Restaurantet hvor Henrik hadde invitert meg til vårt andre møte, var innhyllet i en overdådighet som nesten luktet av drømmer: mykt halvmørke, kelnere som gled rundt mellom bordene og etterlot seg spor av silke og usynlighet. Han passet inn, Henrik dressen satt perfekt, klokken hans glitret som et eventyr, og smilet var av den sorten bare mennesker med sitt eget univers midt i panna har.
Bestill akkurat det du vil ha, sa han nonchalant, uten å kaste et eneste blikk i menyen. Jeg orker virkelig ikke kvinner som begrenser seg.
Ordene trillet ut som en replikk fra et eventyr om en raus prins, men et urolig stikk kilte bak ørene mine. Kanskje var det måten han så kritisk på meg, eller hvordan han ivrige fortalte om tidligere kvinner som visstnok bare så ham som en vandrende lommebok.
Jeg valgte andesalat og et glass riesling. Henrik slo på stortromma: biff, tartar, en flaske av kveldens dyreste rødvin. Han pratet om forretningslivet, klagde over overflatiskheten i folk, filosoferte om verdier og indre tilstedeværelse. Jeg lyttet, nikket, men det føltes som om jeg var på en slags eksamen hvor det hele kunne snu med et lurt spørsmål ut av ingenting.
Fremføring
Da kelneren la igjen regningen i en sort skinnmappe, endret ikke Henrik tonefall eller gester. Mens han fortsatte sine utlegninger om forfall i moral og ånd, fisket han først i den ene innerlommen, så i den andre, så banket han på bukselommen. Ansiktet gled fra selvsikkerhet til en teatralsk forvirring.
Pokker, sa han, enda stemmen var mer som en ekko. Jeg tror jeg har glemt lommeboken enten på kontoret, eller i den andre bilen.
Han spredte hendene teatralsk, men det var ingen panikk i bevegelsene. Han ba ikke kelneren vente, tok ikke frem telefonen for å vippse, nei han bare så rett på meg.
For en pinlig situasjon, fortsatte han og lente seg bakover som om han hvilte mot en sky. Skal du redde meg? Du betaler nå, så vippser jeg deg etterpå. Eller så spanderer jeg neste gang med renter, så klart.
Akkurat da skjønte jeg det: Dette var ikke et uhell, men et regissert testspill, som han selv hadde snakket om i halve kvelden.
Jeg hadde lest om slike i nettfora, sett det i billige såpeserier men å møte det selv hos en voksen, lykketilvænende mann føltes fullstendig drømmeaktig.
Hans logikk var nesten latterlig: Betaler kvinnen uten innvending «bra», uproblematisk, praktisk, kan trekke lasset, super. Nekter hun «grådig», kun ute etter penger. For meg satt det ikke en forretningsmann, men en usikker manipulator som prøvde seg på «testen».
Selvsikkerheten hans tillot ikke annet enn å forvente at jeg skulle dra opp kortet mitt og betale i stillhet. Jeg så for meg hvordan han så på seg selv som den ultimate «kandidaten».
Kalkulert kjølighet
Jeg åpnet vesken sakte. Henrik slappet synlig av planen hadde gått inn, trodde han.
Helt i orden, svarte jeg, og vinket forsiktig på kelneren.
Vil dere være så snille å splitte regningen? Sa jeg tydelig. Jeg betaler for meg selv. Stykke for stykke, så kan den ekte gentlemanen betale for sitt biffen, vinen, desserten.
Smilet visnet vekk fra ansiktet hans.
Hva mener du? hvisket han hvesende, og lente seg nærmere meg. Jeg har jo ingen lommebok.
Jeg forstår det, nikket jeg og blippet telefonen mot terminalen. Men vi kjenner knapt hverandre. Å betale for seg selv er helt rett og rimelig. Middagen din, i et dyrt restaurant du selv har valgt og bestilt vilt fra, det beklager blir du nødt til å ordne. Du er voksen og klarer deg.
Kelneren stivnet, øynene lekte pingpong mellom oss. Henrik rødmet, og lag på lag av eleganse falt av igjen sto han der bare, vanlig og småirritert.
Mener du alvor? snerret han. På grunn av noen kroner? Jeg sa jo at jeg vippser. Jeg ville bare sjekke deg.
Du har sjekket, sa jeg mens jeg reiste meg. Jeg lar meg ikke manipulere.
Jeg beveget meg mot utgangen, men så stoppet jeg følelsen av at drømmen ikke var slutt.
Han ble igjen ved bordet, uten betalt regning, sur og usikker, helt uten «lommebok».
Jeg snudde, fisket opp noen krøllete sedler og en neve mynter fra vesken det som alltid blir liggende helt nederst.
Å ja, forresten, la jeg til. Om lommeboken din er i den andre bilen, så har du vel heller ikke til taxi hjem?
Jeg la pengene ved vinglasset hans med den dyreste Merloten.
Dette er til trikken. Ikke bekymre deg, du kommer deg hjem. Se på det som min donasjon til forskningen din på «kvinnelig psyke».
Det raslet i stolen ved nabobordet, folk snudde seg. Henrik så ut som om han hadde fått en ørefik.
Så steg jeg ut i Oslos natt.
Den kvelden kostet meg kun en salat og et glass vin en liten sum for å se hvem jeg satt ovenfor, og kanskje spare meg år av livet. Jeg håper han lærte noe, men folk som Henrik endrer seg sjelden.
Hva ville du gjort i mitt sted? Hadde du reddet den «glemsomme» beundreren, eller valgt den tøffe, men ærlige linjen?
