LEIEBOEREN
En tidlig vinterkveld spaserte en høy kvinne langs fortauet i et boligstrøk i Oslo. Ute var det fortsatt lyst, og kvelden bød på nydelig vær. Det var så vidt litt frost i luften, og hele dagen hadde solen skint fra skyfri himmel. Nå nærmet solen seg horisonten, og de siste strålene danset i de snøhvite, glitrende snøfnuggene.
Denne kalde, klare vinterdagen ga meg, Brit Hovland, en god følelse der jeg gikk sakte bortetter gaten. Jeg hadde nettopp fylt sekstito, men følte meg både verdig og fin, med mine elegante støvletter og den flotte minkkåpen jeg hadde fått av sønnen min i julegave. Ansiktet mitt bar et visst preg av fortidens skjønnhet, og et snev av stolthet. Jeg tar vare på meg selv, alltid velstelt, alltid bevisst min verdi.
Det er lenge siden ungdommen og de forelskede årene, men jeg vet fortsatt å nyte livet. Mannen min døde for ti år siden, og det var tungt lenge. Vi hadde delt et godt liv, sammen hadde vi oppdratt en fantastisk sønn.
Sønnen min flyttet til Bergen for å studere, og har blitt boende der. Han giftet seg, og jeg ble bestemor til to herlige barnebarn. Men jeg ser dem ikke så ofte. Sønnen har nok å gjøre, og det er ikke alltid så enkelt å besøke meg.
Allikevel lar jeg meg ikke tynge. Det er gleder i livet uansett alder. Jeg er pensjonist, men klarer meg godt. Jeg har to leiligheter. Pensjonen er ikke stor, men det holder. Sønnen min gir meg ofte litt ekstra penger, selv om jeg pleier å si at han ikke trenger det.
Da familien var på besøk i julen, fikk jeg denne vidunderlige kåpen jeg nå gikk og nøt å bære. Jeg gikk langsomt, bare for å kjenne på hvordan jeg så ut. Jeg visste at jeg var en flott dame til å være pensjonist.
Jeg var ikke bare ute for å nyte kvelden; jeg skulle innom leiligheten jeg leier ut for å hente husleien. Jeg bor i en lys og romslig toroms, og leier ut min annen, en ettroms, til et ungt ektepar med en liten gutt. Da de flyttet inn, var hun ennå ikke blitt mor. De har nå bodd der i fem år, og har fått lille Henrik, som nettopp har fylt to. I den lille vesken min lå en sjokolade til ham.
Det er ikke lett å finne ordentlige leietakere, det har jeg lært etter mange dårlige erfaringernoen har latt regningene hope seg opp, noen har ødelagt hele leiligheten. Nå kommer jeg derfor innom hver måned for å hente leien og samtidig forsikre meg om at alt står bra til.
Den lille familien jeg har nå, gir meg sjelden grunn til bekymring. Lise, som leietakeren heter, er den jeg mest forholder meg til. Hun ser så utrolig ung ut, nesten som en skolejente, selv om jeg vet hun er fireogtyve. Lys i huden, slank, med isblå øyne som alltid ser så åpne ut. Det er vanskelig å tro at denne spede jenta er mor til den runde, blide toåringen.
Leiligheten er alltid ren og ryddig, regningene blir betalt i tide, og Lise møter meg alltid med et vennlig smil. Ektemannen hennes har jeg knapt utvekslet to ord medhan ligger gjerne henslengt på sofaen foran TV-en, eller er ikke hjemme. Han mumler et knapt “hei”, men virker ikke interessert i mer kontakt. Av og til lurer jeg på om han har drukket litt, men det angår egentlig ikke meg, for som leietaker har jeg ingen klager på ham.
Sakte beveget jeg meg mot blokka, steg inn i heisen og trykket på femte etasje. Jeg lurte på hva slags godbit jeg kunne unne meg med det samme jeg fikk leien fra Lise. De pengene holder både til fellesutgifter og litt ekstra til god mat, som røkelaks eller ferske reker. Hvorfor ikke? Livet er kort, og jeg har ingen grunn til å spare lenger.
Jeg rakk akkurat å tenke over om jeg ville rekke fiskehandleren før den stengte, idet jeg trykket på ringeklokken. Jeg hadde selvfølgelig egen nøkkel, men jeg syntes det var uhøflig å bruke den uten forvarsel. Gode leieboere fortjener respekt, synes jeg, og jeg vil ikke overrumple noen.
Det tok litt lenger tid før døren åpnet enn vanlig. Akkurat da jeg trodde det ikke var noen hjemme, åpnet Lise døren. Synet av henne gjorde at jeg ble stående lamslått. Øynene var røde og hovne, hendene skalv.
Hun trakk seg litt til side og stod i gangen, armene krysset, mens hun prøvde å få kontroll på skjelvingen.
Er det noe som har skjedd, Lise? Du ser ikke bra ut. Er alt i orden? spurte jeg og gikk inn.
Mens jeg lukket døren bak meg, rakk jeg både å tenke at Lise enten var syk, full eller dårlig etter fest. Kanskje nyttårsdagene holdt på å ta knekken på dem?
Nei, Brit, det er ikke i orden, svarte hun, stemmen hakkete, mens hun gikk inn i stua.
Jeg fulgte etter, la merke til at mannen hennes ikke var hjemme. For første gang var det rotete hos dem; klær lå spredt utover gulvet. Skapdørene i gangen sto åpne, noen hyller var tomme.
Lise fant fram kvitteringene, rakte dem til meg med skjelvende hånd.
Alt her er betalt. Men denne måneden kan jeg ikke betale husleien. Kan jeg få skylde deg? Henrik og jeg flytter ut i morgen.
Ansiktet hennes fortrakk seg, men hun gråt ikke. Alt var allerede grått bort. Nå var det bare matthet igjen.
Hva er det som har skjedd, Lise? Hvor er mannen din? Hvor skal dere dra? spurte jeg, oppriktig uroet.
Hun sank ned på kanten av sofaen, trykket hendene mot ansiktet og fortalte, stemmen sliten og ujevn.
Jeg har vært syk i et halvt år. Sliten hele tiden, orker nesten ingenting. Det var barnehageplass for Henrik, så jeg kom meg endelig til lege. De tok prøver… og jeg har fått kreft, Brit!
Skuldrene hennes ristet, men hun løftet ikke hodet.
Da mannen min fikk vite det, pakket han kofferten og ropte til meg at han ikke kunne stå i det en gang til. Tanten hans døde av kreft, sa han, og at han ikke orket se det igjen. Jeg er alene nå. Og jeg har ikke råd til noe. Er i permisjon, får nesten ingenting utbetalt. Alt jeg hadde, gikk til strøm og regninger. Leien kan jeg bare ikke betale. Vi flytter i morgen. Jeg trenger bare en dag til for å samle oss og pakke.
Jeg så på henne. Der satt denne lille, skjøre fuglen ytterst på sofaen, og den lille gutten hennes lekte oppe i alt rotet på gulvet. Plutselig tenkte jeg at det fikk vente med røkelaks i dag, “det er som å lengte etter månen”, tenkte jeg. Men jeg tvang meg tilbake til virkeligheten hvordan kunne jeg tenke på fisk når det satt så mye fortvilelse foran meg?
Jeg satte meg ved siden av Lise, la en hånd støttende på skulderen hennes.
Se på meg, hører du? Nå må du skjerpe deg! Dette er fryktelig og vanskelig, jeg forstår det. Mannen din forlot deg, diagnosen er alvorlig, men du har en sønn og må holde ut for ham. Hva skjer nå får du behandling? Hvor skal dere dra?
Lise så på meg gjennom tårer, men vendte seg bort da jeg nevnte plan.
Jeg må inn på Radiumhospitalet i morgen for en biopsi, finne ut hvor langt det er kommet. Men jeg klarer ikke; jeg har ingen steder å bo, ingen som kan passe Henrik. Mormor er gammel, men jeg drar til henne i Telemark. Det finnes en helsestasjon der. Jeg kan ikke ta imot behandling på det store sykehuset.
Helsestasjon, sier du? Tror du de har mulighet til å hjelpe deg der? Skal du gi opp, etterlate Henrik helt alene?
Jeg kan kanskje la Henrik være hos mormor, men hun kan ikke klare det. Og jeg har ikke penger, ikke til å være her i Oslo. Jeg må være borte noen dager, men jeg har ingen mulighet for det.
Nå må du høre! sa jeg strengt. Vi bor ikke i skogen! Visst finnes det folk som kan hjelpe, og ikke alle er like hjerteløse som ektemannen din. Jeg hjelper deg. Dra på sykehuset i morgen, og tenk ikke mer på dette. Jeg blir her, passer Henrik. Kommer du tilbake, får dere bo her videre. Husleien, det kan vi glemme. Jeg skal da klare meg, har mat vi klarer oss på. Ikke tenk på det nå. Sett i gang og gjør det klart i leiligheten! Jeg går hjem, men kommer tidlig i morgen. Fortell meg hva jeg må vite om barnehagen. Ikke vær bekymret for gutten, jeg ordner alt.
Lise så nesten vantro på meg med tårevåte øyne. Alltid har jeg framstått som så korrekt, velpleid, kanskje litt streng men så går jeg nå lenger enn de fleste nære ville gjort for henne.
Hva ser du på? sa jeg lett brysk. Ta deg sammen! Du har en lang vei foran deg, og du skal klare den. Ingen vits i å begynne å gråte mer nå.
Hun lente seg inntil skulderen min, og jeg kjente klumpen i halsen. Nå hadde jeg ikke tid til sentimentalitet.
Jeg får vel gå nå, sa jeg, reiste meg, så pakk det du trenger. Jeg er her igjen i sekstiden, er det greit?
Jeg gikk en liten tur innom Rema 1000 på vei hjem den kvelden ikke for røkelaks denne gangen, men for matvarer familien trengte. Kylling, ris, kjøttdeig. Dagen etter dukket jeg opp på Lises dør klokken seks med handleposene. Man må jo ha mat når en liten gutt skal passes!
Jeg har alltid hatt sansen for Henrik, og han var enklere å passe enn jeg hadde ventet. En blid, glad gutt. Men han savnet selvfølgelig mammaen sin, og jeg tenkte på Lise nesten hele tiden også. Jeg klarte ikke la være å kjenne en smerte over hvor urettferdig skjebnen kunne være mot en så ung jente.
Lise fikk tatt biopsien, og to dager senere kom hun hjem. Så begynte den lange ventetiden på svar. Men så ringte hun meg, stemmen nesten boblende av lettelse:
Brit! Nå vet jeg det! Det er bare første stadium, det kan opereres bort, mulighet for å bli helt frisk!
Hva sa jeg? svarte jeg, nesten litt strengt. Du var for rask til å gi opp. Ektemannen din gjorde en tabbe. Visste han ikke hva slags kvinne han hadde med seg! Men det er kanskje like greit at han er ute av bildet. Når skal du opereres?
Det blir om en måned, det er lang ventetid. Brit, kanskje vi burde dra tilbake til bygda inntil videre, og så leier du ut leiligheten? Jeg føler meg ikke komfortabel med å bo her gratis.
Din lille tulling, svarte jeg og lo. Bo her så lenge du vil til du er frisk og på beina. Forresten, har dere nok mat hjemme? Ellers så handler jeg mer.
Nei, dette kan jeg ikke takke deg nok for… hulket Lise.
* * * * * *
Halvannet år har gått.
Nå sitter jeg ved siden av den vakre bruden i Oslos fineste restaurant, i mitt lyse buksedress og alle tror sikkert jeg er moren hennes. Jeg føler meg nesten som det også, der Lise stråler i hvitt, med tiara i det fyldige, mørke håret. Vakker. Og fremfor alt: frisk.
Nå skal hun gifte seg med legen som opererte henne for ett og et halvt år siden. Den gangen var hun skeptisk til han var så ung, ville helst ha en eldre spesialist. Men utfallet ble det aller beste for henne.
Forholdet kom ikke umiddelbart. Lise hadde fått nok av å stole på menn. Den eneste hun stolte på var meg, og det tok tid før hun slapp noen andre inn. Først operasjon, så masse prøver og opptrening. Hun kom seg på jobb igjen, og ville betale husleie, men nå klarer jeg jo ikke ta imot penger fra henne. Hun er blitt som familie.
Nå bor Lise og Henrik sammen med legen sin. Jeg må skaffe meg nye leieboere. Det er tydelig for alle at denne unge mannen elsker Lise. Han har stelt i stand tidenes bryllup. Jeg stjeler til meg litt røkelaks fra fatet foran meg og smiler for meg selv nå er det lov å unne seg litt ekstra igjen. Skulle jeg valgt mellom noen skiver laks og det jeg har fått, er valget enkelt: Jeg har fått nesten en datter. Sønnen min bor langt borte, men nå har jeg også Lise og Henrik. De kommer aldri til å glemme meg.
Jeg er ikke en som gråter lett, men da Lise reiste seg for å holde tale, kjente jeg tårene presse på.
Jeg vil takke et menneske som betyr alt for meg, begynte Lise, stemmen tyknet litt av følelser og det glimtet i tårene hennes. Brit, du er som en mor for meg. Takk Gud for at du finnes, og for at vi krysset veier…
Det var denne kvelden jeg forstod det: Livet handler ikke om materielle ting, men om menneskene du har rundt deg. Og jeg lærte at å stille opp for andre når de trenger det, gir en større rikdom enn noen bankkonto.
