Restauranten hvor Henrik hadde invitert meg på vår andre date, oste av påtatt luksus: dempet belysning, kelnere som beveget seg lydløst mellom bordene, som skygger. Han passet perfekt inn dyr dress, iøynefallende klokke og det samme selvsikre, halvironiske smilet til en mann som alltid føler seg som kveldens midtpunkt.
Bare bestill det du har lyst på, sa han nonchalant, uten engang å åpne menyen. Jeg klarer virkelig ikke kvinner som begrenser seg.
Ordene hans hørtes ut som noe fra et eventyr om en raus prins, men likevel følte jeg en uro. Kanskje skyldtes det blikket han sendte meg, eller at han litt for engasjert fortalte om tidligere kjærester som angivelig bare hadde «sett på ham som en pengebinge».
Jeg valgte en andesalat og et glass riesling, mens Henrik virkelig slo til med biff, tartar, og en flaske dyr rødvin. Han snakket om forretninger, klaget over overfladiske mennesker, og diskuterte verdier og nærhet. Jeg nikket og lyttet, men følte nesten at jeg ikke var på date, men på eksamen, hvor det når som helst kunne komme et kronglete spørsmål.
Skuespill med én aktør
Da kelneren la regningen på bordet, hevet han ikke engang øyenbrynene. Fortsatt pratende om samfunnets forfall stakk han hånden i innerlommen på blazeren, så i den andre, klappet seg på bukselommene. Uttrykket i ansiktet hans forandret seg selvsikkerheten forsvant til fordel for en påtatt fortvilelse.
Pokker… sa han og så meg rett i øynene. Det ser ut som jeg har glemt lommeboken enten på kontoret eller i bilen.
Han spredte hendene og lot som om han var hjelpeløs, men det var ingen antydning til panikk. Han ba ikke kelneren vente eller forsøkte å løse det med Vipps. Han bare stirret på meg.
Snodig situasjon, eller? fortsatte han og lente seg tilbake i stolen. Kan du hjelpe? Du kan betale nå, så vippser jeg, eller så spanderer jeg neste gang med renter.
Da forsto jeg: dette var overhodet ikke tilfeldig, men et velplanlagt «eksperiment» han selv hadde snakket om tidligere på kvelden.
Jeg hadde hørt slike historier før på blogger, i billige TV-serier, men aldri trodde jeg skulle oppleve det selv, særlig ikke fra en voksen, tilsynelatende vellykket mann.
Hans logikk var latterlig enkel: Hvis kvinnen betaler uten spørsmål, er hun «grei» og praktisk, og villig til å dra lasset. Hvis hun nekter, er hun grådig. Foran meg satt ikke en forretningsmann, men en usikker manipulator som ville teste meg.
Han var overbevist om at han hadde vunnet. I hans verden skulle jeg gladelig fiske opp kortet og betale for oss begge, siden en så attraktiv mann som ham var verdt det.
En kjølig løsning
Jeg åpnet vesken rolig og sakte. Henrik lot skuldrene senke seg han tenkte nok at planen hans gikk i boks.
Selvfølgelig, det går helt fint, svarte jeg blidt og vinket på kelneren.
Kan dere dele regningen? sa jeg tydelig. Jeg betaler for meg selv. Biff, vin og dessert får herren betale.
Smilet hans bleknet momentant.
Hva mener du? hvisket han, bøyd mot meg. Jeg har jo ikke med meg lommeboka.
Jeg skjønner, nikket jeg, mens jeg blippet mobilen på terminalen. Men vi kjenner jo knapt hverandre. Det er helt greit å betale for sin egen mat. Hvis en mann inviterer meg til en dyr restaurant og bestiller det dyreste på menyen, er ikke det mitt ansvar. Du er voksen jeg er sikker på at du finner en løsning.
Kelneren ble stående rådvill og så vekselvis på oss begge. Henrik begynte å rødme, ett lag av selvtillit etter det andre forsvant.
Tuller du? hvisket han. Det er jo bare penger! Jeg sa jo at jeg skulle betale tilbake! Jeg ville bare teste deg.
Og du har fått svar, svarte jeg og reiste meg. Jeg er ikke et menneske man kan manipulere.
Jeg gikk mot døren, men følte at poenget ennå ikke var satt. Han ble sittende igjen; regningen lå der, og «lommeboken» var visst like borte.
Jeg gikk tilbake, åpnet lommeboken, fant noen krøllete sedler og litt småpenger det som pleier å ligge og slenge i bunnen av veska.
Forresten, sa jeg. Om du har glemt lommeboken i bilen, gjetter jeg på at du heller ikke har til taxi?
Jeg la pengene ved siden av vinglasset hans.
Her har du litt til T-banen hjem. Tenk på det som mitt bidrag til ditt forskningsprosjekt på kvinner.
Flere gjester snudde seg mot oss. Henrik så ut som han hadde fått et slag i ansiktet.
Jeg gikk rolig ut i Oslos gater.
Den kvelden kostet meg bare en salat og et glass vin ikke mye å betale for å avsløre et menneske i tide og spare meg for år med trøbbel. Jeg håper han lærte noe, men folk som ham forandrer seg sjelden.
Så, hva ville du gjort i min situasjon? Ville du reddet en «glemsk» kavaler, eller valgt ærlighet og respekt for deg selv og ditt eget liv? Det er som vi sier: Bedre å stå rakrygget alene enn å bøye seg for feil folk.
