjort jobb havnet på parketten.
Unnskyld, hvisket hun. Jeg mente aldri at det skulle bli sånn. Jeg bare… Jeg druknet i alt.
Ingrid kjente at hun ville gråte, men også ta Karianne i armene men gjorde ingen av delene. I stedet husket hun en annen samtale, for noen uker siden også på kafé. Karianne hadde stirret inn i latten:
Noen ganger virker det som du lever i et annet univers. Alt flyter lett, mens jeg jeg har bare mer av alt det samme.
Ingrid hadde svart et eller annet presens positivt med du er dyktig, ting snur, vi kan hjelpe deg å søke jobber. Men Karianne hadde ristet på hodet, tynget av trass.
Ingen vil ha en med to barn. Du kan velge. Jeg sitter fast.
Ingrid hadde tenkt at det går nok over. Men nå så hun: det var rop om hjelp hun aldri hørte.
Karianne, stemmen skalv, jeg visste ikke at du slet slik. Du kunne sagt det! Men det du gjorde er ikke greit. Det gjør vondt.
Jeg vet, svarte Karianne. Jeg kan ikke be deg om å tilgi. Jeg var bare så fortapt.
Ola la hånda på Ingrids skulder:
Så, er dette godt nok for deg?
Ingrid nølte, så på den utmattede, gråtende venninnen sin misunnelse og sorg i en og samme pakke.
Jeg kan skjønne hvorfor du gjorde det, men ikke unnskylde det. Jeg trenger en venn, ikke en skygge. Ikke før du kan glede deg på mine vegne.
Karianne nikket og tørket tårene.
Takk for at du lyttet. Og unnskyld at jeg ikke klarte å være en ordentlig venn.
Ingrid og Ola forlot leiligheten. De første gatelysene skinte på våt asfalt, regnet hadde akkurat sluttet. Ingrid trakk pusten dypt.
Jeg føler meg tom. Alt er oppdaget, men det er bare vondt.
Helt normalt, sa Ola, og dro henne inntil seg. Svik svir. Men nå vet du sannheten og jeg er her.
Ja, smilte Ingrid, og tårene var visst på vei vekk. Videre. Sammen.
Og der, under de gule høstløvene, visste hun at hun kunne reise seg igjen fordi han var der. Kanskje var det akkurat det som betydde noe til slutt.
