Jenta tok hånd om bestemoren til naboen, alle trodde det var for å sikre seg en arv, men de tok feil.
Ingrid hadde aldri hatt en far han forlot moren hennes da Ingrid var bitte liten. Det var bare moren og morfar som oppdro henne. Så ble moren syk, kreften kom snikende og tok henne bort før Ingrid var fylt ti. Da var det bare morfar igjen, og han var alt hun hadde.
Bestemoren døde før moren, så det var bare Ingrid og morfaren. Ingrid ble voksen, fikk seg jobb, men fortsatte å ta vare på morfaren. Etter hvert ble han svak, lå bare i senga, og Ingrid skjønte at enden nærmet seg.
Ingrid, jeg må be deg om en tjeneste.
Hva er det, morfar?
Du vet, bestemoren din hadde en nær venninne. De var nesten som søstre. Da bestemoren din levde, besøkte hun alltid Astrid, hjalp henne med alt mulig. Etter at hun døde, tok jeg over. Kjære deg, la henne ikke være alene. Når min tid er ute, lover du at du skal se til henne?
Jeg lover.
Neste dag var morfaren borte. Ingrid stod alene igjen. Hun begynte å gå til Astrid, hjalp henne, lagde middag. Merkelig nok hadde Astrid slektninger, men ingen brydde seg nevneverdig om henne. Tre år gikk, så døde Astrid også, og plutselig dukket slekta opp.
På begravelsesdagen rotet alle slektningene gjennom leiligheten. Alle visste hva de lette etter penger. Ingrid tok med seg et gammelt bilde og forlot huset. Dagen etter banket en søster av den avdøde på døra.
Ingrid, det er slik
Hva da?
Astrid skrev testamente til deg. Men du skjønner du betyr egentlig ingenting for henne. Vi er jo slekta. Greit nok, jeg var ikke der for henne, men livet har ikke vært så lett. Jeg skal gjøre opp med deg på en eller annen måte.
Helt i orden. Gjør det.
Men ga Ingrid alt til slekta? Nei, hun ga alt til et barnehjem.
