Da Ingrid hastet mot jobben en disig morgen, slo det henne plutselig at mobilen hennes lå igjen hjemme. Fortumlet snudde hun, steg inn i heisen i blokken i Oslo, og med et begynte alt å svaie: tallene på displayet løp uregelmessig, og så stanset alt på åttende. Lyset glødet grønnlig, og stillheten ble tung som smeltet ost.
Der sto hun fanget, og ventet. Mens veggene pustet tungt rundt henne, begynte lydene fra gangen utenfor å sive inn, som om de strømmet gjennom hull mellom betongen og drømmens myke lag. Plutselig lød stemmen til ektemannen, Eivind, bølgende gjennom heisdøren.
En annen stemme lekte gjennom romklangendet var Gunn Hilde fra leilighet 40, alltid så rett i ryggen og rød på kinn, en kvinne Ingrid kun hadde sett skynde seg med handleposer.
Kjære, du aner ikke hvor mye jeg lengter etter oss, lyste Eivinds stemme ut, myk som varm melk.
I kveld, Eivind. Etter ti, sa Gunn Hilde lavmælt. Børge jobber nattevakt hele uka, han drar halv ti og kommer hjem like sent. Vi må skynde oss, han kan snu i døren.
Heisen bruker en evighet, knurret Eivind nervøst.
Samtalen ved heisdøra var som å lytte til en radio på feil frekvens; utydelig, men uunngåelig. Eivind hvisket hjertelige takksigelser for stjålne øyeblikk. Først ville ikke Ingrid tro det var ektemannens stemme. Sjelden snakket noen i oppgangen klokken ni om morgenen. Men da navnet hennes ble nevnt, visste hun at det ikke var noen drøm, selv om hele situasjonen føltes som å stå med begge føttene begravet i snø på en julenatt.
Aha, så det er sånn det er, tenkte Ingrid. Hun bor altså i etasjen under. Det er det han mener med å trekke litt frisk luft før leggetid. Nå skjønner jeg hva slags luft det er Han får vente seg en luftetur han aldri glemmer.
Plutselig, som om tordenvær passerte, kom det teknikere i refleksvester med lilla logo, åpnet heisdøren og slapp Ingrid fri. Hele dagen formet hun planen.
Om kvelden, da Oslo-luften var tettere og klam, og regnet silte forsiktig, erklærte Eivind:
Ingi’, jeg må ut og trekke frisk luft, bare en liten stund.
Det regner jo ute, mumlet Ingrid drømmende og så ut i natten.
Jeg tar paraply, insisterte Eivind med et blekt smil.
Heller balkongen? foreslo hun.
Jeg må bevege meg, for hjertet, svarte han, og smatt ut i regnet som et ekko av seg selv.
Men Eivind var tilbake allerede etter tretti minutter, søkkvåt, uten paraply eller regnfrakk.
Ingrid holdt døra på gløtt, kjettingen stram.
Hvor er paraplyen? Og regnjakken? Hvorfor har du på deg tøfler?
Noen gutter stoppet meg nede i gataalt forsvant, til og med skoene. Slipp meg inn, jeg fryser!
Ingrid svarte kaldt:
Jeg har pakket tingene dine. De står ved søppelskakten. Hils Gunn Hilde.
Hun låste døra før Eivind rakk å svare. Godt barna har flyttet ut og ikke ser denne farse, tenkte hun, og satte på NRK på lavt volum.
Eivind skyndet seg til søppelskakten, hvor en gammel koffert med broderte initialer ventet. Han gransket verden utenfor blokka og bestemte seg for å ta taximen mobilen hans var fortsatt hos Gunn Hilde. Da han snudde for å dra tilbake for å låne Ingrids telefon, gikk han inn i heisen, og det hele begynte på nytt: strømmen gikk, og han ble sittende fast, akkurat på åttende.
Lyset kom og gikk, det summet som en gammel radio. Da Eivind til slutt slapp ut av heisen, var Ingrid allerede gått på jobb. Nøklene til leiligheten hennes eide han aldri, og mens han trasket nedover trappen, ned til åttende igjen, støtte han på Gunn Hilde, som også sto der med en koffert balansert på kanten av drømmen.
Har du min mobil? spurte han svakt.
Ja og tingene dine også, svarte hun, øynene store og skjelvende.
De steg inn i heisen sammen, denne gangen uten ord, for så å forsvinne i hver sin drosje ut i Oslonatten, bort fra blokkens snørike eventyr og mot hver sin fortsettelsesom om alt hadde vært en underlig drøm, der man våknet uten å vite helt hva som var virkelighet og hva som var regnets summing mot vinduet.
