– Det er ikke din datter, er du helt blind? Jeg hadde vært sammen med min kommende mann i under ett år. Da jeg møtte moren hans, ante jeg ikke at hennes holdning til meg – og vår datter som ble født etter bryllupet vårt – skulle bli så mistenksom og negativ. Problemet var at jenta vår ble født som en klassisk blondine med blå øyne, mens min mann og hans yngre bror var mørkere i huden og hadde et litt romani-utseende. Da jeg lå på barselavdelingen, ringte svigermor meg, gratulerte og ville møte barnebarnet. Så vi møttes. Da hun så babyen, forandret ansiktet hennes seg, og ute i sykehusgangen spurte hun rett ut: – Hva, har de byttet barnet? Folk som overhørte oss, ble målløse, og svigermor stirret på meg og ventet på svar. Jeg stotret frem at det var umulig, jeg hadde vært med babyen hele tiden. Den andre kommentaren hennes sto tydelig skrevet i ansiktet hennes, men hun sa ingenting – før hun hjemme hos oss, da vi satt sammen med babyen, sa: – Det er ikke din datter, er du helt blind? Mannen min stivnet av overraskelse, mens svigermor fortsatte: – Hun ligner ikke deg, og ikke moren sin, har du tenkt over hvorfor? Det må jo være en annen fyr som er faren! Da tok mannen min min side og geleidet henne resolutt ut av leiligheten. Jeg ble såret – vi hadde ventet så lenge på denne dagen, svangerskapet hadde vært vanskelig, men datteren min ble født frisk, og jeg pustet lettet ut da jeg fikk henne på brystet og legen lo: – For en sangerinne du har fått, hun har fantastiske lunger! Jeg smilte, fikk barnet lagt inntil meg, og vi kom oss til avdelingen. De første dagene tenkte jeg bare på familieliv og feiringer, men så … Svigermor ga seg ikke. Hun ringte mannen min stadig vekk, og under de sjeldne besøkene hennes var det alltid spydige kommentarer både til meg og til vårt barn. Hun nektet å ta barnebarnet sitt i armene, prøvde å være alene med sønnen sin og krevde farskapstest. Hun nølte aldri med å slenge ut anklager, og jeg kunne høre alt fra et annet rom. Mannen min forsikret moren sin om at alt var i orden, at datteren var hans og at han stolte på meg, men svigermor lo bare hånlig: – La oss heller sjekke det! Ved en av disse samtalene klarte jeg ikke holde meg. Jeg gikk inn på kjøkkenet: – Hvor lenge skal du mase, la oss bare ta testen. Vi spanderer på oss en fin ramme, så kan du henge den på veggen og beundre resultatet – “pappa er pappa”! Hun glødet av sinne, men jeg var så sarkastisk at betydningen var umulig å misforstå. Vi tok testen. Mannen min brydde seg ikke engang om å lese svaret, han visste jo allerede. Svigermor fikk papirene, og jeg greide ikke la være: – Så, hvilken farge vil du ha på rammen? Lys eller mørk? Svigermor ble rasende: – Hun gjør narr av meg! Sikkert en kompis som har ordnet prøven. Hans yngre bror har et barn som ligner ham – mørkt hår og samme øyne – så det er tydelig hvem som er faren! Så testen som betydde så mye for svigermor, forandret absolutt ingenting. Kampen mellom oss fortsatte. Fem år gikk, fulle av indre familie-uenigheter. Jeg ble gravid igjen, tre måneder etter at mannen min sin brors kone hadde fått sitt andre barn. Vi hadde veldig god kontakt med dem, og himlet bare med øynene når svigermor igjen begynte å fable om hvem som var far til min datter. Deres andre barn var også en jente. Vi møtte den lille og hennes mor da de kom ut fra sykehuset, og da jeg så babyen, begynte jeg å le. Hun var en kopi av vår datter! Alle så på meg, og mens jeg lo sa jeg: – Så, er det du som har hatt en affære med min elsker? Alle forsto spøken, og folk humret – bortsett fra svigermor, som ble knallrød og ikke sa et ord. Dette ble et vendepunkt mellom oss. Først sluttet hun å prate tull, og da jeg for første gang så henne leke med barnebarnet, skjønte jeg at isen var brutt. Nå er datteren min den eldste og yndlingsbarnebarnet – “vår jente”, “min lille blåbær” og så videre. Svigermor overøser henne med gaver, skjemmer henne bort og prøver å ta igjen for årene med feiltakelser. Jeg har ingen bitterhet, men det har satt spor. Håper de forsvinner med tiden.

Dette er ikke din datter, er du helt blind?

Jeg hadde vært sammen med min kommende mann i under ett år da jeg først møtte hans mor. Lite ante jeg at hennes holdning til meg, og senere til vår lille datter, som ble født etter bryllupet, skulle bli preget av så stor mistanke og skepsis. Problemet oppsto da vår lille pike kom til verden, med lyst hår og klare blå øyne, mens mannen min, akkurat som sin yngre bror, hadde et mørkere utseende som folk ofte sa minnet om sigøynerne.

Da jeg lå på barselavdelingen, ringte svigermoren min for å gratulere og ga uttrykk for at hun ville hilse på barnebarnet sitt. Vi avtalte et møte. Da hun så barnet for første gang, ble ansiktet hennes alvorlig, og ute i sykehusgangen spurte hun rett ut:
Har de byttet babyen?

Alle rundt oss sto målløse, og svigermor stirret kjekt på meg og ventet på svar. Jeg mumlet klønete at det var umulig jeg hadde vært sammen med babyen hele tiden.

Svigermor holdt på neste kommentar med det samme alvorlige blikket, men lot være å si noe før vi kom hjem. Da jeg og mannen min satt sammen med barnet noen dager etter, lot hun ikke tvilen ligge:
Dette er ikke datteren din, er du helt blind?

Mannen min ble stående forbløffet, men svigermor ga seg ikke:
Hun har ikke arvet noe fra deg, og ligner ikke på moren heller. Se det i øynene: Det er en annen mann som er far!

Da reiste mannen min seg og ba bestemt moren om å gå. Jeg var såret. Vi hadde lengtet etter denne dagen, svangerskapet hadde ikke vært lett, men da jeg så min lille, friske datter, dro jeg et lettelsens sukk. Hun skrek så puustene hørtes i hele fødeavdelingen, og legen spøkte:
For en liten sangerinne du har fått, lungene hennes er det ikke noe i veien med!

Jeg smilte, og veslejenta mi ble lagt opp ved siden av meg og så bar det videre til barselavdelingen. Dagene frem til utskriving drømte jeg om gode familiestunder og feiringer. Alt dette raste sammen

Da svigermor dro, forsøkte mannen min å trøste meg, men stemningen var ødelagt. Svigermor fortsatte å mistenkeliggjøre, enda sønnen nektet å tro på henne. Hun ringte ofte til mannen min og kom sjelden på besøk hver eneste gang med stikkende bemerkninger mot både meg og barnet vårt.

Hun nektet å løfte barnebarnet sitt og forsøkte stadig å få være alene med sønnen. Igjen og igjen krevde hun en farskapstest. Jeg hørte alt fra rommet ved siden av når hun insisterte, uten skam eller hemninger. Mannen min prøvde å forklare at barnet var hans, at han stoler på meg, men svigermor lo hånlig av det hele:
Da kan vi jo bare teste det!

En dag fikk jeg nok. Jeg gikk inn på kjøkkenet, brøt samtalen og sa:
Nå får det være nok. Skal vi ta den testen, så rammer vi inn resultatet pent, så du kan henge det over sengen og beundre hvem faren er!

Svigermor så på meg med en sint glød og fant ikke ord. Mannen min humret, og jeg sa det med så mye sarkasme at ingen kunne misforstå meg.

Likevel tok vi testen. Mannen min brydde seg knapt med å lese resultatet; han visste jo hva det sto. Svigermor leste svaret, ga meg arket, og jeg klarte ikke dy meg:
Så… hvilken farge på rammen vil du ha lys eller mørk?

Svigermor ble rasende:
Hun bare gjør narr av meg! Sikkert en kamerat som har laget testen. Min yngste sønn har barn som ligner på ham mørke, med de samme øynene. Klart det er våre unger!

Testen som betydde så mye for svigermor, endret ingenting. Uroen hjemme fortsatte, og fem år gikk forbi i et eneste langt familiedrama. Så ble jeg gravid igjen tre måneder etter at mannen til svigerbroren min sin kone. Med den familien var det heldigvis godt forhold, selv om de bare rullet med øynene når svigermor begynte å så tvil om farskapet til min datter.

De fikk ei jente igjen. Da vi alle samlet oss for å hilse på den lille og moren hennes, løftet jeg teppet og begynte å le. Foran meg lå en liten kopi av min egen datter! Alle så undrende på meg, og jeg sa mens jeg lo:
Nå må du innrømme det faren er vel min hemmelige elsker?

Alle skjønte spøken, noen lo, noen smilte, og alle støttet meg. Bare svigermor var rød som en nyslått rødbete, og hun sa ingenting. Etter dette skjedde det en forandring. Først sluttet hun å komme med beskyldninger, og den første gangen jeg så henne leke med dukker sammen med datteren min, visste jeg at isen var brutt.

Nå er datteren min det eldste barnebarnet og den kjæreste av dem alle vår lille datter, min lille blåbær og så videre. Svigermor gir henne gaver og prøver å gjøre opp for alle årene der hun så oss som fiender. Jeg bærer ikke nag lenger, men arret er der ennå. Jeg håper det en dag vil forsvinne.