Mannen min, Ole, var 45 år da han glemte bursdagen min, den 27. februar, og samme dag dro på fisketur med vennene sine. I løpet av hans fravær planla jeg en overraskelse som ville sørge for at han aldri mer skulle glemme denne datoen
Ole hadde utviklet en merkelig egenhet før han fylte femti. Han husket alltid nøyaktig når oljen skulle skiftes på bilen, når kompisene hans planla nye fisketurer, og når fiskebettet var på sitt beste. Men viktige familiedager forsvant tilsynelatende ut av hukommelsen.
Vanligvis reddet jeg situasjonen i forkant; jeg hintet, la igjen lapper, spurte rett ut. Men til min 45-årsdag ønsket jeg å gjøre det annerledes. Ingen påminnelser eller bønner. Jeg ville tro at tjuefem års ekteskap burde ha lært ham noe.
Fredagsmorgen hastet Ole rundt i leiligheten, lette etter stangen og sekken.
Inga, har du sett termosen min? Gutta venter ute. Vi skal til Glomma, nå er det best å fiske. Kommer tilbake søndag, og det blir sikkert dårlig dekning.
Han kysset meg raskt på kinnet uten å se på meg.
Ikke vær trist. Kjøp deg noe godt.
Døren smalt igjen, og jeg gikk stille bort til kalenderen. Datoen var sirket inn med rødt. Mitt jubileum. Han hadde ikke bare glemt den han hadde valgt akkurat denne dagen for sin fisketur.
Først ble jeg såret. Så kjente jeg en kald ro. En tanke vokste frem: Hvordan minne ham på hva som virkelig betyr noe? Jeg satte planen ut i livet, og da Ole kom hjem, ventet overraskelsen. Han kommer aldri til å glemme bursdagen min igjen.
La meg fortelle hva jeg gjorde.
Ole hadde en hemmelig sparekonto. Han la flittig til side penger til ny motor til båten. Pengene lå gjemt i safen. Koden visste jeg tross hans perfekte hukommelse hadde han røpet den for meg tidligere.
Det var en solid sum. Nesten tre hundre tusen kroner. Jeg åpnet safen og tok et valg.
Den helgen unnet jeg meg alt jeg hadde forsaket. Jeg bestilte catering, inviterte venninnene, pyntet leiligheten med blomster. Det ble musikk, latter og champagne. Dagen etter middag på byens beste restaurant med utsikt over Oslofjorden. Så en avslappende dag på spa.
På toppen av det hele kjøpte jeg en brosje jeg hadde ønsket meg lenge, men aldri ville bruke penger på.
Søndag kveld kom Ole inn døren, fornøyd med en stor bøtte fisk.
Nå må du se fangsten min! Vi har hatt en fantastisk helg!
Han gikk inn i stuen og stivnet. Tomme flasker, blomsterkurver i hjørnet, handleposer fra de dyreste butikkene.
Har vi hatt gjester? Hva i all verden har skjedd her?
Ja, vi har hatt besøk, svarte jeg rolig. Jeg fylte 45 år. Husker du?
Han ble stående, slapp ut et dypt sukk.
Pokker Inga, jeg glemte det helt. Jeg har hatt så mye å tenke på…
Jeg skjønner det, sa jeg og avbrøt ham. Derfor ordnet jeg alt selv i år. Også gaven valgte jeg ut på egen hånd.
Blikket hans falt mot kontoret. Safedøren sto åpen. Han bleknet og løp bort til den. Etter et øyeblikk kom han tilbake med tomt blikk.
Pengene Alt er borte. Hvor er motorsparepengene mine?
De er her, svarte jeg, og viste til rommet rundt oss.
Du har brukt opp alt? Det skulle jo bli ny motor! Jeg har spart i to år!
Jeg har vært tålmodig i tjuefem, svarte jeg lavt men bestemt. Du glemte mitt store jubileum. Nå vil du aldri glemme det igjen.
Han sank sammen i sofaen, vekselvis stirrende på fiskebøtta, safen og meg. Det var vanskelig å krangle, for pengene var våre felles.
Han renset fisken i stillhet.
Det har gått et halvt år. Han sparer til motoren på nytt. Men nå har han lagt inn påminnelser på mobilen en måned før, en uke før, en dag før alle viktige dager. Noen lærdommer er dyrekjøpte, men denne kommer han aldri til å glemme.
