I yttergangen hang det en tung stillhet i luften. Han hadde dratt, og døra smalt bak ham så det nesten dirret i veggene. Jakka hans var borte fra knaggen, den skarpe duften av parfymen hans forsvant ut i tomrommet, og det var et tomt rom igjen på skohylla, som om en bit av noens liv plutselig var revet bort.
Jeg pustet dypt ut og senket blikket. Ved føttene mine satt Mons. Han trakk ørene skyldbetynget bakover og haltet svakt på bakfoten. Femten levde år og seks kilo ubetinget troskap.
Vel, gamle venn, sa jeg lavt, satte meg på huk og lot fingrene gli inn i den tykke, ikke lenger blanke pelsen hans. Ser ut som vi klarte oss gjennom enda en storm sammen.
Mons svarte med et lavt, trygt «mrr».
Katten med fortiden og kompromissets illusjon
Eirik kom inn i livet mitt for et halvt år siden. Vi fant tonen lett, og ganske uten at vi merket det, bestemte vi oss for å flytte sammen. Mons var ingen overraskelse for ham; jeg hadde snakket masse om kattens sære vaner på våre dater og Eirik pleide bare å smile og si: «Jeg har ingenting imot dyr.»
Men Mons, han kom ikke gratis. Jeg fant ham som en bitteliten kattunge under et plaskregn utenfor Torggata. Siden har vi vært sammen gjennom alt oppturer, nedturer, livets kneiker. Han er min tause følgesvenn, min fortrolige, vokteren av alle mine hemmeligheter. Nå, som femtenåring, har han kronisk nyresvikt, spesiell diett og jevnlige væskeinfusjoner er blitt vår hverdag.
Etter at Eirik flyttet inn, forduftet plutselig denne kjærligheten til dyr.
Først var det små bemerkninger. «Hvorfor ligger han nederst i senga di? Det er da ikke særlig hygienisk.» «Hvorfor bruker du så mye på veterinær? Det er bare en katt, du kan jo skaffe deg en ny.»
Jeg forsøkte å dempe det: vasket sengetøyet oftere, kjøpte dyre sandtyper, ga medisiner når Eirik ikke var hjemme. Jeg gikk på akkord, overbeviste meg selv om at slik er det å arbeide med forhold.
Øyeblikket
Det var tirsdag. Jeg ble sen på jobben, Eirik kom hjem før meg. Da jeg åpnet døra, slo lukten av klor mot meg sammen med et rop.
Mons hadde kastet opp på det nye teppet ved senga, det Eirik nylig hadde kjøpt. Ja, det var kjedelig. Men det kunne ordnes.
Eirik sto midt på soverommet, rød av sinne, og pekte ned mot katten som lå og skalv under senga.
Jeg orker ikke mer! ropte han så fort han så meg. Jeg er lei denne gamle katten!
Stille tok jeg av meg kåpen og begynte rolig å forklare det grunnleggende.
Han er et levende vesen. Han er femten år gammel. Han er syk, forklarte jeg mens jeg fant frem vaskemiddelet.
Jeg bryr meg ikke! Jeg vil ha det rent og trivelig! Enten katten, eller meg. Du velger. Avliv ham eller send ham bort innen kvelden, ellers drar jeg.
Jeg rettet meg opp, med kluten knuget hardt i hånden. Eirik så nok for seg tårer og bønner, men jeg valgte noe annet.
Du trenger ikke vente til kvelden, sa jeg stille. Kofferten din står på loftsboden. Du har femten minutter.
Mener du alvor? Du kaster meg ut for en katt? Forstår du at du blir sittende alene i førtiårene med den ?
Tiden går, svarte jeg kort.
Han slang tingene sine ned i kofferten, slengte skjellsord rundt seg. Jeg sa ingenting, ordene hans bare styrket meg. Hele tiden satt Mons musestille under kjøkkenstolen, uten en lyd.
Eirik kneppet igjen kofferten og kom bort til meg.
Nora, skjerp deg, jeg overreagerte. Kan vi snakke? Kanskje vi kan sende katten til moren din? Seriøst, lukta
Nei, svarte jeg kort. Dette handler ikke om lukt, Eirik. Det handler om at du tvinger meg til å velge.
Da sluttstykket i døra klikket, gikk jeg ut på kjøkkenet og helte et glass vann. Mons kom sakte frem fra gjemmestedet, duftet borti ankelen min med den kalde snuten og sa et enkelt, men presist: «Mjao».
