I dag er det den siste dagen til hunden min, og han gråter stille der han sitter foran meg. Han ligger på sofaen, det stedet som egentlig skulle vært mitt. Men for omtrent ni år siden gav jeg opp kampen om møblene med en tretti kilos staffordshire bull terrier og da ble sofaen hans.
Han heter Ola. Jeg kalte ham Ola fordi jeg lenge ikke greide å gi slipp på Forsvaret ikke en gang etter at Forsvaret hadde sendt meg hjem.
I morgen tidlig, klokken ti, kommer veterinær Dr. Berg til huset vårt. Jeg skal holde rundt Ola mens hun hjelper ham å sovne inn. Og da vil det eneste levende vesenet som noen gang har reddet livet mitt forsvinne fra min verden.
Ola kom ikke inn i livet mitt med et smell. Han dukket opp den aller verste natten jeg noensinne har opplevd.
Jeg hadde kommet hjem fra Afghanistan i 2014. To kontingenter. Trettien år. Utenpå så jeg hel ut.
Inni meg falt jeg sammen.
I begynnelsen av 2015 hadde jeg stengt hele verden ute. Jeg sov knapt. Spiste nesten ingenting. Svarte ikke på telefoner. Jeg satt bare på denne sofaen gardinene trukket for, lyset slukket og prøvde å tvinge vekk minnene som nektet å stilne.
Familien min prøvde. Venner prøvde. Forsvaret prøvde.
Jeg skjøv alle bort.
Så, en kveld, hørte jeg kloring på bakdøren. Det stoppet opp. Så begynte det igjen. Om og om igjen. I to timer.
Da jeg til slutt åpnet, stod han der en gammel, brindlet staff, mager og uendelig sliten i blikket, som om han selv hadde vært igjennom sin krig.
Han nølte ikke et sekund. Gikk rett forbi meg, hoppet opp i sofaen, snurret seg to ganger rundt og la seg ned.
Så så han på meg, som om han ville si: «Endelig.»
Jeg ønsket meg ikke noen hund. Jeg ønsket meg ingenting. Men Ola brydde seg ikke om hva jeg ville.
Han trengte mat så jeg måtte på butikken.
Han trengte tur jeg dro ut gardinene og gikk med ham i dagslys.
Han trengte dyrlege jeg bestilte time og klarte faktisk å møte opp.
Han reddet meg ikke i et storslått øyeblikk. Han reddet meg i de små, daglige behovene han tvang på meg.
Den datoen jeg hadde satt for meg selv gikk ubemerket forbi. Jeg var for opptatt med å finne ut hvilken tørrfôr som passet best for en gammel staff med sensitiv mage.
Slik blir man hel igjen. Ikke med fyrverkeri. Med ansvar. Med en hund som må ha middag.
I ni år var Ola min trofaste skygge.
Gjennom tre leiligheter. To jobber. En fantastisk kvinne som valgte oss begge.
Og så kom vår datter Ane, nå fire år overbevist om at Ola er hennes egen livvakt.
Han sover ved fotenden av sengen vår. Han går alltid bak Ane i gangen, patruljerer som en ordentlig soldat. Og hver kveld er han der i sofaen, hodet tungt på låret mitt, for å sjekke at jeg fortsatt er til stede.
Og jeg er her takket være ham.
For en måned siden oppdaget vi en aggressiv svulst. Inoperabel. Uker, ikke måneder.
Så nå lever vi annerledes. Kortere turer. Flere smaksprøver og godbiter. Lange kvelder på sofaen.
Hånden min over det brede, trøtte hodet det samme hodet som en dag for ni år siden klorte på min dør og nektet å gi opp.
Ane legger favorittbamsene sine rundt ham, «så han ikke skal være ensom når han sover». Han lar dem ligge i en festning rundt seg og rører ikke en eneste.
Han er sliten nå. Jeg ser det i øynene hans. De samme øynene som for ni år siden bestemte at jeg var verdt å redde.
I morgen må jeg være modig for ham. Jeg må holde ham fast. Fortelle ham hvor snill han er. Takke ham.
Og gi ham ro.
Han har gitt meg ni år med lojalitet, vern og ubetinget kjærlighet. Det minste jeg kan gi tilbake, er fred.
Har du hatt et staff, eller hvis noen hund noensinne har reddet deg når du følte du ikke fortjente det da forstår du.
God natt, Ola. Min gamle soldat.
Takk for at du klorte på døren min.
Takk for at du trengte middag.
Takk for at du valgte meg da jeg ikke maktet å velge meg selv.
Jeg vil bruke resten av livet mitt på å prøve å være verdig akkurat det.
