Anders kjenner ikke igjen sin egen kone han forstår rett og slett ikke hva som skjer med henne. De har vært sammen i sytten år, og hele denne tiden har alt vært rolig og jevnt hun har alltid vært snill og forståelsesfull, aldri kranglete, aldri hemmelighetsfull. Det var nettopp derfor han falt for henne den gang. Til frokost laget hun alltid grøt eller eggerøre, hun kom hjem fra jobben og gikk rett på middagen. På søndager strøk hun akkurat femten skjorter én for hver dag til Anders og til de to sønnene deres. Det er sant at sønnene ofte klarte seg med to-tre skjorter i uka, det var ikke lett å lære dem den samme ordenssans som Anders var kjent for.
Nå er det allerede andre uke at frokosten kun består av brødskiver eller cornflakes, og Vera foreslår til og med at guttene og Anders lager maten selv. Til middag finner Anders og sønnene i beste fall rester fra dagen før, andre ganger bare en lapp: «Kommer ikke hjem før ni, kok opp noen pølser».
De første dagene tenkte Anders at dette skyldtes en konferanse på Veras universitet, men konferansen er over og familielivet kommer ikke tilbake til normalen.
Først spurte Anders forsiktig hva det var, og Vera svarte:
Kan jeg ikke få ha mitt eget liv, kanskje? Jeg har stelt for dere i alle år, kan jeg få hvile litt nå?
Selvfølgelig, ta den tiden du trenger, svarte Anders.
Han hadde lyst til å spørre hvor lenge dette «litt» egentlig betydde, men lot være. Tiden gikk, og Vera var stadig borte; enten på kino, teater eller kunstutstilling. Det plaget Anders, og enda mer merket han at klesskapet hennes plutselig inneholdt mer vågale kjoler. Nå brukte hun morgenene til å sminke vipper og lepper i stedet for å lage frokost. En uro krøp inn i tankene hans kunne det være noen annen i bildet?
Han syntes det var flaut å ha slike tanker, men bekymringen tok overhånd. Han begynte å følge med på alt hun gjorde, sjekket mobil og transaksjoner, til og med innholdet i veska hennes. Der, i en innerlomme, fant han et slitt og litt falmet brev som tydelig var lest mange ganger. Det var åpenbart et kjærlighetsbrev, med ord bare noen virkelig nære kunne skrevet: «Vera, jeg savner deg så enormt, det finnes ikke ord for hvor vanskelig det er å vente på deg. Jeg hører stemmen din overalt, leter etter smilet ditt blant folk og finner det aldri…»
Å lese det gjorde vondt. Slik Anders tolket det, måtte dette være en affære som hadde vart lenge, noe som gjorde det enda verre. Han kunne kanskje forstå et kort eventyr med en kollega, men dette… Var hele ekteskapet deres en løgn?
Han holdt dette inni seg i tre dager, dypere og dypere nedsunket i tunge tanker hvor mange fristelser hadde ikke han avstått fra selv? Hvor mange ganger kunne han ha vært utro, men lot være? På den tredje dagen sprakk han.
Jeg vet alt, sa han lavmælt.
Hva da, alt? svarte kona overrasket.
Det var noe rolig og nesten undrende over stemmen hennes, men det lurte ikke Anders han hadde selv lest det brevet, det kunne ikke være feil.
Du har fått deg en annen, sa han, mer som en konstatering enn et spørsmål.
Vera lo.
Du tuller nå, Anders? Er det virkelig alvor?
Om hun hadde grått og innrømmet, ville det vært lettere å bære, men nå…
Jeg har lest brevet hans! utbrøt Anders. Sånne ord skriver man jo ikke bare for gøy! «Jeg klarer ikke vente på dagen vi skal være sammen igjen, skjebnen har bestemt at våre sjeler skal vandre sammen til tidens ende…» Pytt, mumlet han.
Vera begynte å le på en sånn måte at det irriterte Anders voldsomt.
Mener du dette nå? spurte hun.
Ja, gjør du?
Han så hardt på henne, med tunge pust.
Så du har altså rotet rundt i veska mi?
Ja.
Og lest brevet mitt?
Ja.
Men husker du ikke at det var du som skrev det?
Ja. Hva? Det tok noen sekunder før det gikk opp for Anders.
Det brevet skrev du til meg! Da du var i Bergen på jobb og jeg var hjemme med Stian. Husker du nå?
Tror du ikke jeg kjenner igjen min egen håndskrift? Jeg kunne aldri skrevet sånt!
Vera sukket, satte seg på en krakk, tok ned en eske fra øverste hylle i skapet, la den på senga og begynte å lete oppi. Hun fant et konvolutt og rakte det til ham.
Her. Da hadde du skadet hånden og måtte skrive med venstre.
Anders kjente igjen navnet og adressen til avsenderen det var jo ham, faktisk fra Bergen, og skriften var annerledes. Han mintes vagt at han falt på en byggeplass den gangen. Var det den gangen, altså?
Men hvorfor drar du rundt med brevet i veska? spurte han litt bittert.
Psykologen rådet meg til det, svarte hun rolig.
Psykolog?
Ja. Du skjønner, Anders, jeg er sliten. Jeg har vært hushjelp for dere tre menn i alle år. Etter at Stian ble født har jeg aldri hatt et eneste rom av mitt eget liv. Jeg får ikke engang alltid et takk fra dere. Blomster får jeg kun på 8. mars, og jeg husker ikke engang sist du sa at du elsket meg. Men jeg er en kvinne, og er da ikke så gammel heller. Helt ærlig jeg har vurdert å gå fra deg. Men vi har en god familie, og jeg verdsetter det. Derfor gikk jeg til en spesialist. Hun gir meg råd, og jeg følger dem.
Det hun nå sa overrasket Anders. Skilsmisse? Hun hadde tenkt å gå fra ham?
Og hjelper det med rådene? spurte han.
Innimellom, smilte hun.
Og brevene, da?
Ja, de skal minne meg om at det faktisk har vært kjærlighet her.
Anders nikket. Han trengte å tenke litt. Han reiste seg og gikk ut på balkongen. Siden nevnte de det ikke mer.
***
Neste morgen var det uvanlig livlig i huset, og det luktet vanilje. Vera skjønte ikke hva som skjedde før hun kom inn på kjøkkenet.
Eldstesønnen sto og lagde eggerøre. Den yngste delte ut rømmegrøt på tallerkener. På bordet sto det en vase med hennes yndlingsblomster.
Hva er dette for noe? spurte hun overrasket.
God morgen, mamma, sa den yngste. Vil du ha kaffe eller te?
Vera kunne knapt tro det hun så og hørte.
Kaffe, svarte hun.
Og vil du ha eggerøre eller rømmegrøt?
Rømmegrøt
Mannen var ikke å se, men Vera forsto straks at det var han som sto bak. Da hun hadde spist den første skjeen, kom Anders inn og rakte henne et sammenbrettet A4-ark.
God morgen, kjære!
Hva er dette? spurte hun.
Et nytt brev, smilte Anders. For ekstra effekt denne gangen.
Vera smilte tilbake, og fra den dagen var alt enklere. Nei, hun fikk ikke slikt til frokost hver dag det finnes ingen mirakler. Men en gang iblant. Og til kinoen gikk hun ikke lenger alene nå var det ofte Anders som gjerne ble med. Ekteskapet ble reddet.
