Det var bestemoren min som oppdro meg. Jeg er selvfølgelig takknemlig, men kjærligheten hennes var alt annet enn ubetinget.
Jeg var bare fem år gammel da min kjære far plutselig bestemte seg for at familielivet ikke var noe for ham. Han pakket sakene sine og stakk til fordel for en kjæreste som var yngre enn mamma. Siden vi bodde i hans leilighet på den tiden, krevde han selvsagt at mamma og jeg flyttet ut rett etter skilsmissen. Svært tappert, pappa.
Så jeg endte opp hos mormor, mammas mor. Og min far, denne helten, fant selvsagt utallige geniale måter å unngå å betale barnebidrag. Resultatet var at mamma og jeg stod igjen uten en eneste krone og flyttet inn på mormors trange hybel. Det var trangt, og økonomien var knapt til stede. Mormor hadde en latterlig lav pensjon, mamma jobbet så mye at jeg nesten glemte hvordan hun så ut, og jeg kom rett hjem fra skolen til et hjem som måtte holdes i gang på et eller annet vis.
Da jeg ble eldre, skulket jeg innimellom skolen for å ta småjobber på byggeplass. Lese leksene mine? Det så jeg aldri noe til. Jeg hadde så vondt av mamma og mormor som så vidt klarte å holde hodet over vannet at jeg bestemte meg for å droppe ut etter ungdomsskolen for å få meg fast jobb. Men så dukket tante Solveig opp, mormors søster. Hun tilbød seg å ta meg til seg, hjelpe meg med skolearbeidet og sørge for mat på bordet. Tante Solveig hadde aldri fått egne barn, så hun var begeistret for å få meg boende hos seg. Mamma og mormor var lettet, og jeg flyttet inn.
Livet hos tante Solveig var et helt annet kapittel. Mamma og mormor kom på besøk iblant, men jeg fikk faktisk gå på skolen uten å engste meg for om vi hadde strøm på kvelden. Solveig hadde en rimelig god pensjon, lærte meg å lage fårikål og sy knapper i skjorta. Jeg fullførte ungdomsskolen med glans, og kom inn på jusstudiet på universitetet.
Tante Solveig gjentok sikkert femti ganger at så snart jeg var ferdig med studiene, skulle hun skrive leiligheten over på meg. Hun fortalte stadig hvor glad hun var i meg, at jeg var blitt familien hennes, og at hun ville hjelpe meg videre i livet. Men planene våre tok en litt annen vending enn noen av oss hadde sett for oss. På tredje året på universitetet møtte jeg Ingrid.
Altså, Ingrid! Hun var ikke bare vakker, men smart som bare det. Følelsene var gjensidige og jeg tenkte at her må det bli bryllup. Da Solveig fikk høre om det, fikk hun sitt livs sjokk. Hun mente Ingrid bare var ute etter formuen (den berømte leiligheten), og at kjærligheten vår bare var fjas.
Hun ga meg et ultimatum: Enten gjorde jeg det slutt med Ingrid, eller så vanket det ikke en eneste kvadratmeter arvegods. Jeg fortalte selvfølgelig alt til Ingrid. Min kjære tilbød seg faktisk å slå opp om det virkelig var så viktig for meg å arve en leilighet, men hun lo og sa at hun kunne bo med meg hvor som helst, så lenge vi var sammen ja, til og med i en campingvogn på Finnskogen.
Vel, jeg satset på kjærligheten og Solveig fjernet meg fra både telefonlisten og testamentet. Plutselig stod jeg uten leilighet, men fremdeles med den beste partneren man kan ønske seg.
Nå har vi nettopp feiret ti års bryllupsdag. Vi har to livlige unger, og kjærligheten er sterkere enn noen gang. For hvert år er jeg bare mer sikker på at jeg tok det rette valget. Ingen leilighet i verden slår det.
