Alle i bygda visste lenge før at Henrik skulle komme på besøk. Jentene forberedte seg, ordnet håret og tok på finstasen. Men Ingrid, som hadde vokst opp uten foreldre, hva skulle hun pynte seg for? Hun var som hun var. Og det var nettopp det Henrik falt for fra første øyekast.
Jentene i bygda misunte Ingrid, for hun fikk den kjekkeste gutten. Da Henrik kom til bygda første gang, ble alle jentene straks betatt. Han var høy, bredskuldret og pen. Dessuten fra byen, og veldig utdannet hadde til og med studert i utlandet. Foreldrene hans var velstående, og bestefaren Olav hadde tidligere vært ordfører. Han hadde hjulpet mange barn frem i livet, og nå gledet han seg til barnebarn og skrøt av familieprestasjonene sine.
Jentene pynta og styra, men ingen fikk fanget Henriks oppmerksomhet slik Ingrid gjorde. Etter ferien tok han henne med seg hjem til byen. Bestefar Olav ga Henrik noen råd: «Jenta har hatt det tøft, du må ta vare på henne.» Henrik lovet.
Livet i byen var helt annerledes; det var mas og jag. Ingrid håpet Henrik fortsatt ville være like omsorgsfull. I begynnelsen, mens de planla bryllup, delte de både gleder og bekymringer, og kjærligheten blomstret. Men etter bryllupsreisen forandret alt seg. Henrik begynte å skamme seg litt over sin unge kone.
Svigermor snakket knapt til Ingrid, og det hun sa var alltid overbærende, som om Ingrid ikke var god nok for sønnen hennes. Suppen ble ikke riktig, skjortene ikke vasket riktig, og for ikke å snakke om gulvvaskingen. Ingrid bekymret seg for forholdet til svigermoren, men hvor skulle hun ta veien? Dessuten ville ikke Henrik at hun skulle begynne å jobbe:
Hva skal du tjene med den utdannelsen? Bare bli hjemme.
Så hun ble hjemme. Da Ingrid ble gravid, var Henrik i ekstase. Det virket som om alt skulle ordne seg. Svigermoren sluttet å klage og kjeftet på sønnen for at han ikke passet bedre på kona. Men så rammet sorgen: Ingrid mistet barnet. Og alt ble verre.
Du duger ikke til noe, hverken klokskap eller helse. Det er bare utsiden, men hva har man for det, sukkete svigermor. Henrik smilte bare kaldt, som om det ikke handlet om hans egen kone.
Da Ingrid ble gravid en gang til, var Henrik ikke glad lenger. Han brydde seg ikke, og irritasjonen vokste over at hun gikk opp i vekt. Svigermoren ba sønnen behandle Ingrid bedre: et barn skal jo vokse opp i kjærlighet. Men kjærligheten var ikke der lenger; Ingrid følte seg helt alene. De begynte å sove i hvert sitt rom, og Henrik kom ofte hjem så sent at hun allerede sov.
Nettene gråt Ingrid stille for seg selv. Foreldreløs og med et sårt ønske om å gi barnet en trygg familie, bet hun det i seg og latet som alt var bra. Da hun skulle føde, hadde ingen tid til å følge henne. Henrik hadde ikke vært hjemme på en uke, så hun ringte ambulansen selv. Etter fødselen, visste hun ikke hvor hun skulle dra. Men utenfor sykehuset ventet en bil pyntet med ballonger. Ingrid ble glad og tenkte Henrik var kommet, men det var bare svigermor og bestefar Olav, begge fine i tøyet med blomster i hendene.
Takk, barnebarn, for denne gaven. Ingen i verden er finere enn oldebarnet mitt, jublet bestefar. Svigermor sa ikke mye, men Ingrid så hun stolte og ikke fikk nok av barnet. Hjemme sto bordet dekket, og svigermor hadde bakt Ingrids favorittkake.
At Henrik viste seg å være så upålitelig, det hadde jeg aldri trodd, utbrøt svigermor, som het Katrine. Han har sviktet deg og lillejenta, men det klarer vi. Vi bor her uten ham får han se hvor lenge han klarer seg alene! Jeg skal skrive ham ut av leiligheten, han får finne noen andre å bo med. En dag tar han sikkert med seg enda en kone.
Hva skal hun hete? spurte bestefar Olav. Kanskje Agnes, etter moren din?
Da brast Ingrid i gråt; det var lenge siden hun hadde tillatt tårene å komme. Svigermor strøk henne over håret og sa:
Ikke vær redd, du skal nok få et godt liv. Se hvor vakkert morsrollen kler deg. Han innså det bare aldri.
Jeg flytter tilbake til bygda. Det er bedre for oss der, sa Ingrid.
Det er lurt, bekreftet bestefar. Vi hjelper hverandre og tar vare på jenta sammen.
***
To år etter at Ingrid vendte tilbake til bygda, fridde Eirik til henne. Han var en enkel og hyggelig bygdegutt. Tidligere ville Ingrid aldri engang vurdert ham, men nå hadde hun forstått at kjærlighet og trygghet var det viktigste.
Si ja, hvor finner du en bedre mann? Han er snill og du kjenner ham fra barndommen. Men hva hvis Henrik dukker opp igjen?
Det gjør han ikke. Dessuten elsker jeg ham ikke lenger, svarte Ingrid.
Det var godt å høre, sa bestefar glad. Nå skal vi forberede bryllup!
***
På bryllupsdagen kom Katrine, tidligere svigermor.
Hvordan behandler du egentlig Ingrid? Hun gikk hjem fra jobb i dag, og det er rotete hjemme. Agnes sine strømpebukser er ikke engang strøket!
Og du er? spurte Eirik, småforbannet.
Jeg er svigermor.
Tidligere svigermor, rettet Eirik.
Nå får dere gi dere, lo Ingrid, en svigermor forblir alltid litt svigermor.
Jeg er bare nervøs, unnskyldte Katrine seg. Jeg er redd for at jeg ikke får treffe barnebarnet mitt mer.
Du er velkommen når du vil, svarte Eirik, men vår lille familie bygger vi selv.
Ingrid så stolt på Eirik. «Denne mannen vil aldri la meg eller datteren min bli såret», tenkte hun og smilte. Hun hadde lært noe viktig ekte lykke handler ikke om rikdom eller status, men om varme, omtanke og å bli satt pris på for den man er.
