Katten ble sviktet, forlatt, han ble vendt ryggen alt på grunn av en blodprøve. Ute i snøen, mens vinterkulda bet
Katten som en gang het Stian ble funnet like utenfor inngangsdøra til blokka der han hadde vokst opp. Den stakkars katten duret fortvilet frem og tilbake, mjauet så hjerteskjærende at det ga gjenlyd i betongen, klorte desperat på den iskalde metallporten og forsøkte til og med å bite seg gjennom den. Han var livredd for gata han hadde aldri vært ute i verden før. Alltid hatt et lunt hjem, bundet til varme radiatorer og trygge fang. En tillitsfull, snill gutt, som kastet seg mot hvert eneste menneske som passerte: naboer, fremmede, ungdommer på vei hjem. Han gned seg mot bena deres, dirret gjennom hele kroppen og kikket dem i øynene, som om han tryglet om hjelp mot alt det skremmende utenfor. Ett minutt var han på pleddet foran varmen, så plutselig i snøføyka og den frosne vinden.
Årsaken var skremmende banal. Eieren fikk plutselig lyst på en katt til, etter å ha sett et innlegg om en rasekatt til omplassering, og tente umiddelbart på ideen. Koordinatoren krevde da at den eksisterende katten måtte testes. Prøvene ble tatt, og svaret slo ned som lyn fra klar himmel: Stian var bærer av katteimmunvirus. Sykdommen bryter likevel aldri ut, og viruset kan ikke overføres til mennesker eller hunder virusets DNA er kun smittsomt mellom katter.
Hos Stian ble viruset kun påvist i labresultatene immunforsvaret hans holdt sykdommen i sjakk, og ingenting tydet på at han hadde det vondt. Men eieren hans ville ikke ha noe av dette: «Jeg skal da ikke ha en syk katt, tenk hvis det smitter!» Uten forsøk på å sette seg inn i saken eller finne ut at katten overhodet ikke utgjør fare for mennesker, bar hun ham bare ut i vintermørket.
Det var vaktmesteren, Ragna, som slo alarm. Hun la merke til at Stian ikke lenger kastet seg mot døren, men lå sammenkrøpet, stiv av frost, midt i snøen. Han hadde begynt å duppe av og er du på vei til å sovne ute i kulda, er det sjelden noen vei tilbake. Ragna ventet ikke: hun tok ham inn til vaktmesterboden, la ham på jakken sin ved siden av varmeovnen, og delte middagen hun hadde tatt med seg for skiftet. Enkle kokte poteter, men for Stian ble det et livredning varmen og maten hentet ham tilbake.
Senere ble han tatt inn på dyrebeskyttelsens mottak. Han var kraftig nedkjølt, og forkjølelsen kom for fullt, men behandling hjalp ham gjennom det verste. Nå er Stian frisk, trygg, og stoler på mennesker igjen. Han er kastrert, vaksinert og har veterinærpapir i orden.
Han er fortsatt ung bare tre år gammel. Utrolig kjælen; han strekker seg mot folk, omfavner armene deres med myke poter, maler intenst i øret ditt og elsker å gni hodet og snuse varmende pust. Hver gang han må tilbake i buret, slår han blikket ned hjertet hans tilhører mennesker. Han er og blir en innekatt, skapt for leiligheter, varme, og omsorgsfulle hender.
