Tidlig en morgen fortalte kona mi at vi ventet vårt fjerde barn. Hun la til:
Vi har ikke råd til å kjøpe leilighet. Det betyr at vi må få en gjennom kommunen. Du er ikke flink til å søke, så jeg får vel bare føde et barn i året: Dersom vi ikke kan vinne kvaliteten på far, så får vi ta det igjen på antall barn!
Da jeg kom til Instituttet mitt, listet jeg meg forsiktig mot døra merket “Ledelsen”. Inne var det fullt av folk. Direktør Balamyr og inspektør Kvernmo holdt møte.
Det handler om vårt rykte, forkynte Balamyr energisk. Vi skal forbi de andre fakultetene på alt av idrett! Se, der er håpet vårt! Han la merke til meg.
Jeg ble sjenert.
Jeg er ikke noe håp… Kom egentlig for å spørre om bolig…
Bygget står klart om en uke, svarte Kvernmo stolt. Du er først på lista. Bare en liten innsats så kan du flytte inn.
Hvilken innsats da? spurte jeg lettet.
Fallskjermhopp. Det er konkurranse i morgen.
Gliset stivnet på ansiktet mitt.
Hoppe? Hvor?
Ned på bakken, svarte direktøren. Følger du ikke med på TV? Nå skal jo alle utenom idretten prøve idrett: Skuespillere går på skøyter, sangere svinger seg på sirkus. Nå skal forskere sette rekorder. Professor Bye bokset i går, han pekte på en tynn mann i sofaen med teip over nesen og plaster hist og her, og dosent Kjelken brynet seg på bryting på lørdag, nå ligger han i koma… I år er det din tur du fikk fallskjerm.
Ordet “fikk” fikk beina mine til å dirre.
Når skal jeg hoppe? klarte jeg å presse frem gjennom tørr hals.
I morgen. På Fuglenes dag, annonserte Kvernmo.
Jeg snudde meg mot direktøren i håp om hjelp.
Hvorfor skal det være godt for fuglene om jeg styrter?
Han la en arm over skulderen min.
Som flerbarnsfar får du uansett tildelt bolig, men… Vi har leiligheter med og uten veranda… med utsikt mot parken, eller utover betongfabrikken… Vi må nok veie ditt engasjement i instituttets fellesskap når vi fordeler.
En stund var det stille. Jeg tok en valium, svelget den tørt og spurte:
Om jeg ikke når bakken? Flykter forbi? Får familien min fortsatt leilighet med parkutsikt?
Kvernmo smilte barmhjertig.
Du kjenner jo regelen: Enker og foreldreløse går forrest i køen! Han klappet meg trøstende på skulderen. Dessuten, du får følge av en erfaren fallskjermhopper! Han pekte på en blek gutt med store briller, forskanset mot veggen. Vår stipendiat. Han mister uansett stillingen snart.
Høydeskrekk har fulgt meg fra barndommen. Det gikk rundt for meg bare jeg skulle opp på en stol for å slå inn en spiker. Fly, bare ordet, gjorde meg sjøsyk. Om kvelden bestemte jeg meg for å øve: Hoppet noen ganger fra sofaen ned på gulvet.
Neste dag ble jeg og den forhåndsdømte stipendiaten kjørt ut til flyplassen i en svart, lang minibuss som minnet mistenkelig om en likbil. Balamyr kom etter i bil. Et følgetog av professorer og stipendiater fulgte i trikk. Da vi kom fram, tok Kvernmo oss imot, sammen med ett forhåndsbestilt korps. De spilte “Gud signe vårt dyre fedreland” så trist at selv piloten måtte tørke en tåre. Tre musikanter fikk plass i flyet for å spille livlige toner akkurat i det vi hoppet ut.
Hoppinstruktøren, en rolig og hjertegod mann, så på oss med sorg og skam. Da han fikk øye på magen min, ba han meg ta på et ekstra nødskjermsett. Hvis stipendiaten lignet en enpuklet kamel, var jeg nå en tobukket.
I lufta gikk instruktøren nøye gjennom alle mulige grunner til at skjermen ikke ville åpne seg, og kysset oss tre ganger hver på kinnet. Så løftet han luka, så med beklagelse på meg og hvisket: “nå.”
Jeg ga ham ordløst et konvolutt.
Gi denne til kona mi. Får vi en gutt, døp ham etter meg.
Instruktøren smilte forsiktig:
Frykten varer bare de første sekundene… så kjenner du ingenting.
Klar, viking! ropte piloten.
Musikerne ulet “Norge i rødt, hvitt og blått!” Jeg lukket øynene og hoppet. Da jeg åpnet dem, var jeg fortsatt i flyet. Overkroppen min var inne, beina hang ut: Jeg satt fast i luka. Instruktøren og stipendiaten la seg over meg og prøvde å dytte, uten hell.
Vi burde smøre ham inn med såpe, foreslo stipendiaten.
Instruktøren ropte nervøst:
Frigjør hoppfeltet! Dere stopper hele konkurransen!
Hvordan? ropte jeg tilbake.
Pust ut alt du har!
Jeg dro et langt “Uuuu…”, blåste ut alt og falt gjennom tomrommet. Jeg dro i ringen allerede inne i flyet, så skjermen slo seg fast i understellet, og jeg ble hengende som en mark under flyet.
Piloten prøvde akrobatiske manøvre for å riste meg fri, men jeg satt som limt.
Nå er det nok! ropte instruktøren Slipp flyet!
Men jeg nektet.
Instruktøren hang seg ut og forsøkte å lirke løs selen. Inne i flyet holdt stipendiaten ham i beina. Da han nesten hadde løsnet meg, ga flyet et rykk, og både instruktør og stipendiat falt ut instruktøren med mine skuldre, og stipendiaten i instruktørens bein. Med nød og neppe fikk instruktøren tak i jakka mi. Stipendiaten hang nå og tviholdt om anklene hans.
Nå var det virkelig sirkus. Vi lignet en luftakrobatfamilie, hengende i hverandre.
Musikerne spilte “Blå himmel og vakre land.”
Instruktøren skrek at stipendiaten klemte karsårene hans og han snart ville bli lam! Jeg tilbød stipendiaten å ta beina mine istedenfor de hang jo uansett og slang men han ville ha instruktørens, de var tynnere og lettere å holde i.
Flyet kunne selvfølgelig ikke lande med et menneskelig mobilt fjøs dinglende under. Piloten fløy lavt over rullebanen og forsøkte å slippe oss av i gresset, men det gikk ikke, vi datt ikke i tur spesielt ikke stipendiaten. Til slutt dro han bakken, men slapp ikke taket, og vi føk opp igjen.
Instruktøren ønsket bittert at beina hans kunne falle av og ta stipendiaten med seg.
Musikerne blåste ut: “Ja, vi elsker dette landet!”
Bensinmåleren nærmet seg null. En stang med ei løkke ble sendt ut fra luka, knep tak rundt anklene på stipendiaten og trakk oss inn i flyet i omvendt rekkefølge: først stipendiaten, så instruktøren, og til sist halve meg. Igjen satt jeg fast, hode inn, bein ute, men nå var jeg så vant til dritten at jeg ikke brydde meg: Vi var på vei ned. Jeg måtte bare løpe ute i lufta et halvt kilometer mens flyet landet.
Alle overlevde, alle var glade. Korpset dro i vei sin mest optimistiske begravelsesmarsj.
Bare instruktøren kom seg ikke løs; stipendiaten holdt fortsatt beinhardt i beina hans, og det måtte til med tang for å få ham løs.
Endelig fri så vi at buksa til instruktøren hadde blitt så kort at det så ut som shorts. Men nei, beina hans var bare strukket ut av all tyngden, og han lignet en struts.
Ny konkurranse i morgen, annonserte Kvernmo.
Instruktøren ble hvitere enn mitt uåpnede skjermtrekk, og hinket av gårde på strutsebein for å ringe. Hvem vet hvor.
Men jeg ble regnet som vinner, både i denne og de neste ti år, og jeg fikk også rekord for baneløpet mitt jeg løp tross alt fortere enn flyet, dog bare med beina, mens overkroppen svevde. Resultatet ble delt i to, men likevel rekord.
Livet gir oss av og til fallskjermhopp vi ikke ber om, men hvis du gjør ditt beste og ikke gir deg, kan selv de mest absurde hinder ende med både ny innsikt og ny bolig.
